Vent det uventede

Etterpåklokskap er også en klokskap - kanskje den eneste. Vi vet ikke noe om framtiden, men det synes å være allment at vi venter at den skal være som nåtiden. Når nesten hele den vestlige verden har hatt historisk sett lave renter i lang tid blir dette den nye normalen. Da går det fort å finansiere alle gode prosjekter, og så er det godt med penger igjen til de dårlige også.

Denne krisen kunne umulig være uventet. Det viser all etterpåklokskap. Svært mye forbruk har vært lånefinansiert med sikkerhet i eiendomspriser som har steget raskt fordi renten har vært lav. Nå går alt i reversj, og det blir vondt for mange. Et mål på krisens omfang er at finansjournalister oppfører seg mer idiotisk enn vanlig. De siste dagene har vi lest mange overskrifter om børsen der "rett i dørken" og "rett til bunns" er vanlige formuleringer. Men sist jeg sjekket indeksen på Oslo Børs var den omtrent 340, hvilket vil si 3,4 ganger så høy som i 1996, som er grunnlaget for dagens indeksering. Det er jo grunnlag for å si at kursene har falt betydelig, men bunnen er langt unna. Hvis børsen virkelig går rett i dørken eller rett til bunns noen gang sitter vi alle i kjelleren med stearinlys og hermetikk.

Siden jeg er så smart: hva har jeg gjort? For en uke siden solgte jeg hele beholdningen i et aksjefond som jeg uansett ville gått ut av. En gang til vinteren vil jeg gå inn igjen med samme sum i et annet fond. Januar-februar-mars, tenker jeg. Når den siste optimisten har gått hjem, og tre-fire store banker til har gått over ende.

Hva blir konsekvensene av dette? Ingen vet. Ledigheten vil stige merkbart i mange land, noe som igjen fører andre med seg. Restauranter vil gå konkurs eller stenge, flyselskaper vil gå konkurs, etc., etc. Avisene er allerede i gang med spekulasjonene, men flere av journalistene vil vel også måtte finne seg noe annet å gjøre siden annonsemengden vil gå ned. Vi kan håpe at det er de som lager de mest idiotiske overskriftene som må gå først, men det er langt fra sikkert.

Motivasjonen for dagens innlegg på bloggen var todelt: minne om hvor tilbøyelige vi er til å tro at nåtiden er normalen, og å vise fram en ny tegning fra Matt i Daily Telegraph. Anbefales!(http://www.telegraph.co.uk/news/matt/)

Viner i London

Sist uke bodde jeg hos Neil Beckett og kona Luciana i London et par netter. Når nerder møtes blir det smakt vin, og her skal jeg sammenfatte noen av inntrykkene. Jeg tok ikke notater der og da, men skrev notatene ned en dag eller to i etterkant. Detaljer og nøyaktighet blir åpenbare ofre når smaking og notering blir så til de grader atskilte aktiviteter.

Champagne Cuvée Reservee Millesime 1975 (René Collard)
Neil sa det var 100% Pinot Meunier, men jeg ser på nettet at det er 10% Chardonnay i blandingen. Det blir da NESTEN 100% PM. I alle fall: Meunier blir betraktet som den fattige fetteren i Champagne - en nyttig men mindreverdig blandingsvin. Det som gjør den nyttig er at disse vinrankene er svært lite utsatt for frost. De blomstrer senere, og unngår mye vårfrost. Derfor plantes de også på typisk frostutsatte plasser, som nesten uten unntak også er steder der druene modner dårligere. Dette med "fattige fetter" er derfor noe av en selvoppfyllende profeti. Men det er verdt å nevne at Krug alltid har 15% Meunier i sine viner.

Denne: Svært livlig mousse, frisk - nesten fersk - på nesen (omtrent som en 1996 BdB), floral og mineral. Mer BdB enn BdN i karakteren, virker det som. Men når skrytet nå er avlevert, så må jeg også nevne at den ikke har all verdens fylde, og at ettersmaken er i korteste laget for en vin på dette nivået. Men interessant? Oh yes!

Torsdag kveld var mange som jobber i World of Fine Wine Magazine invitert på middag. Jeg hadde tatt med et par viner som ble servert blindt, men jeg hadde ingen idé om HVOR blindt de skulle bli servert.

Champagne Cuvée Winston Churchill 1990 (Pol Roger)
Fyldig, litt blass, kanskje servert litt for varm. Etiketten imponerte mer enn vinen.

Champagne 1990 (Pol Roger)
Det samme her, egentlig. Merket ikke den store forskjellen på disse to.

Meursault 1er Cru Charmes 1966 (Potinet-Ampeau)
Ingen trykkfeil her, nei. Denne ble, grunnet en misforståelse, servert som vinen min under. Jeg protesterte og sa ting i retning av at: denne må være skadet, for den smaker ikke på noe vis som den forrige flasken jeg hadde. Etter hvert aksepterte jeg, under betydelig kognitiv dissonans, at det var vinen min (jeg så jo at det var samme karafel som jeg selv hadde brukt). Flaskevariasjon er rare greier, tenkte jeg. Men i alle fall: Redusert, dufter gamle støvler. Men det blåser av, mineralsk og stoffrik. Ganske stram og nesten fruktfri. (På slutten av kvelden - fire timer og mange grader varmere - dufter den smørmalt, men da er den også helt ferdig i munnen).

Riesling Klaus 2002 (Prager)
Det er når denne kommer i glasset, og Neil sier at det er vinen over at det går et lys opp for meg og de andre. Bitene faller på plass, og jeg er likevel ikke utsatt for vanvittig flaskevariasjon. Misforståelsen oppklart. Gul, intens og lang. Frukten ligger i skjæringspunktet mellom fersken og aprikos, og i munnen er den en aning oljete. En underliggende mineralitet som kommer tydeligere fram utover kvelden. Flott vin.

Gevrey-Chambertin 1er Cru "Les Gazetières" 1993 (Armand Rousseau)
Høye toner av røde bær står i tydelig spenning. En elegant og senesterk vin. Intens og lang, fløyelsmyk i munnen. Helt fantastisk, og kveldens vin for meg. Det er når man får en slik vin i glasset at jeg føler meg sikrere på at investeringene i mye rød burgund som bare ligger der helt utilnærmelig, faktisk er velbegrunnet og klok.

Chambolle-Musigny 1er Cru "Les Amoureuses" 1993 (Roumier)
Også frisk for alderen. Dypere frukt og mørkere bær enn vinen over, rundere og mer innsmigrende. Flott og deilig vin, men et merkbart hakk under Rousseau.

Savennières Trie Speciale 2000 (Baumard)
Heggebær og noen toner av honning på duft. Tørr, klar og stram vin. Ingen sjarmør, men rettlinjet og rank.

Royal Tokaji Mezes Maly 1st Growth Aszu 6 puttonyos
Mezes Maly betyr honningkrukke, og det er vel ikke så langt fra sannheten. Dette er rett og slett flytende nektar. Aprikos og fersken. Den er "stemt høyt", og har en perfekt harmoni mellom elementene i vinen. Flotte greier.

Vi drakk også en utgammel Madeira, men Madeira er egentlig en lukket bok for meg. Jeg har ikke helt fått klart for meg appellen til disse vinene.

Cavallotto

Til venstre: Giuseppe Cavallotto.

Over: Porteføljen til eiendommen.

Det siste produsentbesøket på min Piemonte-tur var hos Cavallotto i Castiglione Falletto. Også her var jeg i følge med flere fra konferansen, og det var Neil og Luciana som hadde fått dette i stand. Vi ble møtt hos Corino av søsteren i søskenflokken på tre som driver eiendommen i dag. Navnet har jeg dessverre glemt. Vel framme treffer vi Giuseppe Cavallotto som har ansvaret for vinmakingen. Han er vennlig, rolig og tenksom. Typen man uten tvil ville kjøpt bruktbil av.

Jeg kjenner vinene herfra gjennom Barolo Bricco Boschis 2001. Den ble introdusert på det norske markedet for et par år siden til en meget god pris. Saga krevde bare 269 kroner for en strålende vin. Siste årgang 2004, derimot, har gått opp til 319. Det er ingen upris heller. Men tilbake til besøket.

Cavallotto lager bare cru-Baroloer. Det er ingen basis-Barolo her. Når årgangen ikke er bra nok, som i 2005, så blir bare en "Langhe Nebbiolo" produsert. Men når det er sagt: her har de bare Bricco Boschis, men vinmarkens "sweetspot" - et slags amfi-teater - plukkes og vinifieres separat som "Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe". I tillegg er det en "Riserva Vignolo" - vinmakerens riserva, som lages fra fat som viser seg å være særlig gode, men denne er absolutt limited edition. Det er verdt å nevne at Bricco Boschis er nabo til ikke ukjente "Monprivato", som helt siden Renato Rattis klassifisering for et kvart århundre siden har vært regnet som en slags "Grand Cru" i Barolo.

Bricco Boschis ligger på ca. 370 moh, og det er 20% sand på toppen (Bricco er lokal dialekt, og betyr noe i retning av knaus eller kolle). Det er ellers mye kalk, noe som vises på den svært lyse jorden her. Vinstokkene er for det meste 50 år gamle. De har 22 hektar, og lager omtrent 100.000 flasker på årsbasis. I tillegg til Nebbiolo har de selvsagt også Dolcetto og Barbera, som de dyrker i de mindre heldige delene av Boschis. Som vi skal se har de også Pinot Noir, som de vinifierer hvitt. I tillegg har de små forekomster av Freisa, Grignolo og Chardonnay. I 30 år har de ikke brukt ugressmiddel, herbicider. De var de første i området til å avstå fra dette.

De har beholdt sementtankene sine. Som så mange andre var de i ferd med å kjøpe inn ståltanker, men ble frarådet dette. Sementen isolerer helt fremragende godt, og gir en stabil temperatur. Stabiliseringen skjer på sement, og her får man fin utfelling av bunnfallet. De filtrerer ikke. De bruker ikke barrique, bare botti, og holder gjæringen under 30 grader. De bruker roto-fermentatorer på lav fart. Dette er mest skånsomt mot vinen, mener Giuseppe. Pumping blir for hardhendt.

Den første vinen under ble smakt i lokalet, men det ble fort klart at vi ikke ville rekke flyene dersom vi smakte alle vinene, og deretter spiste lunsj. Løsningen ble at søskenene Cavallotto inviterte oss ut på lunsj på "Le Torri" i Castiglione Falletto. Dette er en ypperlig restaurant som jeg anbefaler uten forbehold. Alle restaurantene i området serverer den lokale spesialiteten "Vittello Tonnato", og jeg hadde på dette tidspunkt spist denne retten minst en gang per dag siden jeg kom. Den var klart best på "Le Torri" - med god margin.

Langhe Bianco 2007 (100% Pinot Noir!)
Et tydelig eksempel på at det er vinifieringen som gjør hvitvin hvit (i den grad hvitvin ER hvit, noe som har mindre med kromatiske forhold enn med språklige konvensjoner å gjøre). Giuseppe hevder at man i Piemonte ikke klarer å gjøre rødvin av Pinot Noir: fargen felles ut i bunnfallet. Vinen er frisk, ren og tørr. HELT lys, omtrent som vann. Flott grep - mineralsk, og merkbar, men ikke dominerende, tørrhet i den svært lange ettersmaken. Duften er, som mer erfarne smakere sier, akkurat som vin clair i Champagne. Altså basevinen til champagne. Etterhver merker man at den er ørlite salt. Hvis Saga vil importere denne vinen til - la oss si - 125 kroner i utsalg, så tar jeg en kasse. Til å begynne med. Det er ikke det at den er kuriøs, mer at den har karakter og er matvennlig til tusen.

Dolcetto d'Alba Vigna Scot 2006
Sterk og dyp farge, fruktig med god struktur. Relativt rik. Dufter mint, mens seder-tre kommer med tiden i glasset. Vinifiert i sement og botti, for eiken ødelegger frukten. Det normale er å gjære i 2-3 dager, men denne har fått 6 dagers fermentering for kompleksitet og struktur. Giuseppe mener den bør lagres et par år, men jeg liker den meget godt allerede. Den koster 10 euro i utsalg i Italia, og 125 kr. på polet her.

Langhe Nebbiolo 2005
I et vanlig år deklassifiserer de 5-10% av druene for å lage denne. I dårlige år blir all Nebbiolo vinifiert til denne, og de yngste fatene blir "kjørt inn" med denne vinen. Vinen er mørkere på farge enn deres Bricco Boschis. Den er floral, fruktig (svært fruktig til Nebbe å være) og harmonisk med et godt bitt. I klassiske årganger, som 96, 99 og 01, blir det umulig å lage denne vinen: den blir rett og slett for tannisk. Men i 2000 og 2005 går det bra. På polet går denne for litt under 180 kroner. Det er den godt verdt. Godt og vel!

Barolo Bricco Boschis 2004
Knuste kirsebær med steiner, dyp farge, frisk med høye toner av mandarin. Noe lær. Flott frukt med solide tanniner i harmoni. Svært lovende. Denne MÅ jeg ha! 319 kroner på polet. Om ca 8 år blir dette det store, det er jeg sikker på.

Giuseppe sier at 2004 er en klassisk årgang, men han vil ikke være for bombastisk ennå. Det er tidlig å si. I 2007, som mange allerede synger høyt om, var han svært bekymret for vanntilførlselen. Det var for lite vann tilgjengelig ved begynnelsen av modningen. Det er svært farlig, og han tør ikke spå om hva som skjer med disse vinene.

Barolo Bricco Boschis Riserva Vignolo 2001
Virker mer utviklet enn vinen over - ikke så rart, kanskje. Lysere farge med mer tydelig bruning i kanten. Mineralsk og jordlig på nesen ("våt hund", sier Barry). Mint. Det blir kirsebær og skogsbunn etterhvert. Elegant. På tampen av lunsjen er det klar og tydelig jordbær-duft her. Jeg er litt skeptisk til denne.

Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe 2001
Fioler og kirsebær, svært "savory". Fantastisk strukturert og balansert. Den er en oktav dypere enn vinen over. Den er liksom helt ubesværet, og ord blir litt fattige. Jeg uttalte ett ord over bordet, og det ble nikket hele veien rundt: "Effortless", sa jeg. Kanskje vinanmeldelser burde bli kortere. Ikke bare ned til tre ord, som Barry Smith foreslo, men ett? På polet går denne for 500 kroner. Denne blir nok å finne i kjelleren min, ja.

Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe 1996
Denne gir kanskje en idé om hvor vinen over har tenkt seg? Dufter ost og sopp, skogsbunn og høstløv. Dyp, men samtidig finslig. Harmonisk og tydelig - elementene får god plass hver for seg i aromabildet, men spiller liksom sammen likevel. Er vel ved begynnelsen av drikkeplatået.

Renato Corino - Barolo fra La Morra

Øverst: Neil Beckett og flere i følget hos Corino.

Til venstre: Renato Corino

Samen med flere fra konferansen "The Philosophy of Wine", dro vi søndag 1. juni ut på et par produsentbesøk. En av de som var med var Neil Beckett, som er redaktør i The World of Fine Wine, og det er vel en av grunnene til at vi ble så godt tatt imot der vi kom.

Første stopp var Renato Corino i La Morra. Ikke i selve landsbyen, men i helningen der man ser rett over mot Castiglione de Falletto. Selve vineriet ligger i vinmarken "Le Rocche", og dette er da også eiendomens beste vin. Apropos eiendomen: Renato lager vin under eget navn først fra 2006, da han delte farsarven med broren. Av andre opplysninger vi fikk, kan jeg nevne at de lager ca. 40.000 flasker i året, basert på 7 hektar vinmark. De bruker barrique, og avstilker druene før maserasjon.

Ute på terrassen starter vi med:

Dolcetto 2006
Denne var fremdeles på tank - med 13,5% alkohol. Intens morrell-fruktighet på nesen. Bra syre, og et fint bitt i ettersmaken. Ikke all verden med stuffing i midten, men den blir nok en enkel og god matvin når den en gang kommer på markedet.

Barbera 2007
Deres basis-barbera, som også kom fra fat. Ikke så ren på nesen, men svært lovende. Laget på yngre vinstokker. Myk og delikat fruktighet, litt stum på nesen. Klart mykere enn Dolcetto'en, og en "pen" vin som ikke plager munnhulen på noe vis. Som den framsto var den klart mindre interessant enn Dolcetto'en. Men den utviklet seg svært bra i glasset, og ble tydelig renere og mer fruktig i profilen. Jeg har ikke noe videre erfaring i å bedømme viner fra fat, så jeg vil ikke være så bombastisk om denne. David Schildknecht bemerket også - tidligere - at barberas profil gjør den egnet til retter med tomater.

Barbera d'Alba "Vigna Pozzo" 2005
Druer fra gamle vinstokker, plantet i 1953, og denne blir vinifiert på samme måte som Barolo'en. En uke i rotofermentator, og resten (inklusive malo) i barrique. Frukten er av en klart høyere kvalitet enn på lillebroren, og den er tydelig en "globalisert" og moderne vin. Ikke umiddelbart klart hva dette er, og hvor det er laget. Eiken er ikke så verst integrert, men vanilje og eiketanninene er kanskje i overkant markante for min gane.

Barolo "Arborina" 2004
Vinstokkene plantet i 1968, og her har de gitt en vin med 14,5% alkohol. Vinmarken, som deles mellom fire produsenter, er kjent for å gi ganske tanniske viner, mens Le Rocche gir mykere viner. Nebbiolo er lett å kjenne på fargen. I alle fall på denne vinen: litt brun i kantene. Den er litt kjemisk på duft, og ganske tannisk - men ikke plagsomt. Frukten er svært solid, og balanserer vinen godt. 2004 overbeviser igjen, men eikebruken er i overkant etter min smak. Renato sier at 2004 ligner mye på 2001, men med bedre balanse. 2001 kunne lett lage vel harde viner.

Barolo "Le Rocche" 2004
Vinstokkene her er plantet i 1953. Her er det mer som passer. Lysere farge enn vinen over, med mykere tanniner og mindre merkbar eik. Mer integrert og harmonisk. Kirsebær dominerer i en mer "understated" duft, der man også man fornemme trøfler. I alle fall noe edelt og fungalt. En vin som klart er overlegen broren over. Kommer denne til Norge til en grei pris, så vil jeg nok skaffe meg noen flasker.

Barolo "Le Rocche" 1996
Nydelig duft. Kompleks, med høstløv, selleri, og eldre treverk. Ganske myk, men mister ikke helt preget av eiken. En svært god vin, men ikke "helt der oppe" med mestrene.

Renato selv er ikke udelt begeistret. Han mener den er i overkant konsentrert: konsentrasjon kan gi for klumpete og firskårne viner.

Bruno Rocca - Barbaresco

På ettermiddagen 29. mai hadde jeg en avtale hos Bruno Rocca, like utenfor Barbaresco "by". "Azienda Agricola Rabajà", er undertittelen på denne eiendommen. Da jeg omsider fant fram oppdaget jeg at det lå tre vinerier i samme huset. Jeg burde forstått at det var der BMWen sto at Rocca holdt til. For andre gang den dagen oppdaget jeg hvor sure vinlagende naboer til vellykkede eiendommer kan være, men omsider kom jeg til rette eiendom.

Rocca selv var ikke tilgjengelig, ikke datteren heller. Dessverre - for ikke bare snakker hun engelsk, etter billedmaterialet å dømme er hun også usedvanlig vakker. Sønnen, på 18, snakket ikke engelsk. Bare italiensk, men vi gjør oss på et vis forstått. Suksessen fører til nye investeringer. Vineriet bygger nytt, noe bildet delvis viser, og det skal stå klart til neste år en gang.

Rocca er tydeligvis modernist. Her går det på barrique. Mine notater er ikke tydelig skrevet, så noen feil kan forekomme i det følgende:

Barbaresco "Comparona" (?) 2004
Denne har 14,5% alkohol, men bærer den godt uten å bli som portvin. Kirsebær, litt vanilje - men ikke spesielt skjemmende. Høstløv og hint av lakris. Balansert, ikke spesielt tannisk. En moderne og litt snill stil.

Barbaresco Rabajà 2005
Alkoholprosenten den samme her, om jeg ikke husker feil. Dyp duft (om man kan si det?), myke tanniner. En klart mer seriøs vin enn den over. Rocca jr. skryter av vinmarken (den ligger jo rett under vineriet, og de eier betydelige deler av den - so he would say that, wouldn't he?), som har sør-østlig eksponering, og alltid har godt med kjølig luft på grunn av nærheten til elven. Det gjør at frukten alltid blir godt moden, men aldri kokt. Vinen er fin og balansert, men for moderne i stilen til min smak.

Til slutt snakker vi litt om årganger. Jeg forstår at 2006 har eleganse, men mangler struktur, mens 2007 - mener han - har alt. Vi får se. Og smake.

Bruno Rocca ble importert av Red & White for fem år siden, men da kostet Rabajà 2000 500 kroner. Regner med at det ble for drøyt for det norske markedet, der toneangivende journalister foretrekker mer klassiske viner fra Barolo og Barbaresco.

Massolino i Serralunga d'Alba

Etter besøket hos Maria Teresa Mascarello i Barolo, og etter at jeg hadde ristet av meg smakings-innkasteren, trampet jeg klampen i bånn i min leide Lancia Ypsilon for å komme tidsnok til avtalen hos Massolino. På veien suste jeg forbi skilt til eiendommer jeg kjente fra smakinger i Vitis, og fra polets lister, men de fikk vente til en annen gang.

Jeg skrenset gjennom Serralunga, og stoppet på den første ledige parkeringsplassen jeg fant. Det var tre meter foran inngangen til Massolino. Tåpelig å stresse for å nå en avtale i Italia, selvsagt, men man har sine protestantiske instinkter på plass. En vil jo nødig skuffe italienernes forventninger om at vi er en slags litt mer hardbarkede tyskere.

Franco Massolino selv, som er fjerde generasjon vinmaker (de startet i 1896), kunne ikke møte meg, men assistenten, en ønolog fra Milano, snakket godt engelsk, og vi fikk en god dialog. Han kunne fortelle at de lager standard-Baroloen i ca. 30.000 flasker, og at eiendommen er på 21 hektar. Det er 210 mål, for oss som er vokst opp på landet i Norge. Av dette er 5 hektar vinmarker på høyeste nivå, og av disse er den mest kjente, "Vigna Rionda", 2,5 hektar, og der avkastningen i normalår er 45 hl/ha.

De lager også Dolcetto og Barbera, og her bruker de bare tank hele veien. På Baroloen er det 50/50 tank og fat ved maserasjon og gjæring. Vigna Rionda ligger 3,5 år på botti, så 2,5 år på flaske, før den slippes. Så er det over til vinene:

Barbera d'Alba 2007
Ikke så fiolett som man kan vente av en så ung vin, men duft av mørke bær. Frisk - syren i Barbera gir den en signatur - og den har en fin bitterhet i ettersmaken. Velegnet, men ikke spesielt oppsiktsvekkende, matvin.

Barolo 2004
Kompleks, litt Nebbe-brunlighet på fargen, floral, fruktig og krydret. Flott balanse, og vinen har et meget tydelig og detaljert aromabilde. Årgangen er, som før nevnt, meget lovende. Jeg kjøpte med meg et par flasker av denne.

Barolo Margheria 2004
Jordsmonnet her er mer sandete, noe som i teorien skal gi mer elegante viner. I forhold til "lillebroren" har denne en friskere farge, mer rubinrød og mindre brun. Smaksprofilen er mer elegant, og frukten er også friskere, og bryter i retning jordbær. Denne slippes i september i år, mens Vigna Rionda fra samme årgang må vente i to år til!

Barolo Vigna Rionda 2002
Dypere farge enn Margheria, - men ellers er mine smaksnotater litt skrinne her. Den er litt kort (i forhold til forventningene), og tanninstrukturen er ikke så markant som vanlig er. Denne vil nok også modnes mye fortere enn det som er vanlig for denne cuvéen.

Dette året, 2002, var ikke all verden i Barolo, for å si det forsiktig. De færreste laget sine topp cuvéer dette året, men Massolino gjorde det likevel, ettersom de mente å ha svært god eksponering og drenering. Likevel måtte de bruke mye tid på å sortere ut dårlig frukt. De endte opp med 1/3 av vanlig avling på denne vinen.

- Jeg har smakt Vigna Rionda i 1999 og i 2001 årgangene, og den er blant de aller beste cuvéene i Barolo. I alle fall av de jeg har smakt. Ennå har den ikke blitt "oppdaget", og selv om prisen ligger høyt er det all grunn til å tro at den vil bli høyere i løpet av kort tid. Jeg mistenker at 2004 blir vendepunktet.

Smaking i Banca di Vino

På bildet øverst: Barry Smith og David Schildknecht i Banca di Vino

På bildet nederst: Manganelli og Brochet leder smakingen

Som en del av "Philosophy of Wine" konferansen ved det gastronomiske universitetet i Pollenzo, Piemonte, hadde vi også en smaking. Naturlig nok. Den foregikk i Banca di Vino, som er et hvelv med viner fra 300 av Italias beste vinprodusenter, og den nest siste dagen i mai var det den franske ønologen og vinprodusenten Frédéric Brochet og Barolo eksperten Vittorio Manganelli som ledet smakingen. I forsamlingen var det mange med lang og dyp erfaring som smakere, så som David Schildknecht og Neil Beckett.

Maganelli var en riktig moroklump. Med svært enkle midler fikk han de fleste av oss til å rulle rundt på gulvet i krampelatter. Vin skal være gøy, men ikke fullt så gøy som dette. Heldivis var han ikke noen klovn - eller ikke bare en klovn. Han hadde mye interessant å fortelle, og guidet oss innsiktsfullt gjennom vinene. Mine notater var svært sparsommelige, dessverre, men kanskje bedre enn ingenting:

Barbaresco Rabajà 2001 (Castello Verduno)
Klart den beste vinen denne kvelden, etter min fattige forstand. Silkete, med overraskende myke tanniner. Jordlig, med fioler. Schildknecht oppsummerte den som etherial penetration, og det var absolutt noe overjordisk over denne vinen. Helt fantastisk. Blir ikke importert til Norge.

Barbaresco Sori Bordin 2001 (Fontanabiancha)
I sitt innlegg tidligere på dagen spekulerte Barry Smith på om vi ikke burde redusere smaksnotater til tre ord. Mitt forslag på denne vant allmenn tilslutning: Rest in Peace. Brun, kald stuet te, og svisker. Huff.

Som anslått i første flighten skulle også neste flight være en kontrast mellom moderne og tradisjonalistisk vinmaking, men vinene levde ikke opp til forventningene.

Barolo Classico Riserva 1998 (Borgogno)
Reduktiv, frisk, sitrus, ganske stum. Høy syre og lav farge, for å si det sånn. Ganske udrikkelig.

Barolo 1998 (Einaudi)
Lite typsik - mer som varm-klima vin. Opulent. Vittorio Magnanelli: "Ridiculous. Messy!" David Schildknecht: "Its sheer opulence makes it difficult for it to express itself".

En av fire viner, altså, var god. Men så var da den også bedre enn jeg kan ha husket noen annen Barbaresco jeg har smakt. Når det gjelder de andre vinene var det beste ved dem at vittige sjeler fikk utfolde seg i smaksnotatene.

Slutt på BjarneTV

Bjarne Håkon Hanssen og jeg gikk sammen på Namsos videregående skole 1978-1981. Vi hadde Gym sammen, der ingen av oss utmerket seg noe spesielt, og også samfunnsfag - som vi begge hadde som linjefag. Bjarne har nok lært mye om sosialøkonomi etter den tid, og det er bra!

Nå trekker han seg fra Stortinget. Det er synd, for det er (som oftest) gøy å se kjentfolk på TV. Klokka seks er det BarneTV på NRK, og klokka sju er det BjarneTV. Det blir nok lengre mellom nå, for lite tyder på nytt flertall for sittende regjering.

Det er også synd siden Bjarne er flink, og står for en moderat og løsningsorientert politisk linje. Han var på feil side i EU-striden i 1994, men er vel av dem som har åpnet for en endring av dette. Hvis Bjarnes tilbaketrekning åpner mer for Trond Giske, vil jeg sterkt beklage det!

Som person var Bjarne omgjengelig og inkluderende, med utpreget humoristisk sans. Med det mener jeg at han lo av mine morsomheter. Han bodde med foreldrene bare hundre meter unna skolen, og det var et viktig punkt for rekrutteringen til AUF. Etter videregående har vi bare hatt sporadisk kontakt, men mitt inntrykk er vel at han ikke har forandret seg så veldig mye. Bortsett fra på ett punkt: han har nok et betydelig høyere aktivitetsnivå nå enn på videregående. Det har regjeringen nydt godt av. (Foto Bjørn Tore Ness)

Ingmar Bergman

Her i huset er jeg alene om å dyrke Bergman. Noen få stjålne kveldsstunder får jeg anledning til å dyrke min lidenskap på video eller DVD, men det blir for sjelden. I bokform, derimot, kan jeg i det minste lese om Bergman. Det gjør jeg nå. Lusten och Demonerna heter Michael Timms biografi. Det meste kjenner jeg til fra før, ikke minst via bøkene Laterna Magica og Bilder.

Bergman har en helt spesiell intensitet i sine filmer. Han fikk det aller beste ut av sine skuespillere, og han har en utrolig evne til å få oss til å ryste i våre grunnvoller. Så er det kanskje den overlegne skandinaviske samfunnsmodellen, med rause kulturbudsjett, som har gitt rammer og ro til en slik overlegen kunstnerisk virksomhet? Nei, tvert om. Bergmans kunstneriske virksomhet har i bunn og grunn samme finansiering som Shakespeare hadde:

"Hela min filmiska verksamhet har varit sponsrad av privatkapitalet. Jag har aldrig fått något till skänks för mina vackra ögons skull. Kapitalismen som arbetsgivare är grymt uppriktig och tämligen generös när det passar. Man behöver aldrig sväva i tvivelsmål om sitt dagsvärde - en nyttig och härdande erfarenhet". (Bilder, s. 286)

Politikk og personlighet - del II

Så langt har jeg skrevet bare ett innlegg i denne selvbiografiske serien om min politiske utvikling. Da var jeg kommet til en gang mot slutten av 60-tallet da mor fortalte at mannen vi fikk julekort fra var Statsminister i Norge og het Per Borten.

Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg var tidlig moden på så mange vis. Kanskje det kom av at jeg var funksjonelt enebarn? Jeg har to halvsøsken som er betydelig eldre enn meg, 15 og 19 år, og som i oppveksten var mer som onkel og tante. Det er først som voksen jeg har fått søsken, kan man si. I alle fall: jeg begynte tidlig å lese. De sier at bøker i heimen er en sterk predikator for det utdanningsnivået barn vil oppnå. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine leste bøker noen gang, men derimot aviser! Far abonnerte på Nationen, Adresseavisen (fram til EF-striden i 1972), Trønderavisa, Nordtrønderen og Namdalen (også kjent som Tørtrønderen og Tamdalen), etterhvert også Namdal Arbeiderblad (noe han av politiske grunner holdt seg unna svært lenge), samt de obligatoriske Bondebladet og Norsk Landbruk. Vi fikk også magasinet Sosial Trygd, men det syntes jeg var for kjedelig.

Nationen hadde en svært god karikaturtegner, og jeg samlet på tegningene. Mange av disse har jeg ennå, og man kan lure på hvor stor forståelse jeg kunne ha? En av tegningene jeg klippet omhandlet at Georges Pompidou ble president i Frankrike, og kan derfor dateres til 1969. Det året jeg begynte på skolen.

Interessen for politikk fikk jeg selvsagt fra far. Han var formann i Senterpartiet (derfor julekort fra Borten) lokalt, og medlem av Kommunestyret 1971-75. Han ble strøket ut i 1975 i et typisk sogne-oppgjør, der det andre sognet i kommunen strøk representanter fra vårt sogn. Om jeg ikke husker feil gikk han deretter av som formann. I alle fall: jeg fikk en solid innføring i politisk sosiologi fra far. Når vi kjørte i bil rundt omkring i kommunen spurte jeg hva de stemte på der og der, og far kunne svare. Begrunnelsen var ofte hva de jobbet med, eller at far positivt visste hva de stemte på. Det var fars oppgave å sitte utenfor valglokalet og følge med på hvem som kom og stemte, og å hanke inn de av Senterpartiets velgere som ikke dukket opp. Min tendens til politisk aktivisme er ikke vanskelig å spore tilbake far.

I 1972, da jeg var 10 år, var jeg veldig for norsk medlemskap i EF. Jeg hadde fulgt med på debatter på TV, og da mor spurte meg sa jeg at vi burde bli med i EF. Samarbeid mellom land mente jeg var en god ting. Jeg husker hun reagerte svært positivt på at jeg hadde et begrunnet syn på dette. Men jeg endret oppfatning etter å ha sett Berge Furre debattere mot Oddvar Norli. Furre mer eller mindre demonterte Norli, og jeg fikk et Nei-merke fra far som jeg senere gikk med. Samme året traff vi Johan J. Jacobsen på Stiklestad-spelet, og han så en god rekrutt for Senterungdommen i meg, sa han. Det hører med til historien at far var av dem som fikk dratt Johan J. med i politikken. Det er også en familie-forbindelse her: Johans bror er gift med mitt søskenbarn Solveig.

Arv og oppdragelse peker derfor i retning Senterpartiet!

Illustrasjonen denne gang blir av min far, Svein Johan, som i kraft av å være Formann i Overhalla Pensjonistforening hilser på gammelpresen Sverre Gustad i 1991. Far var da 76 år, og hadde sluttet i jobben to år før. Far til venstre.

Boris the Mayor

Vi har alle våre svakheter. Min dømmekraft, som jeg selvsagt vurderer som helt suveren, har også sine svakheter. Blant annet har jeg en tendens til å tilgi alle som viser selvinnsikt - nesten uansett hvor ille de ellers har stelt seg. Dessuten (og nå er lista snart tom) er jeg svært svak for alle som har en vittig penn. Jeremy Clarkson, på BBCs Top Gear og i Sunday Times er en av dem jeg tilgir alt for noen vittige linjer. Londons nye borgermester Boris Johnson er en annen. Nesten alt han skriver har en svært høy fornøyelsesfaktor, noe leserne av http://www.boris-johnson.com/ kan bekrefte.

Følgende sitat er kanskje litt åpenbart og plumpt, men det passer til årstiden:
"in the Tuscan palazzo of Count Girolamo Strozzi [Tony Blair] forged one of New Labour’s few hard-edged ideological positions: he was pro-sciutto and anti-pasto."

Skamløs egenreklame. Igjen.

Jeg har blitt "profilert" i Minerva. I papirutgaven skjedde det i vår, men nå er den også på nettet på denne adressen: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1170&id=1707200809471410677&magasin=ja

Det er min blanding av vin og filosofi - eller kanskje forsøket på vise fluen veien inn i vinflasken (jfr. Wittgenstein og filosofiens oppgave) - som er tema denne gangen.

Forresten: hvis det er slik at norsk offentlighet er dominert av et venstreorientert konsensus (85% av norske journalister stemmer SV, Rødt eller Ap - resten skriver om sport eller biler), så er Minerva et ekte motkulturelt fenomen.

Maria Teresa Mascarello

Sommerferiene i inn- og utland er overstått, og det er på tide å blogge litt igjen. Grunnet spekulanters planer om å bygge 15 blokker på opptil 6 etasjer i nabolaget vårt, ble mange innlegg liggende upublisert. I slutten av mai var jeg i Piemonte, og besøkte flere vinprodusenter. Her kommer det første av flere innlegg.

Nebbiolo indeed! Tåken lå lavt da jeg 29. mai kjørte fra hotellet i Pollenzo og til Barolo. Gjennom La Morra var sikten 50 meter, men jeg kom fram i tide og ble godt tatt i mot av Maria Teresa Mascarello. Hun tok over etter sin far Bartolo, som døde i 2005, og hun har beholdt farens navn på eiendommen. Bartolo var kjent som en kompromissløs tradisjonalist og ikke så lite teknofob. Telefon fikk han ikke lagt inn før sent på 80-tallet, for eksempel, og Maria Teresa har heller ikke PC. Men som italienere flest er hun glad i å prate - særlig på telefon. Nymotens greier har jo en egen fasinasjon også for tradisjonalister.

Eiendommen er på 5 hektar, og vil ikke bli utvidet. Produksjonen er på omtrent 30.000 flasker, hvorav 20.000 er Barolo. Bare Barolo, for her betraktes det å lage cuvéer fra enkeltvinmarker som en utenlandsk (Fransk!) vederstyggelighet. I Baroloen går druer fra fem vinmarker, deriblant Canubi - som betraktes som den beste. Men en mer pragmatisk grunn til blandingen er at ulike marker balanserer hverandre, slik at vinen blir mer optimal i vanskelige årganger sier Maria Teresa.

Hun snakker svært dårlig Engelsk, og min Italiensk er et godt stykke unna perfeksjonen. Det språket vi møtes på blir Tysk, som vi begge kan gjøre oss bra forstått med, sammen med noen mindre innslag av Italiensk og Engelsk.

Etter en rundtur i kjelleren er det på tide å smake vinene. Farens berømte cuvée "No Barrique, No Berlusconi" fra 1999 er det slutt på, men en tomflaske er med i utstillingen! Her godtas ingen modernisme, verken i vin eller politikk.

Barbera 2005
Heller ikke her brukes det barrique. Fiolett, elegant og lett. Floral og transparent.

Barolo 2003
I denne vanskelige årgangen ble avlingen 30-40% mindre enn vanlig. Svært klar på farge, litt vandig kant, antydning til bruning. Finslig stil, ikke noe særlig frukt, nei, men et snev av kirsebær. Høstløv og edelt treverk. Godt drikkelig nå - ikke utpreget tannisk.

Barolo 2004
Denne blir sluppet i nærmeste framtid, men det var dessverre bare 2003 som var til salgs da jeg var der (til halv pris av i Norge). En klassisk årgang plukket i oktober. Solid, med ettertrykk. Fylde, lengde. Alt. Stilen er gjenkjennelig: finslig og filliginsk. Svært elegant og lett. Ganske lukket på nesen, men jord og trøfler var på kort besøk før den lukket seg i glasset.

Her som ellers var 2004 årgangen lovende. To karer fra Toscana, som bare snakket Italiensk, smakte sammen med meg. Vinmakere på tur for å utvide horisonten. Deres oppfatning var at 2004 var den beste årgangen på lenge både i Toscana og i Piemonte, bedre enn 1999 og 2001.

På tur til bilen ble jeg overfalt av en vinmaker som ville ha meg til å smake sine viner. Svært innpåsliten og nesten truende. Det var like før jeg måtte bli fysisk, for jeg var sent ute til neste avtale (ikke at det betyr noe i Italia, men det er det ikke lett å få inn i ryggmargen min). Tydelig at karen var frustrert over at "alle" stimer til Mascarello, mens han selv mente å lage bedre vin enn Maria Teresa. Men det styrker ikke tilliten til produktet at man opptrer som innkaster!

Mælen

Æ e frå Mælen. Jeg var et og et halvt år da vi flyttet til Skilleås, der far kom fra og der farsslekta mi har holdt til et par hundre år. Den korte versjonen er at mor ble enke i 1959, og giftet seg med far i 1961, og jeg kom året etter. Men før huset ble ferdig bodde vi der mor, mine to halvsøsken og deres far hadde bodd. I andre etasjen over hans foreldre, i et arbeiderhus på Mælen. Det er revet nå, men var av akkurat samme type som disse på bildet.

Mælen var markedsstedet i Namdalen fra middelalderen og til slutten av 1800-tallet. Nå i høst skal det arrangeres igjen - men i en noe endret utgave. De som følger denne lenken vil få med seg mye interessant stoff: http://www.melamartnan.no/

Mor, bror og minst to nieser har tinget seg bod, og skal selge forskjellige ting: luer og sokker min mor har strikket, kniver som bror har laget, og mye mer. Kom og kjøp 3. og 4. oktober!

Opp etter luft

Så var merknadene innlevert, politikere varslet og "lobbet", og Fagetaten i Bergen Kommune besøkt og (forsøkt) påvirket. Da kan jeg komme opp etter luft (se over). Det gjenstår mye i arbeidet mot den foreslåtte utbyggingen på Skjoldnes (se forrige sak her under), men første runde har gått bra for oss. Fana Bydelsstyre har i sin høringsuttalelse tatt hensyn til oss, og vi føler at vi har fått gjennomslag for vårt syn.

Vi som har jobbet med uttalelsen og med hele vår motstandskampanje har gjort en utrolig god jobb på kort tid. Det må det være lov å si. Det har vært en fornøyelse å samarbeide med så dyktige og energiske folk som disse (ingen nevnt, ingen glemt).

Men: det er langt igjen. Selv om man vinner første trefning er det ikke gitt at man vinner krigen. Høsten vil by på mange utfordringer. Det er snart sommerferie på oss. Først blir det (nesten) to uker til Trøndelag, og så to uker i Frankrike. Det er lenge siden jeg har trengt ferie i den grad jeg gjør det nå.

I dag får jeg og vi besøk fra England av min medforfatter Douglas, og det blir en del jobbing i den forbindelse. Mandag og tirsdag skal jeg lede en Workshop på "The Self and The Aesthetic" på Solstrand i Os. Onsdag blir det pakking og eventuelt et møte med ansvarlig Byråd, og torsdag kjører vi til Dombås.

Men i slutten av juli blir det full fart igjen, og sikkert mer blogging. Jeg får vente til da med å oppsummere turen til Italia i slutten av mai. God sommer!

Blokkbyen på Skjoldnes

Jeg må melde at alle mine normale funksjoner er satt ut av drift. Noen har tenkt å bygge en blokkby med 322 leiligheter som vil stenge vårt nabolag inne, og ta fra oss sol, all utsikt og vesentlig utsyn. Blokken øverst til høyre, på seks etasjer, blir liggende rett over vårt område, med god utsikt til alt som foregår. Jeg har derfor begynt å kalle denne 6 etasjers blokken, 15b, for "Vakttårnet".

Nå bruker jeg all min tilgjengelige tid, og litt ekstra, på arbeidet mot disse planene. Utbygger har hatt flere år, og bruker drevne lobbyister. De har også hatt tett dialog over mange måneder med Kommunens Fagavdeling. Det merkes. Nå har vi frist til 17. juni med å komme med våre merknader. Det er knapt, men vi har allerede avdekket mange feil og mangler i den utlagte dokumentasjonen.

Fanapostens artikkel finner dere her:
http://www.fanaposten.no/article580151.ece

(Opus arkitekter, der tidligere Finansbyråd for Ap Trond Tystad er direktør, har laget bildemontasjen over. De jobber for utbygger, så jeg tar forbehold om at dette er korrekt gjengitt.)

Poetokratiet

Har vi noen som helst grunn til å lytte spesielt til forfattere når de uttaler seg om samfunnspørsmål? Media, og mange andre, oppfører seg slik, i alle fall.

Forfattere har en åpenbar rett til å uttale seg om hva som helst - helt på linje med andre borgere. Spørsmålet er bare om det er noen spesiell grunn til å høre på hva de har å si? Nå i det siste er det Dag Solstads angrep på ytringsfriheten som, paradoksalt nok, har medført en aktualisering av denne problemstillingen.

Fiksjonsforfattere har som håndtverk å dikte opp folk og situasjoner. De argumenterer ikke. De flinkeste og mest framgangsrike isolerer seg ofte fra omgivelsene for best å skape. Er det da disse vi skal lytte til når det gjelder hvordan samfunnet best skal styres og organiseres? Platons Sokrates var, for å si det mildt, skeptisk til disse, men en trenger ikke gå inn på hans argumentasjon for å se at man helst burde la forfatternes ytringer om samfunnspørsmål få dø i ensomhet. Louis-Ferdinand Céline, Ezra Pound, Nordahl Grieg og våre hjemlige "m-l forfattere" har alle støttet totalitære regimer. At Solstad ytrer seg mot friheten til å ytre seg føyer seg inn i en dyster tradisjon.

Det er vel særlig nasjonalromantikken, og den kopling mellom nasjon, ånd og ytring som har gitt grobunn for at forfatterne har en spesiell innsikt i samfunnet. Her her Bjørnstjerne Bjørnson mye å svare for. Men at denne tendensen til å gi stor plass for og å lytte til store forfattere i samfunnsdebatten ikke fikk en plutselig død med Knut Hamsuns ytringer i april 1940 er for meg ufattelig. Det må vel bety at nasjonalromantikken ikke er død?

(Foto: Dagbladet)

Politikk, arv, argumenter og miljø. Del 1

Jeg har kommet til å skrive mer om politikk i denne bloggen enn jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Det er vel heller ingen hemmelighet at mine politiske perspektiver ligger til høyre, ofte også i Høyre. Men slik har det ikke alltid vært, og det kan kanskje interessere flere hva som har skjedd med meg politisk fra slutten av 60-tallet da jeg ble interessert i politikk omtrent da jeg begynte på skolen, og fram til i dag? En slik fortelling, som må spres over mange innlegg, vil ha mange muligheter og mange begrensninger. Her vil jeg gå inn på noen av dem.

Hva er det som styrer en persons politiske oppfatninger? Tiden for at man arvet dem er stort sett over. Med mindre foreldrene er mektige politikere i Arbeiderpartiet, da. Argumenter og overbevisning er den måten vi begrunner våre standpunkt på, men det er slett ikke sikkert det er slik man har fått dem. Hvem man er - personlighet, og hvilke inflytelser - miljø - man befinner seg i har nok en betydelig rolle. Ingen enkeltfaktor kan forklare alt, men noen er viktigere enn andre.

Når jeg nå skal ta for meg dette - over lengre tid og mange innlegg, regner jeg med - er det også viktig å ta med seg at hukommelsen til de fleste av oss har en tendens til å homogenisere. Det betyr at vi ser på oss selv i tidligere år som om vi var mer lik det vi er i dag enn det egentlig er grunnlag for. Vi tenderer også mot å glemme det som ikke passer inn, og å legge til litt der det vil se bedre ut. Alt dette håper jeg å ha i mente, slik at jeg ikke pusser på historien mer enn det høyst nødvendige.

Så det jeg vil legge vekt på er:

• miljø og påvirkninger.


• personlighet og preferanser.


• argumenter og resonnement som syntes overbevisende der og da.

Det som er helt klart er at jeg har vært langt over gjennomsnittlig politisk interessert så lenge jeg kan huske. For meg er det ubegripelig når folk sier at de ikke er interessert i politikk. Mitt første politiske minne er at vi fikk julekort fra Per Borten, og at mor forklarte meg at han var Statsminister i landet vårt. Følg med, følg med...

Ap og Høyre er sant?

I dagens Aftenposten går tidligere statsråd for Høyre Kristin Clemet, inn for å danne regjering mellom Arbeiderpartiet og Høyre etter neste valg. En viktig bakgrunn for dette er at FrP klart sier fra at de ikke vil støtte en regjering som de ikke er med i, og da er det ikke flertall for å lage noe alternativ. Dagens regjering vil sikkert falle, men noen ikke-sosialistisk regjering med flertallet bak seg vil vi ikke få.

Clemets ærend er å få Norge med i EU. Denne store utenrikspolitiske saken er felleseie for Høyre og Arbeiderpartiet, der i alle fall Høyre også har sine velgere med seg. For meg og for mange andre er dette den klart viktiste utenrikspolitiske saken i Norsk politikk, og det er bare Høyre og Ap som deler mitt syn av partiene. Den dagen Norge skal med i EU trenger vi en stabil regjering som kan stå bak dette løftet. Ingen andre konstellasjoner kan makte det. Men: det blir neppe med det første. Først må vel Albania, Moldova og Island komme med.

Også når det gjelder den innenrikspolitisk absolutt mest avgjørende saken, Handlingsregelen, er Ap. og Høyre helt på linje. Det gjelder å ikke blåse nasjonalformuen på å kjøpe seg stemmer på kort sikt. Her er det en avgrunn mellom FrP og Høyre.

Når det gjelder synet på statens rolle i samfunnet er det tilsynelatende bedre samsvar mellom FrP og Høyre, men FrP går altså inn for å øke statens utgifter dramatisk. Det skulle tyde på at forskjellen på FrP og Ap her ikke er så stor. Egentlig. I politikken er det egentlig bare mindre gradsforskjeller mellom Ap og Høyre, der retorikken dekker over mye fellesgods. Over til FrP er det en avgrunn. Det er ikke grader av forskjeller mellom Høyre og FrP når det gjelder handlingsregelen. Det er helt ulike kategorier. Det samme gjelder oppfatningen av politikkens rolle og plass i offentligheten: eller ansvar og seriøsitet, for å si det rett ut.

Egentlig er grunnen til at Clemet ikke vil få det som hun vil, at Ap og Høyre er arvefiender. De trenger hverandre som fiender grunnet arven fra striden mellom arbeid og kapital. Men i dag er fienden FrP, og paradoksalt nok må de holde seg fra hverandre for å hindre at FrP blir enda større. Dette borger ikke for borgerlig samarbeid (som om dette begrepet har noe innhold i dag!), men et evig Ap. styre.

Ekte 68-ere?

Avisene er fulle av mai 1968, eller rettere sagt: mytene om mai 1968. Året ga navnet til en hel generasjon - historiens antakelig mest bortskjemte. Men det kan jo være på sin plass å spørre seg, som avisene i Norge IKKE gjør: hvem var egentlig 68-erne? Bildene vi danner oss blir lett av stein-kastende, eller BH-kastende ungdommer med langt hår og radikale tanker. Det er disse som ble akademikere, AKP'ere, og senere samfunnets støtter. Men var de typiske?

Langt i fra. Det var ikke den vanlige ungdommen som var det vi ser for oss som 68-ere. Det var ikke da, og heller ikke siden, vanlig å studere filosofi eller sosiologi ved Berkeley eller Sorbonne. Hvis vi ser på solide og omfattende undersøkelser vil vi finne at den vanlige amerikanske ungdom på slutten av 60-tallet var overveldene FOR Vietnamkrigen. Det var grunnet stort flertall blant unge velgere at Nixon ble valgt til President i USA, og Heath til statsminister i Storbritannia. De som leste de tomme platthetene i Maos Lille Røde var ikke vanlige. De var bare svært fotogene, og senere hegemoniske gjennom sine framtrende stillinger i samfunn og særlig i massemedia.

Slik kan de fortsette å spre mytene om 68-erne til stadig nye generasjoner. De fleste som var 18-28 i 1968 jobbet i fabrikk, på kontor og lager - eller aldershjem.