Massolino i Serralunga d'Alba

Etter besøket hos Maria Teresa Mascarello i Barolo, og etter at jeg hadde ristet av meg smakings-innkasteren, trampet jeg klampen i bånn i min leide Lancia Ypsilon for å komme tidsnok til avtalen hos Massolino. På veien suste jeg forbi skilt til eiendommer jeg kjente fra smakinger i Vitis, og fra polets lister, men de fikk vente til en annen gang.

Jeg skrenset gjennom Serralunga, og stoppet på den første ledige parkeringsplassen jeg fant. Det var tre meter foran inngangen til Massolino. Tåpelig å stresse for å nå en avtale i Italia, selvsagt, men man har sine protestantiske instinkter på plass. En vil jo nødig skuffe italienernes forventninger om at vi er en slags litt mer hardbarkede tyskere.

Franco Massolino selv, som er fjerde generasjon vinmaker (de startet i 1896), kunne ikke møte meg, men assistenten, en ønolog fra Milano, snakket godt engelsk, og vi fikk en god dialog. Han kunne fortelle at de lager standard-Baroloen i ca. 30.000 flasker, og at eiendommen er på 21 hektar. Det er 210 mål, for oss som er vokst opp på landet i Norge. Av dette er 5 hektar vinmarker på høyeste nivå, og av disse er den mest kjente, "Vigna Rionda", 2,5 hektar, og der avkastningen i normalår er 45 hl/ha.

De lager også Dolcetto og Barbera, og her bruker de bare tank hele veien. På Baroloen er det 50/50 tank og fat ved maserasjon og gjæring. Vigna Rionda ligger 3,5 år på botti, så 2,5 år på flaske, før den slippes. Så er det over til vinene:

Barbera d'Alba 2007
Ikke så fiolett som man kan vente av en så ung vin, men duft av mørke bær. Frisk - syren i Barbera gir den en signatur - og den har en fin bitterhet i ettersmaken. Velegnet, men ikke spesielt oppsiktsvekkende, matvin.

Barolo 2004
Kompleks, litt Nebbe-brunlighet på fargen, floral, fruktig og krydret. Flott balanse, og vinen har et meget tydelig og detaljert aromabilde. Årgangen er, som før nevnt, meget lovende. Jeg kjøpte med meg et par flasker av denne.

Barolo Margheria 2004
Jordsmonnet her er mer sandete, noe som i teorien skal gi mer elegante viner. I forhold til "lillebroren" har denne en friskere farge, mer rubinrød og mindre brun. Smaksprofilen er mer elegant, og frukten er også friskere, og bryter i retning jordbær. Denne slippes i september i år, mens Vigna Rionda fra samme årgang må vente i to år til!

Barolo Vigna Rionda 2002
Dypere farge enn Margheria, - men ellers er mine smaksnotater litt skrinne her. Den er litt kort (i forhold til forventningene), og tanninstrukturen er ikke så markant som vanlig er. Denne vil nok også modnes mye fortere enn det som er vanlig for denne cuvéen.

Dette året, 2002, var ikke all verden i Barolo, for å si det forsiktig. De færreste laget sine topp cuvéer dette året, men Massolino gjorde det likevel, ettersom de mente å ha svært god eksponering og drenering. Likevel måtte de bruke mye tid på å sortere ut dårlig frukt. De endte opp med 1/3 av vanlig avling på denne vinen.

- Jeg har smakt Vigna Rionda i 1999 og i 2001 årgangene, og den er blant de aller beste cuvéene i Barolo. I alle fall av de jeg har smakt. Ennå har den ikke blitt "oppdaget", og selv om prisen ligger høyt er det all grunn til å tro at den vil bli høyere i løpet av kort tid. Jeg mistenker at 2004 blir vendepunktet.

Smaking i Banca di Vino

På bildet øverst: Barry Smith og David Schildknecht i Banca di Vino

På bildet nederst: Manganelli og Brochet leder smakingen

Som en del av "Philosophy of Wine" konferansen ved det gastronomiske universitetet i Pollenzo, Piemonte, hadde vi også en smaking. Naturlig nok. Den foregikk i Banca di Vino, som er et hvelv med viner fra 300 av Italias beste vinprodusenter, og den nest siste dagen i mai var det den franske ønologen og vinprodusenten Frédéric Brochet og Barolo eksperten Vittorio Manganelli som ledet smakingen. I forsamlingen var det mange med lang og dyp erfaring som smakere, så som David Schildknecht og Neil Beckett.

Maganelli var en riktig moroklump. Med svært enkle midler fikk han de fleste av oss til å rulle rundt på gulvet i krampelatter. Vin skal være gøy, men ikke fullt så gøy som dette. Heldivis var han ikke noen klovn - eller ikke bare en klovn. Han hadde mye interessant å fortelle, og guidet oss innsiktsfullt gjennom vinene. Mine notater var svært sparsommelige, dessverre, men kanskje bedre enn ingenting:

Barbaresco Rabajà 2001 (Castello Verduno)
Klart den beste vinen denne kvelden, etter min fattige forstand. Silkete, med overraskende myke tanniner. Jordlig, med fioler. Schildknecht oppsummerte den som etherial penetration, og det var absolutt noe overjordisk over denne vinen. Helt fantastisk. Blir ikke importert til Norge.

Barbaresco Sori Bordin 2001 (Fontanabiancha)
I sitt innlegg tidligere på dagen spekulerte Barry Smith på om vi ikke burde redusere smaksnotater til tre ord. Mitt forslag på denne vant allmenn tilslutning: Rest in Peace. Brun, kald stuet te, og svisker. Huff.

Som anslått i første flighten skulle også neste flight være en kontrast mellom moderne og tradisjonalistisk vinmaking, men vinene levde ikke opp til forventningene.

Barolo Classico Riserva 1998 (Borgogno)
Reduktiv, frisk, sitrus, ganske stum. Høy syre og lav farge, for å si det sånn. Ganske udrikkelig.

Barolo 1998 (Einaudi)
Lite typsik - mer som varm-klima vin. Opulent. Vittorio Magnanelli: "Ridiculous. Messy!" David Schildknecht: "Its sheer opulence makes it difficult for it to express itself".

En av fire viner, altså, var god. Men så var da den også bedre enn jeg kan ha husket noen annen Barbaresco jeg har smakt. Når det gjelder de andre vinene var det beste ved dem at vittige sjeler fikk utfolde seg i smaksnotatene.

Slutt på BjarneTV

Bjarne Håkon Hanssen og jeg gikk sammen på Namsos videregående skole 1978-1981. Vi hadde Gym sammen, der ingen av oss utmerket seg noe spesielt, og også samfunnsfag - som vi begge hadde som linjefag. Bjarne har nok lært mye om sosialøkonomi etter den tid, og det er bra!

Nå trekker han seg fra Stortinget. Det er synd, for det er (som oftest) gøy å se kjentfolk på TV. Klokka seks er det BarneTV på NRK, og klokka sju er det BjarneTV. Det blir nok lengre mellom nå, for lite tyder på nytt flertall for sittende regjering.

Det er også synd siden Bjarne er flink, og står for en moderat og løsningsorientert politisk linje. Han var på feil side i EU-striden i 1994, men er vel av dem som har åpnet for en endring av dette. Hvis Bjarnes tilbaketrekning åpner mer for Trond Giske, vil jeg sterkt beklage det!

Som person var Bjarne omgjengelig og inkluderende, med utpreget humoristisk sans. Med det mener jeg at han lo av mine morsomheter. Han bodde med foreldrene bare hundre meter unna skolen, og det var et viktig punkt for rekrutteringen til AUF. Etter videregående har vi bare hatt sporadisk kontakt, men mitt inntrykk er vel at han ikke har forandret seg så veldig mye. Bortsett fra på ett punkt: han har nok et betydelig høyere aktivitetsnivå nå enn på videregående. Det har regjeringen nydt godt av. (Foto Bjørn Tore Ness)

Ingmar Bergman

Her i huset er jeg alene om å dyrke Bergman. Noen få stjålne kveldsstunder får jeg anledning til å dyrke min lidenskap på video eller DVD, men det blir for sjelden. I bokform, derimot, kan jeg i det minste lese om Bergman. Det gjør jeg nå. Lusten och Demonerna heter Michael Timms biografi. Det meste kjenner jeg til fra før, ikke minst via bøkene Laterna Magica og Bilder.

Bergman har en helt spesiell intensitet i sine filmer. Han fikk det aller beste ut av sine skuespillere, og han har en utrolig evne til å få oss til å ryste i våre grunnvoller. Så er det kanskje den overlegne skandinaviske samfunnsmodellen, med rause kulturbudsjett, som har gitt rammer og ro til en slik overlegen kunstnerisk virksomhet? Nei, tvert om. Bergmans kunstneriske virksomhet har i bunn og grunn samme finansiering som Shakespeare hadde:

"Hela min filmiska verksamhet har varit sponsrad av privatkapitalet. Jag har aldrig fått något till skänks för mina vackra ögons skull. Kapitalismen som arbetsgivare är grymt uppriktig och tämligen generös när det passar. Man behöver aldrig sväva i tvivelsmål om sitt dagsvärde - en nyttig och härdande erfarenhet". (Bilder, s. 286)

Politikk og personlighet - del II

Så langt har jeg skrevet bare ett innlegg i denne selvbiografiske serien om min politiske utvikling. Da var jeg kommet til en gang mot slutten av 60-tallet da mor fortalte at mannen vi fikk julekort fra var Statsminister i Norge og het Per Borten.

Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg var tidlig moden på så mange vis. Kanskje det kom av at jeg var funksjonelt enebarn? Jeg har to halvsøsken som er betydelig eldre enn meg, 15 og 19 år, og som i oppveksten var mer som onkel og tante. Det er først som voksen jeg har fått søsken, kan man si. I alle fall: jeg begynte tidlig å lese. De sier at bøker i heimen er en sterk predikator for det utdanningsnivået barn vil oppnå. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine leste bøker noen gang, men derimot aviser! Far abonnerte på Nationen, Adresseavisen (fram til EF-striden i 1972), Trønderavisa, Nordtrønderen og Namdalen (også kjent som Tørtrønderen og Tamdalen), etterhvert også Namdal Arbeiderblad (noe han av politiske grunner holdt seg unna svært lenge), samt de obligatoriske Bondebladet og Norsk Landbruk. Vi fikk også magasinet Sosial Trygd, men det syntes jeg var for kjedelig.

Nationen hadde en svært god karikaturtegner, og jeg samlet på tegningene. Mange av disse har jeg ennå, og man kan lure på hvor stor forståelse jeg kunne ha? En av tegningene jeg klippet omhandlet at Georges Pompidou ble president i Frankrike, og kan derfor dateres til 1969. Det året jeg begynte på skolen.

Interessen for politikk fikk jeg selvsagt fra far. Han var formann i Senterpartiet (derfor julekort fra Borten) lokalt, og medlem av Kommunestyret 1971-75. Han ble strøket ut i 1975 i et typisk sogne-oppgjør, der det andre sognet i kommunen strøk representanter fra vårt sogn. Om jeg ikke husker feil gikk han deretter av som formann. I alle fall: jeg fikk en solid innføring i politisk sosiologi fra far. Når vi kjørte i bil rundt omkring i kommunen spurte jeg hva de stemte på der og der, og far kunne svare. Begrunnelsen var ofte hva de jobbet med, eller at far positivt visste hva de stemte på. Det var fars oppgave å sitte utenfor valglokalet og følge med på hvem som kom og stemte, og å hanke inn de av Senterpartiets velgere som ikke dukket opp. Min tendens til politisk aktivisme er ikke vanskelig å spore tilbake far.

I 1972, da jeg var 10 år, var jeg veldig for norsk medlemskap i EF. Jeg hadde fulgt med på debatter på TV, og da mor spurte meg sa jeg at vi burde bli med i EF. Samarbeid mellom land mente jeg var en god ting. Jeg husker hun reagerte svært positivt på at jeg hadde et begrunnet syn på dette. Men jeg endret oppfatning etter å ha sett Berge Furre debattere mot Oddvar Norli. Furre mer eller mindre demonterte Norli, og jeg fikk et Nei-merke fra far som jeg senere gikk med. Samme året traff vi Johan J. Jacobsen på Stiklestad-spelet, og han så en god rekrutt for Senterungdommen i meg, sa han. Det hører med til historien at far var av dem som fikk dratt Johan J. med i politikken. Det er også en familie-forbindelse her: Johans bror er gift med mitt søskenbarn Solveig.

Arv og oppdragelse peker derfor i retning Senterpartiet!

Illustrasjonen denne gang blir av min far, Svein Johan, som i kraft av å være Formann i Overhalla Pensjonistforening hilser på gammelpresen Sverre Gustad i 1991. Far var da 76 år, og hadde sluttet i jobben to år før. Far til venstre.

Boris the Mayor

Vi har alle våre svakheter. Min dømmekraft, som jeg selvsagt vurderer som helt suveren, har også sine svakheter. Blant annet har jeg en tendens til å tilgi alle som viser selvinnsikt - nesten uansett hvor ille de ellers har stelt seg. Dessuten (og nå er lista snart tom) er jeg svært svak for alle som har en vittig penn. Jeremy Clarkson, på BBCs Top Gear og i Sunday Times er en av dem jeg tilgir alt for noen vittige linjer. Londons nye borgermester Boris Johnson er en annen. Nesten alt han skriver har en svært høy fornøyelsesfaktor, noe leserne av http://www.boris-johnson.com/ kan bekrefte.

Følgende sitat er kanskje litt åpenbart og plumpt, men det passer til årstiden:
"in the Tuscan palazzo of Count Girolamo Strozzi [Tony Blair] forged one of New Labour’s few hard-edged ideological positions: he was pro-sciutto and anti-pasto."

Skamløs egenreklame. Igjen.

Jeg har blitt "profilert" i Minerva. I papirutgaven skjedde det i vår, men nå er den også på nettet på denne adressen: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1170&id=1707200809471410677&magasin=ja

Det er min blanding av vin og filosofi - eller kanskje forsøket på vise fluen veien inn i vinflasken (jfr. Wittgenstein og filosofiens oppgave) - som er tema denne gangen.

Forresten: hvis det er slik at norsk offentlighet er dominert av et venstreorientert konsensus (85% av norske journalister stemmer SV, Rødt eller Ap - resten skriver om sport eller biler), så er Minerva et ekte motkulturelt fenomen.

Maria Teresa Mascarello

Sommerferiene i inn- og utland er overstått, og det er på tide å blogge litt igjen. Grunnet spekulanters planer om å bygge 15 blokker på opptil 6 etasjer i nabolaget vårt, ble mange innlegg liggende upublisert. I slutten av mai var jeg i Piemonte, og besøkte flere vinprodusenter. Her kommer det første av flere innlegg.

Nebbiolo indeed! Tåken lå lavt da jeg 29. mai kjørte fra hotellet i Pollenzo og til Barolo. Gjennom La Morra var sikten 50 meter, men jeg kom fram i tide og ble godt tatt i mot av Maria Teresa Mascarello. Hun tok over etter sin far Bartolo, som døde i 2005, og hun har beholdt farens navn på eiendommen. Bartolo var kjent som en kompromissløs tradisjonalist og ikke så lite teknofob. Telefon fikk han ikke lagt inn før sent på 80-tallet, for eksempel, og Maria Teresa har heller ikke PC. Men som italienere flest er hun glad i å prate - særlig på telefon. Nymotens greier har jo en egen fasinasjon også for tradisjonalister.

Eiendommen er på 5 hektar, og vil ikke bli utvidet. Produksjonen er på omtrent 30.000 flasker, hvorav 20.000 er Barolo. Bare Barolo, for her betraktes det å lage cuvéer fra enkeltvinmarker som en utenlandsk (Fransk!) vederstyggelighet. I Baroloen går druer fra fem vinmarker, deriblant Canubi - som betraktes som den beste. Men en mer pragmatisk grunn til blandingen er at ulike marker balanserer hverandre, slik at vinen blir mer optimal i vanskelige årganger sier Maria Teresa.

Hun snakker svært dårlig Engelsk, og min Italiensk er et godt stykke unna perfeksjonen. Det språket vi møtes på blir Tysk, som vi begge kan gjøre oss bra forstått med, sammen med noen mindre innslag av Italiensk og Engelsk.

Etter en rundtur i kjelleren er det på tide å smake vinene. Farens berømte cuvée "No Barrique, No Berlusconi" fra 1999 er det slutt på, men en tomflaske er med i utstillingen! Her godtas ingen modernisme, verken i vin eller politikk.

Barbera 2005
Heller ikke her brukes det barrique. Fiolett, elegant og lett. Floral og transparent.

Barolo 2003
I denne vanskelige årgangen ble avlingen 30-40% mindre enn vanlig. Svært klar på farge, litt vandig kant, antydning til bruning. Finslig stil, ikke noe særlig frukt, nei, men et snev av kirsebær. Høstløv og edelt treverk. Godt drikkelig nå - ikke utpreget tannisk.

Barolo 2004
Denne blir sluppet i nærmeste framtid, men det var dessverre bare 2003 som var til salgs da jeg var der (til halv pris av i Norge). En klassisk årgang plukket i oktober. Solid, med ettertrykk. Fylde, lengde. Alt. Stilen er gjenkjennelig: finslig og filliginsk. Svært elegant og lett. Ganske lukket på nesen, men jord og trøfler var på kort besøk før den lukket seg i glasset.

Her som ellers var 2004 årgangen lovende. To karer fra Toscana, som bare snakket Italiensk, smakte sammen med meg. Vinmakere på tur for å utvide horisonten. Deres oppfatning var at 2004 var den beste årgangen på lenge både i Toscana og i Piemonte, bedre enn 1999 og 2001.

På tur til bilen ble jeg overfalt av en vinmaker som ville ha meg til å smake sine viner. Svært innpåsliten og nesten truende. Det var like før jeg måtte bli fysisk, for jeg var sent ute til neste avtale (ikke at det betyr noe i Italia, men det er det ikke lett å få inn i ryggmargen min). Tydelig at karen var frustrert over at "alle" stimer til Mascarello, mens han selv mente å lage bedre vin enn Maria Teresa. Men det styrker ikke tilliten til produktet at man opptrer som innkaster!

Mælen

Æ e frå Mælen. Jeg var et og et halvt år da vi flyttet til Skilleås, der far kom fra og der farsslekta mi har holdt til et par hundre år. Den korte versjonen er at mor ble enke i 1959, og giftet seg med far i 1961, og jeg kom året etter. Men før huset ble ferdig bodde vi der mor, mine to halvsøsken og deres far hadde bodd. I andre etasjen over hans foreldre, i et arbeiderhus på Mælen. Det er revet nå, men var av akkurat samme type som disse på bildet.

Mælen var markedsstedet i Namdalen fra middelalderen og til slutten av 1800-tallet. Nå i høst skal det arrangeres igjen - men i en noe endret utgave. De som følger denne lenken vil få med seg mye interessant stoff: http://www.melamartnan.no/

Mor, bror og minst to nieser har tinget seg bod, og skal selge forskjellige ting: luer og sokker min mor har strikket, kniver som bror har laget, og mye mer. Kom og kjøp 3. og 4. oktober!

Opp etter luft

Så var merknadene innlevert, politikere varslet og "lobbet", og Fagetaten i Bergen Kommune besøkt og (forsøkt) påvirket. Da kan jeg komme opp etter luft (se over). Det gjenstår mye i arbeidet mot den foreslåtte utbyggingen på Skjoldnes (se forrige sak her under), men første runde har gått bra for oss. Fana Bydelsstyre har i sin høringsuttalelse tatt hensyn til oss, og vi føler at vi har fått gjennomslag for vårt syn.

Vi som har jobbet med uttalelsen og med hele vår motstandskampanje har gjort en utrolig god jobb på kort tid. Det må det være lov å si. Det har vært en fornøyelse å samarbeide med så dyktige og energiske folk som disse (ingen nevnt, ingen glemt).

Men: det er langt igjen. Selv om man vinner første trefning er det ikke gitt at man vinner krigen. Høsten vil by på mange utfordringer. Det er snart sommerferie på oss. Først blir det (nesten) to uker til Trøndelag, og så to uker i Frankrike. Det er lenge siden jeg har trengt ferie i den grad jeg gjør det nå.

I dag får jeg og vi besøk fra England av min medforfatter Douglas, og det blir en del jobbing i den forbindelse. Mandag og tirsdag skal jeg lede en Workshop på "The Self and The Aesthetic" på Solstrand i Os. Onsdag blir det pakking og eventuelt et møte med ansvarlig Byråd, og torsdag kjører vi til Dombås.

Men i slutten av juli blir det full fart igjen, og sikkert mer blogging. Jeg får vente til da med å oppsummere turen til Italia i slutten av mai. God sommer!

Blokkbyen på Skjoldnes

Jeg må melde at alle mine normale funksjoner er satt ut av drift. Noen har tenkt å bygge en blokkby med 322 leiligheter som vil stenge vårt nabolag inne, og ta fra oss sol, all utsikt og vesentlig utsyn. Blokken øverst til høyre, på seks etasjer, blir liggende rett over vårt område, med god utsikt til alt som foregår. Jeg har derfor begynt å kalle denne 6 etasjers blokken, 15b, for "Vakttårnet".

Nå bruker jeg all min tilgjengelige tid, og litt ekstra, på arbeidet mot disse planene. Utbygger har hatt flere år, og bruker drevne lobbyister. De har også hatt tett dialog over mange måneder med Kommunens Fagavdeling. Det merkes. Nå har vi frist til 17. juni med å komme med våre merknader. Det er knapt, men vi har allerede avdekket mange feil og mangler i den utlagte dokumentasjonen.

Fanapostens artikkel finner dere her:
http://www.fanaposten.no/article580151.ece

(Opus arkitekter, der tidligere Finansbyråd for Ap Trond Tystad er direktør, har laget bildemontasjen over. De jobber for utbygger, så jeg tar forbehold om at dette er korrekt gjengitt.)

Poetokratiet

Har vi noen som helst grunn til å lytte spesielt til forfattere når de uttaler seg om samfunnspørsmål? Media, og mange andre, oppfører seg slik, i alle fall.

Forfattere har en åpenbar rett til å uttale seg om hva som helst - helt på linje med andre borgere. Spørsmålet er bare om det er noen spesiell grunn til å høre på hva de har å si? Nå i det siste er det Dag Solstads angrep på ytringsfriheten som, paradoksalt nok, har medført en aktualisering av denne problemstillingen.

Fiksjonsforfattere har som håndtverk å dikte opp folk og situasjoner. De argumenterer ikke. De flinkeste og mest framgangsrike isolerer seg ofte fra omgivelsene for best å skape. Er det da disse vi skal lytte til når det gjelder hvordan samfunnet best skal styres og organiseres? Platons Sokrates var, for å si det mildt, skeptisk til disse, men en trenger ikke gå inn på hans argumentasjon for å se at man helst burde la forfatternes ytringer om samfunnspørsmål få dø i ensomhet. Louis-Ferdinand Céline, Ezra Pound, Nordahl Grieg og våre hjemlige "m-l forfattere" har alle støttet totalitære regimer. At Solstad ytrer seg mot friheten til å ytre seg føyer seg inn i en dyster tradisjon.

Det er vel særlig nasjonalromantikken, og den kopling mellom nasjon, ånd og ytring som har gitt grobunn for at forfatterne har en spesiell innsikt i samfunnet. Her her Bjørnstjerne Bjørnson mye å svare for. Men at denne tendensen til å gi stor plass for og å lytte til store forfattere i samfunnsdebatten ikke fikk en plutselig død med Knut Hamsuns ytringer i april 1940 er for meg ufattelig. Det må vel bety at nasjonalromantikken ikke er død?

(Foto: Dagbladet)

Politikk, arv, argumenter og miljø. Del 1

Jeg har kommet til å skrive mer om politikk i denne bloggen enn jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Det er vel heller ingen hemmelighet at mine politiske perspektiver ligger til høyre, ofte også i Høyre. Men slik har det ikke alltid vært, og det kan kanskje interessere flere hva som har skjedd med meg politisk fra slutten av 60-tallet da jeg ble interessert i politikk omtrent da jeg begynte på skolen, og fram til i dag? En slik fortelling, som må spres over mange innlegg, vil ha mange muligheter og mange begrensninger. Her vil jeg gå inn på noen av dem.

Hva er det som styrer en persons politiske oppfatninger? Tiden for at man arvet dem er stort sett over. Med mindre foreldrene er mektige politikere i Arbeiderpartiet, da. Argumenter og overbevisning er den måten vi begrunner våre standpunkt på, men det er slett ikke sikkert det er slik man har fått dem. Hvem man er - personlighet, og hvilke inflytelser - miljø - man befinner seg i har nok en betydelig rolle. Ingen enkeltfaktor kan forklare alt, men noen er viktigere enn andre.

Når jeg nå skal ta for meg dette - over lengre tid og mange innlegg, regner jeg med - er det også viktig å ta med seg at hukommelsen til de fleste av oss har en tendens til å homogenisere. Det betyr at vi ser på oss selv i tidligere år som om vi var mer lik det vi er i dag enn det egentlig er grunnlag for. Vi tenderer også mot å glemme det som ikke passer inn, og å legge til litt der det vil se bedre ut. Alt dette håper jeg å ha i mente, slik at jeg ikke pusser på historien mer enn det høyst nødvendige.

Så det jeg vil legge vekt på er:

• miljø og påvirkninger.


• personlighet og preferanser.


• argumenter og resonnement som syntes overbevisende der og da.

Det som er helt klart er at jeg har vært langt over gjennomsnittlig politisk interessert så lenge jeg kan huske. For meg er det ubegripelig når folk sier at de ikke er interessert i politikk. Mitt første politiske minne er at vi fikk julekort fra Per Borten, og at mor forklarte meg at han var Statsminister i landet vårt. Følg med, følg med...

Ap og Høyre er sant?

I dagens Aftenposten går tidligere statsråd for Høyre Kristin Clemet, inn for å danne regjering mellom Arbeiderpartiet og Høyre etter neste valg. En viktig bakgrunn for dette er at FrP klart sier fra at de ikke vil støtte en regjering som de ikke er med i, og da er det ikke flertall for å lage noe alternativ. Dagens regjering vil sikkert falle, men noen ikke-sosialistisk regjering med flertallet bak seg vil vi ikke få.

Clemets ærend er å få Norge med i EU. Denne store utenrikspolitiske saken er felleseie for Høyre og Arbeiderpartiet, der i alle fall Høyre også har sine velgere med seg. For meg og for mange andre er dette den klart viktiste utenrikspolitiske saken i Norsk politikk, og det er bare Høyre og Ap som deler mitt syn av partiene. Den dagen Norge skal med i EU trenger vi en stabil regjering som kan stå bak dette løftet. Ingen andre konstellasjoner kan makte det. Men: det blir neppe med det første. Først må vel Albania, Moldova og Island komme med.

Også når det gjelder den innenrikspolitisk absolutt mest avgjørende saken, Handlingsregelen, er Ap. og Høyre helt på linje. Det gjelder å ikke blåse nasjonalformuen på å kjøpe seg stemmer på kort sikt. Her er det en avgrunn mellom FrP og Høyre.

Når det gjelder synet på statens rolle i samfunnet er det tilsynelatende bedre samsvar mellom FrP og Høyre, men FrP går altså inn for å øke statens utgifter dramatisk. Det skulle tyde på at forskjellen på FrP og Ap her ikke er så stor. Egentlig. I politikken er det egentlig bare mindre gradsforskjeller mellom Ap og Høyre, der retorikken dekker over mye fellesgods. Over til FrP er det en avgrunn. Det er ikke grader av forskjeller mellom Høyre og FrP når det gjelder handlingsregelen. Det er helt ulike kategorier. Det samme gjelder oppfatningen av politikkens rolle og plass i offentligheten: eller ansvar og seriøsitet, for å si det rett ut.

Egentlig er grunnen til at Clemet ikke vil få det som hun vil, at Ap og Høyre er arvefiender. De trenger hverandre som fiender grunnet arven fra striden mellom arbeid og kapital. Men i dag er fienden FrP, og paradoksalt nok må de holde seg fra hverandre for å hindre at FrP blir enda større. Dette borger ikke for borgerlig samarbeid (som om dette begrepet har noe innhold i dag!), men et evig Ap. styre.

Ekte 68-ere?

Avisene er fulle av mai 1968, eller rettere sagt: mytene om mai 1968. Året ga navnet til en hel generasjon - historiens antakelig mest bortskjemte. Men det kan jo være på sin plass å spørre seg, som avisene i Norge IKKE gjør: hvem var egentlig 68-erne? Bildene vi danner oss blir lett av stein-kastende, eller BH-kastende ungdommer med langt hår og radikale tanker. Det er disse som ble akademikere, AKP'ere, og senere samfunnets støtter. Men var de typiske?

Langt i fra. Det var ikke den vanlige ungdommen som var det vi ser for oss som 68-ere. Det var ikke da, og heller ikke siden, vanlig å studere filosofi eller sosiologi ved Berkeley eller Sorbonne. Hvis vi ser på solide og omfattende undersøkelser vil vi finne at den vanlige amerikanske ungdom på slutten av 60-tallet var overveldene FOR Vietnamkrigen. Det var grunnet stort flertall blant unge velgere at Nixon ble valgt til President i USA, og Heath til statsminister i Storbritannia. De som leste de tomme platthetene i Maos Lille Røde var ikke vanlige. De var bare svært fotogene, og senere hegemoniske gjennom sine framtrende stillinger i samfunn og særlig i massemedia.

Slik kan de fortsette å spre mytene om 68-erne til stadig nye generasjoner. De fleste som var 18-28 i 1968 jobbet i fabrikk, på kontor og lager - eller aldershjem.

'Teaching' to be Abolished

I siste Times Higher Education (THE) står det om et Universitet der man har tenkt å avskaffe 'teaching' (det å lære bort). Den ansvarlige for pensumutvikling sier at 'teaching' har uheldige overtoner av didaktisme, som ikke har noen plass i den moderne verden. "Det er en uhyre ensidig tanke at kunnskap er noe som kan overføres fra en lærer til en student." Tanken er å bruke "utvikling" i stedet for "teaching", og de som nå kalles lærere og forelesere skal kalles "utviklingsagenter".

Dette ville være en naturlig utvikling fra Universitetets beslutning om å slutte med eksamener siden det skaper uheldige kunnskapsskiller mellom studenter. "Vi er nære på skape det demokratiske Universitet, der ingen kan hevde å vite mer om noe enn noen annen", sier den ansvarlige for pensumutvikling.

Dette høres jo ut som SVs våte drøm, og noe i nærheten av det norsk skole allerede har blitt. Med så svake karakterer som de kommer inn med på Lærerskolen kan lærerne knapt mer enn elevene. Hadde han bare kunnet snakke Engelsk kunne man jo tro det var Øystein Djupedal som hadde fått ny jobb. Men: dette står på siste siden av THE, og er morospalten "The PopplEtonian". Tankene som uttrykkes på skøy her er imidlertid svært nær den rådende ideologi i norsk skole. Det er ikke like festlig!

Ingen bønder eller ingen bønner?

Regjeringen har lagt fram sitt tilbud til bøndene. En skulle tro de var ansatte i Staten. Hvor blir det av oppgjøret for kioskeiere eller malermestre? Bønder er selvstendig næringsdrivende, men oppfører seg som alminnelige lønnsmottakere. Ikke rart, kanskje, siden inntekten på et årsverk i landbruket er MINDRE enn samlet statsstøtte per årsverk i landbruket. Det siste er jo en klar indikasjon på at det er noe RAV RUSKENDE GALT med hele den norske landbrukspolitikken.

Det er hevet over tvil at Norge er et av de land i verden med de dårligste naturlige vilkår for landbruksproduksjon. Med et landområde som Italia, er det mindre enn fem millioner mennesker her. Det meste er gråstein og kaldvatn, og hvert år legges omtrent 2.000 gårdsbruk ned, uten at landbruksarealet eller produksjonen synker. Denne utviklingen går ikke fort nok, etter min mening.

Jeg kommer fra landet. Min far levde av å selge traktorer og landbruksmaskiner, og jeg var nummer to i odelsrekken på Skilleås g.nr. 15, bruksnr. 4, i Overhalla. Det er klart jeg har følelser knyttet til denne gården og hvert jordstykke den omfatter, men jeg fatter også at et land med et velstandsnivå som vårt ikke i lengden kan late som jordbruket er en egen boble uten kontakt med resten av økonomien.

Når Åslaug Haga nå viser klart at Senterpartiet fremdeles er Bondepartiet er det bra i seg selv. Min far var formann i det lokale Senterpartiet og var klar på dets identitet. Men det er en utrolig frekket av Haga å trekke fram stigende priser på verdensmarkedet som grunn for det feite oppgjøret. I alle år har landbrukspolitikken gått ut på at verden ikke har noe med Norge å gjøre, og at landbruket skal styres som økonomien i det gamle Øst-Europa. Det er når prisene går opp at verden plutselig blir en begrunnelse. Men dette er å snu forholdene på hodet. Hvis prisene ute holder seg kan vi avvikle jordbruksstøtten, for da kan bøndene i Norge faktisk leve av å selge sine produkter. Det blir nok en herdende opplevelse - men kanskje grunnlag for berettiget stolthet også? Alternativet er full statlig overtakelse. Bøndene og Haga oppfører seg som om det var skjedd allerede.

Sjokk, sinne og suksess

I et av mine første innlegg i denne bloggen skrev jeg om FrP og dette partiets suksess. Jeg hevdet da at noe av denne suksessen var at de har vært mestre i å bruke følelser i sin kommunikasjon. Carl I. Hagen hadde NM i å være forurettet, og Siv Jensen har lenge vært uten konkurrenter i det å være forbanna. Nå viser en undersøkelse at ingen andre politikere er i nærheten av henne når det gjelder å være så ofte sjokkert. (Bilde: NTB)

John Alvheims favorittuttrykk var "skandale". Med sjelvende stemme og bistert oppsyn vant han ry som helsepolitiker gjennom å si "dette er en skand-a-a-le. Det må øyeblikkelig bevilges mer penger." For i vårt omfangsrike helsevesen er det alltid et eller annet forhold, gjerne med skrøpelige eldre innvolvert, som er mildt sagt sub-optimalt. Dette er godt stoff for aviser og TV, for det gjelder enkeltpersoner som man kan identifisere seg med.

Med sterke følelser, som Siv Jensens gjentatte sjokk, får man oppmerksomhet. Sterke følelser vekker reaksjoner - enten for eller mot den som viser dem. Og så slipper man å argumentere for sitt syn. Det er en fordel for FrP, som lever godt av å ta penger fra de uten stemmerett - framtidens innbyggere i dette landet.

Nyetimber

Nyetimber Premiere Cuvée Blanc de Blancs 2000
Denne fikk jeg av en venn for en tid siden, og den ble ikke åpnet før jeg hadde besøk av en venn jeg ikke hadde hatt i hus på mange, mange år. Han er også angrepet av anglophilia totalis, men denne mystiske sykdommen er ingen forutsetning for å like denne vinen. Den er laget av Chardonnay-druer som vokser på Kimmeridge-kalk. Så langt kunne det vært en champagne, og den er da også laget etter kjente champagne-prinsipper, men på "feil" side av kanalen.

Vinen er dyp gylden - kunne vært en Blanc de Noirs - og dufter honning og aprikos. Den både duftet og smakte svært likt en champagne jeg drakk nettopp, en Veuve-Clicquot 1988 av en blandet cuvée. Ikke så heftig mousse, men en deilig vin.

Jeg har smakt Nyetimber i flere årganger, og begynte med 1994. Den, og de senere, har kunnet måle seg med gode champagner. Det som er opplagt å si er dette: med økende temperaturer, global oppvarming osv., så er det nok ikke så dumt å lage "champagne" i England. Disse vinene krever kjølige vekstvilkår, og druene høstes undermodne. Både England og vinstilen passer svært godt til hverandre.

Et morsomt poeng med Nyetimber (som ble gitt bort av William Erobreren til en av sine offiserer, og navnet betyr "nytømmer") er at det lenge ble eid av Andy Hill. I seg selv ikke egnet til å lokke fram gapskratten, kanskje, før man husker at han skrev sanger for gruppen "Bucks Fizz". Truth is stranger than fiction!

1. mai er en hellig ku

Fordelen med å bli konservativ i modne år er at man slipper å gå i 1. mai tog. I tenårene, fra jeg var omtrent 15 år, brukte jeg denne dagen på å gå i meningsløse tog som ingen brydde seg om. Jeg tror siste gangen jeg gikk var omtrent i 1982 eller 1983. Siden den tid har stadig færre sett noe poeng i dette - uansett politisk tilknytning.

Det er lenge siden denne dagen hadde noen politisk betydning. Snarere er den en demonstrasjon på hvor laber stemningen er på venstresiden. Den har blitt et tomt rituale, og siden det ikke skjer noe ellers på denne dagen blir også program som Dagsrevyen preget av det. "Her ser vi fra toget i Trondheim, mens på Yongstorget talte NN som krevde mer av det ene eller mindre av det andre." Og alle gir totalt blaffen. Ikke minst arbeiderne.

Hvis man som arbeidstager vil uttrykke sin politiske oppfatning på en måte som merkes kan man, med lovverket i hånden, gå ut i en times politisk streik. Det blir lagt merke til. 1. mai har heller blitt en sjanse for partier og organisasjoner på venstresiden til å krangle om paroler og hvem som skal tale. På den annen side får venstresiden en dag til å breie seg i etermediene. Og så FrP, da. Men disse trenger hverandre, og egg-kasting på Carl I. Hagen var lenge det eneste som livet opp litt på denne dagen.

Jeg husker min radikale ungdom. Da sto jeg på Bastionen i Namsos og holdt ungdomsappell, mens en samling palestinaskjerf sto og søkte ly ved NTE på andre siden av gaten. Det var totalt meningsløst da, og det er totalt meingsløst nå. For alle, uansett politisk oppfatning. Men 1. mai er en hellig ku, og de legger man ikke i graven selv om de egentlig er selvdøde og bare står på gammel vane.

I England har man "May Bank Holiday", det er en mandag tidlig i mai som folk flest benytter til å ta en langhelg. Ufattelig mye mer fornuftig. Nå er det vel bare Norge, Sverige, Nord-Korea og noen få til som har 1. mai som offentlig helligdag. Kanskje på tide med en "reality check"?