Opp etter luft

Så var merknadene innlevert, politikere varslet og "lobbet", og Fagetaten i Bergen Kommune besøkt og (forsøkt) påvirket. Da kan jeg komme opp etter luft (se over). Det gjenstår mye i arbeidet mot den foreslåtte utbyggingen på Skjoldnes (se forrige sak her under), men første runde har gått bra for oss. Fana Bydelsstyre har i sin høringsuttalelse tatt hensyn til oss, og vi føler at vi har fått gjennomslag for vårt syn.

Vi som har jobbet med uttalelsen og med hele vår motstandskampanje har gjort en utrolig god jobb på kort tid. Det må det være lov å si. Det har vært en fornøyelse å samarbeide med så dyktige og energiske folk som disse (ingen nevnt, ingen glemt).

Men: det er langt igjen. Selv om man vinner første trefning er det ikke gitt at man vinner krigen. Høsten vil by på mange utfordringer. Det er snart sommerferie på oss. Først blir det (nesten) to uker til Trøndelag, og så to uker i Frankrike. Det er lenge siden jeg har trengt ferie i den grad jeg gjør det nå.

I dag får jeg og vi besøk fra England av min medforfatter Douglas, og det blir en del jobbing i den forbindelse. Mandag og tirsdag skal jeg lede en Workshop på "The Self and The Aesthetic" på Solstrand i Os. Onsdag blir det pakking og eventuelt et møte med ansvarlig Byråd, og torsdag kjører vi til Dombås.

Men i slutten av juli blir det full fart igjen, og sikkert mer blogging. Jeg får vente til da med å oppsummere turen til Italia i slutten av mai. God sommer!

Blokkbyen på Skjoldnes

Jeg må melde at alle mine normale funksjoner er satt ut av drift. Noen har tenkt å bygge en blokkby med 322 leiligheter som vil stenge vårt nabolag inne, og ta fra oss sol, all utsikt og vesentlig utsyn. Blokken øverst til høyre, på seks etasjer, blir liggende rett over vårt område, med god utsikt til alt som foregår. Jeg har derfor begynt å kalle denne 6 etasjers blokken, 15b, for "Vakttårnet".

Nå bruker jeg all min tilgjengelige tid, og litt ekstra, på arbeidet mot disse planene. Utbygger har hatt flere år, og bruker drevne lobbyister. De har også hatt tett dialog over mange måneder med Kommunens Fagavdeling. Det merkes. Nå har vi frist til 17. juni med å komme med våre merknader. Det er knapt, men vi har allerede avdekket mange feil og mangler i den utlagte dokumentasjonen.

Fanapostens artikkel finner dere her:
http://www.fanaposten.no/article580151.ece

(Opus arkitekter, der tidligere Finansbyråd for Ap Trond Tystad er direktør, har laget bildemontasjen over. De jobber for utbygger, så jeg tar forbehold om at dette er korrekt gjengitt.)

Poetokratiet

Har vi noen som helst grunn til å lytte spesielt til forfattere når de uttaler seg om samfunnspørsmål? Media, og mange andre, oppfører seg slik, i alle fall.

Forfattere har en åpenbar rett til å uttale seg om hva som helst - helt på linje med andre borgere. Spørsmålet er bare om det er noen spesiell grunn til å høre på hva de har å si? Nå i det siste er det Dag Solstads angrep på ytringsfriheten som, paradoksalt nok, har medført en aktualisering av denne problemstillingen.

Fiksjonsforfattere har som håndtverk å dikte opp folk og situasjoner. De argumenterer ikke. De flinkeste og mest framgangsrike isolerer seg ofte fra omgivelsene for best å skape. Er det da disse vi skal lytte til når det gjelder hvordan samfunnet best skal styres og organiseres? Platons Sokrates var, for å si det mildt, skeptisk til disse, men en trenger ikke gå inn på hans argumentasjon for å se at man helst burde la forfatternes ytringer om samfunnspørsmål få dø i ensomhet. Louis-Ferdinand Céline, Ezra Pound, Nordahl Grieg og våre hjemlige "m-l forfattere" har alle støttet totalitære regimer. At Solstad ytrer seg mot friheten til å ytre seg føyer seg inn i en dyster tradisjon.

Det er vel særlig nasjonalromantikken, og den kopling mellom nasjon, ånd og ytring som har gitt grobunn for at forfatterne har en spesiell innsikt i samfunnet. Her her Bjørnstjerne Bjørnson mye å svare for. Men at denne tendensen til å gi stor plass for og å lytte til store forfattere i samfunnsdebatten ikke fikk en plutselig død med Knut Hamsuns ytringer i april 1940 er for meg ufattelig. Det må vel bety at nasjonalromantikken ikke er død?

(Foto: Dagbladet)

Politikk, arv, argumenter og miljø. Del 1

Jeg har kommet til å skrive mer om politikk i denne bloggen enn jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Det er vel heller ingen hemmelighet at mine politiske perspektiver ligger til høyre, ofte også i Høyre. Men slik har det ikke alltid vært, og det kan kanskje interessere flere hva som har skjedd med meg politisk fra slutten av 60-tallet da jeg ble interessert i politikk omtrent da jeg begynte på skolen, og fram til i dag? En slik fortelling, som må spres over mange innlegg, vil ha mange muligheter og mange begrensninger. Her vil jeg gå inn på noen av dem.

Hva er det som styrer en persons politiske oppfatninger? Tiden for at man arvet dem er stort sett over. Med mindre foreldrene er mektige politikere i Arbeiderpartiet, da. Argumenter og overbevisning er den måten vi begrunner våre standpunkt på, men det er slett ikke sikkert det er slik man har fått dem. Hvem man er - personlighet, og hvilke inflytelser - miljø - man befinner seg i har nok en betydelig rolle. Ingen enkeltfaktor kan forklare alt, men noen er viktigere enn andre.

Når jeg nå skal ta for meg dette - over lengre tid og mange innlegg, regner jeg med - er det også viktig å ta med seg at hukommelsen til de fleste av oss har en tendens til å homogenisere. Det betyr at vi ser på oss selv i tidligere år som om vi var mer lik det vi er i dag enn det egentlig er grunnlag for. Vi tenderer også mot å glemme det som ikke passer inn, og å legge til litt der det vil se bedre ut. Alt dette håper jeg å ha i mente, slik at jeg ikke pusser på historien mer enn det høyst nødvendige.

Så det jeg vil legge vekt på er:

• miljø og påvirkninger.


• personlighet og preferanser.


• argumenter og resonnement som syntes overbevisende der og da.

Det som er helt klart er at jeg har vært langt over gjennomsnittlig politisk interessert så lenge jeg kan huske. For meg er det ubegripelig når folk sier at de ikke er interessert i politikk. Mitt første politiske minne er at vi fikk julekort fra Per Borten, og at mor forklarte meg at han var Statsminister i landet vårt. Følg med, følg med...

Ap og Høyre er sant?

I dagens Aftenposten går tidligere statsråd for Høyre Kristin Clemet, inn for å danne regjering mellom Arbeiderpartiet og Høyre etter neste valg. En viktig bakgrunn for dette er at FrP klart sier fra at de ikke vil støtte en regjering som de ikke er med i, og da er det ikke flertall for å lage noe alternativ. Dagens regjering vil sikkert falle, men noen ikke-sosialistisk regjering med flertallet bak seg vil vi ikke få.

Clemets ærend er å få Norge med i EU. Denne store utenrikspolitiske saken er felleseie for Høyre og Arbeiderpartiet, der i alle fall Høyre også har sine velgere med seg. For meg og for mange andre er dette den klart viktiste utenrikspolitiske saken i Norsk politikk, og det er bare Høyre og Ap som deler mitt syn av partiene. Den dagen Norge skal med i EU trenger vi en stabil regjering som kan stå bak dette løftet. Ingen andre konstellasjoner kan makte det. Men: det blir neppe med det første. Først må vel Albania, Moldova og Island komme med.

Også når det gjelder den innenrikspolitisk absolutt mest avgjørende saken, Handlingsregelen, er Ap. og Høyre helt på linje. Det gjelder å ikke blåse nasjonalformuen på å kjøpe seg stemmer på kort sikt. Her er det en avgrunn mellom FrP og Høyre.

Når det gjelder synet på statens rolle i samfunnet er det tilsynelatende bedre samsvar mellom FrP og Høyre, men FrP går altså inn for å øke statens utgifter dramatisk. Det skulle tyde på at forskjellen på FrP og Ap her ikke er så stor. Egentlig. I politikken er det egentlig bare mindre gradsforskjeller mellom Ap og Høyre, der retorikken dekker over mye fellesgods. Over til FrP er det en avgrunn. Det er ikke grader av forskjeller mellom Høyre og FrP når det gjelder handlingsregelen. Det er helt ulike kategorier. Det samme gjelder oppfatningen av politikkens rolle og plass i offentligheten: eller ansvar og seriøsitet, for å si det rett ut.

Egentlig er grunnen til at Clemet ikke vil få det som hun vil, at Ap og Høyre er arvefiender. De trenger hverandre som fiender grunnet arven fra striden mellom arbeid og kapital. Men i dag er fienden FrP, og paradoksalt nok må de holde seg fra hverandre for å hindre at FrP blir enda større. Dette borger ikke for borgerlig samarbeid (som om dette begrepet har noe innhold i dag!), men et evig Ap. styre.

Ekte 68-ere?

Avisene er fulle av mai 1968, eller rettere sagt: mytene om mai 1968. Året ga navnet til en hel generasjon - historiens antakelig mest bortskjemte. Men det kan jo være på sin plass å spørre seg, som avisene i Norge IKKE gjør: hvem var egentlig 68-erne? Bildene vi danner oss blir lett av stein-kastende, eller BH-kastende ungdommer med langt hår og radikale tanker. Det er disse som ble akademikere, AKP'ere, og senere samfunnets støtter. Men var de typiske?

Langt i fra. Det var ikke den vanlige ungdommen som var det vi ser for oss som 68-ere. Det var ikke da, og heller ikke siden, vanlig å studere filosofi eller sosiologi ved Berkeley eller Sorbonne. Hvis vi ser på solide og omfattende undersøkelser vil vi finne at den vanlige amerikanske ungdom på slutten av 60-tallet var overveldene FOR Vietnamkrigen. Det var grunnet stort flertall blant unge velgere at Nixon ble valgt til President i USA, og Heath til statsminister i Storbritannia. De som leste de tomme platthetene i Maos Lille Røde var ikke vanlige. De var bare svært fotogene, og senere hegemoniske gjennom sine framtrende stillinger i samfunn og særlig i massemedia.

Slik kan de fortsette å spre mytene om 68-erne til stadig nye generasjoner. De fleste som var 18-28 i 1968 jobbet i fabrikk, på kontor og lager - eller aldershjem.

'Teaching' to be Abolished

I siste Times Higher Education (THE) står det om et Universitet der man har tenkt å avskaffe 'teaching' (det å lære bort). Den ansvarlige for pensumutvikling sier at 'teaching' har uheldige overtoner av didaktisme, som ikke har noen plass i den moderne verden. "Det er en uhyre ensidig tanke at kunnskap er noe som kan overføres fra en lærer til en student." Tanken er å bruke "utvikling" i stedet for "teaching", og de som nå kalles lærere og forelesere skal kalles "utviklingsagenter".

Dette ville være en naturlig utvikling fra Universitetets beslutning om å slutte med eksamener siden det skaper uheldige kunnskapsskiller mellom studenter. "Vi er nære på skape det demokratiske Universitet, der ingen kan hevde å vite mer om noe enn noen annen", sier den ansvarlige for pensumutvikling.

Dette høres jo ut som SVs våte drøm, og noe i nærheten av det norsk skole allerede har blitt. Med så svake karakterer som de kommer inn med på Lærerskolen kan lærerne knapt mer enn elevene. Hadde han bare kunnet snakke Engelsk kunne man jo tro det var Øystein Djupedal som hadde fått ny jobb. Men: dette står på siste siden av THE, og er morospalten "The PopplEtonian". Tankene som uttrykkes på skøy her er imidlertid svært nær den rådende ideologi i norsk skole. Det er ikke like festlig!

Ingen bønder eller ingen bønner?

Regjeringen har lagt fram sitt tilbud til bøndene. En skulle tro de var ansatte i Staten. Hvor blir det av oppgjøret for kioskeiere eller malermestre? Bønder er selvstendig næringsdrivende, men oppfører seg som alminnelige lønnsmottakere. Ikke rart, kanskje, siden inntekten på et årsverk i landbruket er MINDRE enn samlet statsstøtte per årsverk i landbruket. Det siste er jo en klar indikasjon på at det er noe RAV RUSKENDE GALT med hele den norske landbrukspolitikken.

Det er hevet over tvil at Norge er et av de land i verden med de dårligste naturlige vilkår for landbruksproduksjon. Med et landområde som Italia, er det mindre enn fem millioner mennesker her. Det meste er gråstein og kaldvatn, og hvert år legges omtrent 2.000 gårdsbruk ned, uten at landbruksarealet eller produksjonen synker. Denne utviklingen går ikke fort nok, etter min mening.

Jeg kommer fra landet. Min far levde av å selge traktorer og landbruksmaskiner, og jeg var nummer to i odelsrekken på Skilleås g.nr. 15, bruksnr. 4, i Overhalla. Det er klart jeg har følelser knyttet til denne gården og hvert jordstykke den omfatter, men jeg fatter også at et land med et velstandsnivå som vårt ikke i lengden kan late som jordbruket er en egen boble uten kontakt med resten av økonomien.

Når Åslaug Haga nå viser klart at Senterpartiet fremdeles er Bondepartiet er det bra i seg selv. Min far var formann i det lokale Senterpartiet og var klar på dets identitet. Men det er en utrolig frekket av Haga å trekke fram stigende priser på verdensmarkedet som grunn for det feite oppgjøret. I alle år har landbrukspolitikken gått ut på at verden ikke har noe med Norge å gjøre, og at landbruket skal styres som økonomien i det gamle Øst-Europa. Det er når prisene går opp at verden plutselig blir en begrunnelse. Men dette er å snu forholdene på hodet. Hvis prisene ute holder seg kan vi avvikle jordbruksstøtten, for da kan bøndene i Norge faktisk leve av å selge sine produkter. Det blir nok en herdende opplevelse - men kanskje grunnlag for berettiget stolthet også? Alternativet er full statlig overtakelse. Bøndene og Haga oppfører seg som om det var skjedd allerede.

Sjokk, sinne og suksess

I et av mine første innlegg i denne bloggen skrev jeg om FrP og dette partiets suksess. Jeg hevdet da at noe av denne suksessen var at de har vært mestre i å bruke følelser i sin kommunikasjon. Carl I. Hagen hadde NM i å være forurettet, og Siv Jensen har lenge vært uten konkurrenter i det å være forbanna. Nå viser en undersøkelse at ingen andre politikere er i nærheten av henne når det gjelder å være så ofte sjokkert. (Bilde: NTB)

John Alvheims favorittuttrykk var "skandale". Med sjelvende stemme og bistert oppsyn vant han ry som helsepolitiker gjennom å si "dette er en skand-a-a-le. Det må øyeblikkelig bevilges mer penger." For i vårt omfangsrike helsevesen er det alltid et eller annet forhold, gjerne med skrøpelige eldre innvolvert, som er mildt sagt sub-optimalt. Dette er godt stoff for aviser og TV, for det gjelder enkeltpersoner som man kan identifisere seg med.

Med sterke følelser, som Siv Jensens gjentatte sjokk, får man oppmerksomhet. Sterke følelser vekker reaksjoner - enten for eller mot den som viser dem. Og så slipper man å argumentere for sitt syn. Det er en fordel for FrP, som lever godt av å ta penger fra de uten stemmerett - framtidens innbyggere i dette landet.

Nyetimber

Nyetimber Premiere Cuvée Blanc de Blancs 2000
Denne fikk jeg av en venn for en tid siden, og den ble ikke åpnet før jeg hadde besøk av en venn jeg ikke hadde hatt i hus på mange, mange år. Han er også angrepet av anglophilia totalis, men denne mystiske sykdommen er ingen forutsetning for å like denne vinen. Den er laget av Chardonnay-druer som vokser på Kimmeridge-kalk. Så langt kunne det vært en champagne, og den er da også laget etter kjente champagne-prinsipper, men på "feil" side av kanalen.

Vinen er dyp gylden - kunne vært en Blanc de Noirs - og dufter honning og aprikos. Den både duftet og smakte svært likt en champagne jeg drakk nettopp, en Veuve-Clicquot 1988 av en blandet cuvée. Ikke så heftig mousse, men en deilig vin.

Jeg har smakt Nyetimber i flere årganger, og begynte med 1994. Den, og de senere, har kunnet måle seg med gode champagner. Det som er opplagt å si er dette: med økende temperaturer, global oppvarming osv., så er det nok ikke så dumt å lage "champagne" i England. Disse vinene krever kjølige vekstvilkår, og druene høstes undermodne. Både England og vinstilen passer svært godt til hverandre.

Et morsomt poeng med Nyetimber (som ble gitt bort av William Erobreren til en av sine offiserer, og navnet betyr "nytømmer") er at det lenge ble eid av Andy Hill. I seg selv ikke egnet til å lokke fram gapskratten, kanskje, før man husker at han skrev sanger for gruppen "Bucks Fizz". Truth is stranger than fiction!

1. mai er en hellig ku

Fordelen med å bli konservativ i modne år er at man slipper å gå i 1. mai tog. I tenårene, fra jeg var omtrent 15 år, brukte jeg denne dagen på å gå i meningsløse tog som ingen brydde seg om. Jeg tror siste gangen jeg gikk var omtrent i 1982 eller 1983. Siden den tid har stadig færre sett noe poeng i dette - uansett politisk tilknytning.

Det er lenge siden denne dagen hadde noen politisk betydning. Snarere er den en demonstrasjon på hvor laber stemningen er på venstresiden. Den har blitt et tomt rituale, og siden det ikke skjer noe ellers på denne dagen blir også program som Dagsrevyen preget av det. "Her ser vi fra toget i Trondheim, mens på Yongstorget talte NN som krevde mer av det ene eller mindre av det andre." Og alle gir totalt blaffen. Ikke minst arbeiderne.

Hvis man som arbeidstager vil uttrykke sin politiske oppfatning på en måte som merkes kan man, med lovverket i hånden, gå ut i en times politisk streik. Det blir lagt merke til. 1. mai har heller blitt en sjanse for partier og organisasjoner på venstresiden til å krangle om paroler og hvem som skal tale. På den annen side får venstresiden en dag til å breie seg i etermediene. Og så FrP, da. Men disse trenger hverandre, og egg-kasting på Carl I. Hagen var lenge det eneste som livet opp litt på denne dagen.

Jeg husker min radikale ungdom. Da sto jeg på Bastionen i Namsos og holdt ungdomsappell, mens en samling palestinaskjerf sto og søkte ly ved NTE på andre siden av gaten. Det var totalt meningsløst da, og det er totalt meingsløst nå. For alle, uansett politisk oppfatning. Men 1. mai er en hellig ku, og de legger man ikke i graven selv om de egentlig er selvdøde og bare står på gammel vane.

I England har man "May Bank Holiday", det er en mandag tidlig i mai som folk flest benytter til å ta en langhelg. Ufattelig mye mer fornuftig. Nå er det vel bare Norge, Sverige, Nord-Korea og noen få til som har 1. mai som offentlig helligdag. Kanskje på tide med en "reality check"?

Gross Violence

"Grosvold" er en av de program jeg aktivt skyr på TV, og i kveld går det igjen. Jeg har holdt meg unna helt siden det begynte, men noen ganger har jeg snublet innom. En gang ble Veronica Orderud intervjuet. Hun kom som gjest i et hyggelig prateprogram på TV. Hvordan går det an å ta personer som sitter inne for "medvirkning til overlagt drap" og prate hyggelig med dem i beste sendetid? Den som er ansvarlig for programmet burde i alle fall fått sparken etterpå. Men i snillistiske Norge skal man jo prate pent og hyggelig med morderne sine. Helt ufattelig! Jeg slo av ganske kvikt, så jeg kan kanskje beskyldes for ikke å vite hva jeg snakker om.

En annen gang, for ikke så lenge siden, kom denne programlederens elendige kvaliteter igjen i grelt lys. Jan Henry T. Olsen, "Mr. No-Fish Olsen", har Alzheimer, og det ble tross en lite sensitiv programleder et meget bevegende intervju med han og kona. Men alle muligheter til å behandle dette med verdighet, og å legge opp programmet med et visst kjennskap til dramaturgi, forsvant med Grosvolds: "Ja, og så skal vi snakke med Ole Robert Reitan. I dag ble det kjent at Rema 1000 tar over Lidls butikker i Norge". "And now for something completely different", sa John Cleese i Monty Python, og det var morsomt. På "Grosvold" ble det bare opprørende.

NRKs egenreklame sier blant annet: "Nære intervjuer, skarpe spørsmål og høyaktuelle temaer. Latter, visdom og dybde. Dette er noen av stikkordene for talkshowet Grosvold. Hver fredag ser Anne Grosvold på uken som gikk og tiden vi lever i, og møter mennesker som kan gjøre oss litt klokere, litt gladere og litt mer nysgjerrige." Meg gjør Gross Violence bare mer og mer sikker på at selvkritikk, takt og tone, og en smule klokskap, er totalt ukjent for denne programlederen. Se heller repriser på "Parkinson". DET var talk-show som ga innsikt, og formidlet varme og humor. See it and weep!

Dumme journalister

Jeg har tatt det opp før i denne bloggen, men nå får det støtte fra mer erfarent hold: norske journalister er dumme. I Aftenposten på tirsdag i denne uke sier Hans Geelmuyden, som er PR-rådgiver, det som det er: "Vi lurer journalister 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Anstrengende? Langt ifra! Mer lettlurt gjeng skal du lete lenge etter. Journalister vet nesten ingenting!" Så viser han til en undersøkelse som dokumenterer dette til fulle, der 500 journalister og 250 redaktører viser at de kan mindre om samfunnet enn gjennomsnittet av befolkningen. "Vi medierådgivere har 1. april med norsk presse hver dag", sier han.

Det er tydelig. En skal ikke ha lang trening for å se at mange innslag - særlig de som sendes eller trykkes søndag og mandag - har kommet omtrent ferdigpakket fra et PR byrå, der en eller annen interessegruppe har betalt for å få full dekning for sitt syn. "Nå sauser vi sammen saker som frir til menneskets dypeste instinkter, dypeste fordommer, og som helst slår under beltestedet. Slik skaper vi oppslag etter oppslag, helside etter helside."

Men det er unntak. Noen journalister har faktisk greie på det de skriver om, og det er gjerne økonomi-journalister, og de beste av disse havner gjerne til slutt i Dagens Næringsliv. De er visst de minst lettlurte. Hva om andre journalister også kunne skaffe seg fagkunnskap om det de skriver om? Da ville kanskje PR-rådgiverne få jobbe litt for pengene?

Ryggesløst

Ryggesløse politikere er ikke noe nytt, for politikere er mennesker, og det er menneskelig å rygge tilbake for vanskelige valg og prioriteringer. Det som heter "Statens Pensjonsfond Utland" er en stadig tilbakevendende fristelse for alle ryggesløse politikere, for her kan man bruke penger som ingen velgere vil savne. De som vil savne dem er for unge til å ha stemmerett, og slik kan man lett kjøpe stemmer fra de som stemmer med penger fra de som ikke har stemmerett. FrP er forlengst etablert som de mest kyniske, men fristelsen er stor også for andre.

Dette sier kanskje påtroppende Senterpartileder Navarsete, som leder arbeidet med programmet for partiet:

- Med nok penger på bok må en stille seg spørsmålet om det er selve systemet som er feil og som gjør at vi ikke får brukt de store pengene på de store fellesskapsprosjektene. Vi må se på måten vi budsjetterer på. Derfor vil Sp vurdere om man kan skille investeringer og drift.

Dette med å skille mellom drift og investeringer er et kjent knep, men det gjøres bare for å skjule realitetene: kjøp av stemmer med penger fra de som ikke kan protestere. Vakkert er det ikke.

Vintips nr 3 – 2008

Fellesnevneren denne gangen er visst “klasse”. Jeg anbefaler jo de vinene jeg skriver om (unntatt når jeg skriver klare advarsler), og dermed er de alltid gode kjøp. I Burgund er vinene delt inn i fire klasser, der de lavest rangerte på sitt aller beste framviser kvaliteter man ellers må betale grovt for. Det er to slike denne gangen, og en “nobel” Italiener.

En annen fellesnevner er “gode årganger”. Som analytisk orientert filosof er jeg skeptisk til generaliseringer, men vær og generelle vekstbetingelser lar seg smake i vinene. Det er en av mange variabler som gjør vin spennende, og diskusjonene blant entusiastene uendelige. Når det gjelder Burgund i 2005 har jeg valgt side: den er STOR, mener jeg. Men de fleste burgunderne fra store årganger “lukker seg” svært fort, og forblir uttrykksløse lenge. Om jeg har rett får jeg vel ikke vite før jeg blir pensjonist. Men de to fra denne årgangen som jeg har valgt ut her er gode her og nå. Like greit det, siden vi ikke vet noe om morgendagen.

Bourgogne Blanc (Clos-de-Chateau de Puligny-Montrachet) 2005 kr 201,50
Vinen smaker “klasse”: sitrus, nøtter og litt smør. Den har fylde, og et lite fatpreg får man også med. Når denne vintypen er så plaget med prematur oxidering er det greit at relativt ferske viner smaker så bra som dette. Da slipper man å dra opp fra kjelleren ravgule viner som dufter cider og smaker øl (eller omvendt). I beste fall. Dette er jo ikke premier cru, og mangler disses intensitet og fylde. Men til denne prisen er det en smak av luksus, og det er en smak det er lett å venne seg på.

Vinen er en sjeldenhet for å være en enkel Bougogne: den kommer fra en enkelt vinmark med steinmur rundt (en “clos”), og drives av Etienne de Montille – sønn til legendariske Hubert. En klar anbefaling i seg selv. Han er i ferd med å vri denne eiendommen over til biodynamisk jordbruk.

Vinen er nok bestillingsvare, bortsett fra Valken i Bergen, og i Sandefjord.

Vino Nobile de Montepulciano 2004 (Filicheto) kr. 136
Ofte kan man lure på om navnet på vinen lurer seg inn og påvirker inntrykket av den. Jeg prøver å justere for slike innslag, men fristes likevel til å karakterisere denne vinen som “nobel”. Årgangen (som er svært vellykket i Nord- og Midt-Italia) er ganske ny, men vinen preges mer av edelt treverk og lær, enn av den mer nedtonede fruktigheten fra mørke bær. Den smaker eldre enn sine år, er fint syrlig med vare aromaer, og må sies å være et røverkjøp.

Et lite forbehold: jeg drakk denne vinen av (for meg) uvante glass i påsken. Finnes i basislisten.

Bourgogne Rouge 2005 (Barthod) kr. 245
“Tidenes mest oppskrytte burgunder-årgang”, skrev Dagens Næringsliv om 2005. Særlig denne vinen får på pukkelen, og får svært få poeng i denne avisens inflasjonsherjede poengsystem. Nå kan alle smake hvor feil den rosa publikasjonen tar. Jeg har smakt tre-fire flasker av denne vinen, og det eneste jeg har å utsette er at den inviterer til ubehersket alkoholkonsum. Frukten er intens, myk og lang på samme tid, og syre og tanniner finnes i rikt monn. Den er deilig, rett og slett, og sitter som et skudd til kylling. Hvis du åpner vinen mens du lager mat, så det store sjanser for at både vinen og din egen retningsstabilitet borte før maten står på bordet.

Fruktkarakteren er uvant “mørk” for denne appellasjonen. Bourgogne Rouge er jo som regel rips og bringebærpregede, og oftest skrinne men fragrante viner. Dette er en i en annen divisjon, og fra en årgang da alt – absolutt alt – stemte. På toppen av sin hysterisk villedende anmeldelse i DN skrev smakerne: “la ligge i to år før konsum”. HA! “Glugg-glugg-glugg”, vil jeg si. (Men obs: burgundere, røde som hvite, må drikkes fra glass som er vide i bunnen - og de røde må kjøles til 12-15 grader, som heller ikke er så ueffen temperatur også for de hvite)

Valken i Bergen, og flere pol i Oslo og Bærum har denne vinen. Takket være DN finnes det nok enda en del flasker.

Waking the Dead

Jeg fikk meg en liten overraskelse da jeg så detektimen fredag. Der sto det: "by Nicholas Blincoe" (se bildet). Han studerte filosofi med meg ved University of Warwick, og fikk sin PhD året etter meg. I 1993. Siden det har han vært forfatter, med flere romaner, krim, og også manus for BBC og Chanel 4. Før Warwick var han involvert med Factory Records i Manchester, der han ga ut en Hip-Hop plate, og med den legendariske Hacienda-klubben. Jeg husker han fra de ukentlige PhD-seminarene der han la ut i sin noe gutturale Lancashire-dialekt om Derrida og andre. Jeg fikk sjelden noe ut av det, men det er klart at mannen har et talent. Men kanskje ikke i filosofi?

Jeg fikk meg også en latter da den eldre etterretningsagenten i episoden het Cyril Barrett. Father Barrett, SJ, var Reader i filosofi ved Warwick. Ire, Jesuitt, alkoholiker og et evig oppkomme av anekdoter. Alle som var ved Warwick har sine Cyril-historier, men han gikk av og forlot Warwick samme år som meg: 1992. Kanskje noen av dem kommer en annen gang, men jeg anbefaler alle å lese denne nekrologen over Father Barrett.

http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/obituaries/article995176.ece
- min favoritt-passasje er der han som pensjonist kommer til Oxford og forlanger å registrere seg ved Bodleian Library på Latin. Og det får han.

Om noen kunne ha overbevist meg om Guds eksistens og hans godhet, så var det Father Barrett. Nicks Barrett var av en helt annen art. Like greit det, for den Cyril jeg kjente kunne ikke rommes i en fjernsynsfilm.

Who runs the country?

I serien "Yes, Prime Minister" - noe av det beste som er vist på fjernsyn noen gang - framkommer denne oversikten over hvor avisleserne befinner seg i forhold til makten i samfunnet. Den er utrolig presis:

Hacker: Don't tell me about the press. I know exactly who reads the papers: The Daily Mirror is read by people who think they run the country; The Guardian is read by people who think they ought to run the country; The Times is read by people who actually do run the country; the Daily Mail is read by the wives of the people who run the country; the Financial Times is read by people who own the country; The Morning Star is read by people who think the country ought to be run by another country; and The Daily Telegraph is read by people who think it is.

Sir Humphrey: Prime Minister, what about the people who read The Sun?

Bernard: Sun readers don't care who runs the country, as long as she's got big tits.

Så mitt spørsmål er: hvor befinner norske avislesere seg i forhold til makten?

Politikk eller korrupsjon

Lønnsoppgjøret i privat sektor endte med at senere slekter, våre barn og barnebarn, får ta regningen. Slik sett burde også FrP være fornøyd - de som kjøper seg stemmer med å bruke av Statens Pensjonsfond Utland. Det er mye det samme prinsippet: kjøpe stemmer med pengene til de som ikke har stemmerett ennå.

LO, YS og de andre har også grunn til å være fornøyd. Fremdeles er det slik at Staten, dvs. alle som skatter eller betaler avgifter i landet, skal sponse tidligpensjonen til de som er organiserte. Det er en gedigen verdioverføring til de som er fagorganiserte - som meg selv - fra de som ikke er det. Den overstiger langt skattefradraget for fagforeningskontingent. Så hvorfor skjer dette?

En grunn er selvsagt at det er gunstig i det store og hele at så mange som mulig i arbeidslivet er organiserte. Det gir ordnede og oversiktlige forhold. Men denne overføringen til AFP er altfor massiv til at det kan være den eneste forklaringen.

Det som kan støtte en tese om korrupsjon, er at regjeringspartiene, og da særlig Ap, får en solid pengestøtte fra LO. Det er valg til neste år. Gjennom politisk makt kjøper Ap indirekte LOs pengestøtte til neste års valgkamp. Denne vanvittige fordelen med å være organisert, kjøpt med statens penger, kan med fordel sees i sammenheng med pekuniær og organisatorisk støtte ved valg. Det er ikke slik at bare og alle de slitne er oranisert i LO og andre steder, men det er slik at LO støtter Ap med penger og innsats. Det er nok en viktig grunn til denne grove forskjellsbehandlingen.

Vettet og AFP

Vettet er på vei inn også hos den rød-grønne regjeringens støttespillere. Nylig var Ola Borten Moe (bildet), Senterpartist på Stortinget fra Sør-Trøndelag, ute og sa omtrent det jeg har sagt før på denne bloggen. Honnør (men ikke tidligpensjon!) til denne uredde representanten!

Men motangrepene kom fort. Leder i Sosialistisk Ungdom, der jeg en gang var et svært aktivt medlem, sa i Aftenposten i går at "ordningen ... er ikke for dem som vil reise til Spania og spille golf". Men det er den jo! Den skiller ikke mellom de slitne og de som ikke er det, men mellom de som er fagorganiserte med AFP-avtale, og de som ikke er det. Slitajse spiller ingen rolle. Dette med "sliterne" er bare tom retorikk, noe stadig flere reportasjer i avisene har vist.

Vi står på kanten til en storkonflikt over fagorganisasjonenes beste argument for å få folk til å organisere seg. En ordning som inviterer til å gå ut av arbeidslivet, når alt taler for at flere bør stå lengre. De utslitte bør kunne gå ut av arbeidslivet på en verdig måte, men ikke gjennom å la alle organiserte, både de utslitte og de energiske, gå av tidlig.

Et kompromiss for å redde Arbeiderpartiet nå vil gå på bekostning av min og senere generasjoner. Vi får gleden av å betale både tidligpensjon for 68-erne, og vår egen pensjon. Samtidig!

Målstyring

I en samtale forleden ble jeg enig med min venn om at "målstyring" er det klart verste aspektet av nyliberalismen. Men det er ikke nyliberalismen som har bragt denne metoden inn i administrative systemer. Meg bekjent er den et rent Leninistisk produkt, og liberalere og konservative burde skydd "målstyring" som pesten. Femårsplaner og lignende burde havnet på dynga sammen med Lenin og Stalin statuene, men under litt andre navn hjemsøkes vi i offentlig sektor av elendigheten. (I privat sektor har man i det minste en "bunnlinje" å ta hensyn til).

Den svenske historikeren Peter Englund forteller en god og skremmende historie i boka Brev från Nollpunkten. Det spørsmålet han starter med i ett av kapitlene (eller brevene) er hvordan det kunne ha seg at fenomenet Moskva-prosessene kunne oppstå. Selv mener jeg vel at kommunismen har jakten på svikere som nødvendig komponent, og særlig når det blir klart at de utopiske idealene (selvfølgelig) ikke lar seg gjennomføre må svikerne finnes og straffes. Ellers vil det jo bli klart at det er ideologiens grunnlag som er feil, og det kan man jo ikke ha noe av. Men, Englund peker heller på et annet fenomen.

Sovjet-Unionen hadde et rikt knippe av ulike politi og hemmelige organisasjoner. I konkurransen med hverandre var det viktig å vise til effektivitet, og jo flere den enkelte organisasjon arresterte for anti-Sovjetisk virksomhet, jo mer effektive kunne de jo vise at de var. Til å begynne med var utvalget av tvilere ganske bra, og de kunne man jo summarisk sende til Sibir og det stadig voksende Gulag-arkipelet. Men etter hvert måtte man også gå på skikkelige kommunister. Når kommunismen ikke lot seg gjennomføre skyltes det selvsagt svikere, gjerne sentralt plassert, og de måtte finnes og uskadeliggjøres.

Slik kunne de ulike organisasjonene konkurrere med hverandre, og de arresterte også sentrale personer hos hverandre. Bergens-kommunisten Nordahl Grieg skrev jo et dikt som er tonesatt, og der en av linjene går slik: "Edelt er mennesket, jorden er rik/Finnes her nød og sult/Skyldes det svik". Det sier seg nesten selv at Grieg støttet disse prosessene.

Denne sangen synges faktisk i begravelser i Norge i dag! Sammen med målstyring gir slike idéer Moskva-prosesser og Gulag. Takke meg til "Deilig er jorden". Det stemmer i alle fall av og til.