1. mai er en hellig ku

Fordelen med å bli konservativ i modne år er at man slipper å gå i 1. mai tog. I tenårene, fra jeg var omtrent 15 år, brukte jeg denne dagen på å gå i meningsløse tog som ingen brydde seg om. Jeg tror siste gangen jeg gikk var omtrent i 1982 eller 1983. Siden den tid har stadig færre sett noe poeng i dette - uansett politisk tilknytning.

Det er lenge siden denne dagen hadde noen politisk betydning. Snarere er den en demonstrasjon på hvor laber stemningen er på venstresiden. Den har blitt et tomt rituale, og siden det ikke skjer noe ellers på denne dagen blir også program som Dagsrevyen preget av det. "Her ser vi fra toget i Trondheim, mens på Yongstorget talte NN som krevde mer av det ene eller mindre av det andre." Og alle gir totalt blaffen. Ikke minst arbeiderne.

Hvis man som arbeidstager vil uttrykke sin politiske oppfatning på en måte som merkes kan man, med lovverket i hånden, gå ut i en times politisk streik. Det blir lagt merke til. 1. mai har heller blitt en sjanse for partier og organisasjoner på venstresiden til å krangle om paroler og hvem som skal tale. På den annen side får venstresiden en dag til å breie seg i etermediene. Og så FrP, da. Men disse trenger hverandre, og egg-kasting på Carl I. Hagen var lenge det eneste som livet opp litt på denne dagen.

Jeg husker min radikale ungdom. Da sto jeg på Bastionen i Namsos og holdt ungdomsappell, mens en samling palestinaskjerf sto og søkte ly ved NTE på andre siden av gaten. Det var totalt meningsløst da, og det er totalt meingsløst nå. For alle, uansett politisk oppfatning. Men 1. mai er en hellig ku, og de legger man ikke i graven selv om de egentlig er selvdøde og bare står på gammel vane.

I England har man "May Bank Holiday", det er en mandag tidlig i mai som folk flest benytter til å ta en langhelg. Ufattelig mye mer fornuftig. Nå er det vel bare Norge, Sverige, Nord-Korea og noen få til som har 1. mai som offentlig helligdag. Kanskje på tide med en "reality check"?

Gross Violence

"Grosvold" er en av de program jeg aktivt skyr på TV, og i kveld går det igjen. Jeg har holdt meg unna helt siden det begynte, men noen ganger har jeg snublet innom. En gang ble Veronica Orderud intervjuet. Hun kom som gjest i et hyggelig prateprogram på TV. Hvordan går det an å ta personer som sitter inne for "medvirkning til overlagt drap" og prate hyggelig med dem i beste sendetid? Den som er ansvarlig for programmet burde i alle fall fått sparken etterpå. Men i snillistiske Norge skal man jo prate pent og hyggelig med morderne sine. Helt ufattelig! Jeg slo av ganske kvikt, så jeg kan kanskje beskyldes for ikke å vite hva jeg snakker om.

En annen gang, for ikke så lenge siden, kom denne programlederens elendige kvaliteter igjen i grelt lys. Jan Henry T. Olsen, "Mr. No-Fish Olsen", har Alzheimer, og det ble tross en lite sensitiv programleder et meget bevegende intervju med han og kona. Men alle muligheter til å behandle dette med verdighet, og å legge opp programmet med et visst kjennskap til dramaturgi, forsvant med Grosvolds: "Ja, og så skal vi snakke med Ole Robert Reitan. I dag ble det kjent at Rema 1000 tar over Lidls butikker i Norge". "And now for something completely different", sa John Cleese i Monty Python, og det var morsomt. På "Grosvold" ble det bare opprørende.

NRKs egenreklame sier blant annet: "Nære intervjuer, skarpe spørsmål og høyaktuelle temaer. Latter, visdom og dybde. Dette er noen av stikkordene for talkshowet Grosvold. Hver fredag ser Anne Grosvold på uken som gikk og tiden vi lever i, og møter mennesker som kan gjøre oss litt klokere, litt gladere og litt mer nysgjerrige." Meg gjør Gross Violence bare mer og mer sikker på at selvkritikk, takt og tone, og en smule klokskap, er totalt ukjent for denne programlederen. Se heller repriser på "Parkinson". DET var talk-show som ga innsikt, og formidlet varme og humor. See it and weep!

Dumme journalister

Jeg har tatt det opp før i denne bloggen, men nå får det støtte fra mer erfarent hold: norske journalister er dumme. I Aftenposten på tirsdag i denne uke sier Hans Geelmuyden, som er PR-rådgiver, det som det er: "Vi lurer journalister 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Anstrengende? Langt ifra! Mer lettlurt gjeng skal du lete lenge etter. Journalister vet nesten ingenting!" Så viser han til en undersøkelse som dokumenterer dette til fulle, der 500 journalister og 250 redaktører viser at de kan mindre om samfunnet enn gjennomsnittet av befolkningen. "Vi medierådgivere har 1. april med norsk presse hver dag", sier han.

Det er tydelig. En skal ikke ha lang trening for å se at mange innslag - særlig de som sendes eller trykkes søndag og mandag - har kommet omtrent ferdigpakket fra et PR byrå, der en eller annen interessegruppe har betalt for å få full dekning for sitt syn. "Nå sauser vi sammen saker som frir til menneskets dypeste instinkter, dypeste fordommer, og som helst slår under beltestedet. Slik skaper vi oppslag etter oppslag, helside etter helside."

Men det er unntak. Noen journalister har faktisk greie på det de skriver om, og det er gjerne økonomi-journalister, og de beste av disse havner gjerne til slutt i Dagens Næringsliv. De er visst de minst lettlurte. Hva om andre journalister også kunne skaffe seg fagkunnskap om det de skriver om? Da ville kanskje PR-rådgiverne få jobbe litt for pengene?

Ryggesløst

Ryggesløse politikere er ikke noe nytt, for politikere er mennesker, og det er menneskelig å rygge tilbake for vanskelige valg og prioriteringer. Det som heter "Statens Pensjonsfond Utland" er en stadig tilbakevendende fristelse for alle ryggesløse politikere, for her kan man bruke penger som ingen velgere vil savne. De som vil savne dem er for unge til å ha stemmerett, og slik kan man lett kjøpe stemmer fra de som stemmer med penger fra de som ikke har stemmerett. FrP er forlengst etablert som de mest kyniske, men fristelsen er stor også for andre.

Dette sier kanskje påtroppende Senterpartileder Navarsete, som leder arbeidet med programmet for partiet:

- Med nok penger på bok må en stille seg spørsmålet om det er selve systemet som er feil og som gjør at vi ikke får brukt de store pengene på de store fellesskapsprosjektene. Vi må se på måten vi budsjetterer på. Derfor vil Sp vurdere om man kan skille investeringer og drift.

Dette med å skille mellom drift og investeringer er et kjent knep, men det gjøres bare for å skjule realitetene: kjøp av stemmer med penger fra de som ikke kan protestere. Vakkert er det ikke.

Vintips nr 3 – 2008

Fellesnevneren denne gangen er visst “klasse”. Jeg anbefaler jo de vinene jeg skriver om (unntatt når jeg skriver klare advarsler), og dermed er de alltid gode kjøp. I Burgund er vinene delt inn i fire klasser, der de lavest rangerte på sitt aller beste framviser kvaliteter man ellers må betale grovt for. Det er to slike denne gangen, og en “nobel” Italiener.

En annen fellesnevner er “gode årganger”. Som analytisk orientert filosof er jeg skeptisk til generaliseringer, men vær og generelle vekstbetingelser lar seg smake i vinene. Det er en av mange variabler som gjør vin spennende, og diskusjonene blant entusiastene uendelige. Når det gjelder Burgund i 2005 har jeg valgt side: den er STOR, mener jeg. Men de fleste burgunderne fra store årganger “lukker seg” svært fort, og forblir uttrykksløse lenge. Om jeg har rett får jeg vel ikke vite før jeg blir pensjonist. Men de to fra denne årgangen som jeg har valgt ut her er gode her og nå. Like greit det, siden vi ikke vet noe om morgendagen.

Bourgogne Blanc (Clos-de-Chateau de Puligny-Montrachet) 2005 kr 201,50
Vinen smaker “klasse”: sitrus, nøtter og litt smør. Den har fylde, og et lite fatpreg får man også med. Når denne vintypen er så plaget med prematur oxidering er det greit at relativt ferske viner smaker så bra som dette. Da slipper man å dra opp fra kjelleren ravgule viner som dufter cider og smaker øl (eller omvendt). I beste fall. Dette er jo ikke premier cru, og mangler disses intensitet og fylde. Men til denne prisen er det en smak av luksus, og det er en smak det er lett å venne seg på.

Vinen er en sjeldenhet for å være en enkel Bougogne: den kommer fra en enkelt vinmark med steinmur rundt (en “clos”), og drives av Etienne de Montille – sønn til legendariske Hubert. En klar anbefaling i seg selv. Han er i ferd med å vri denne eiendommen over til biodynamisk jordbruk.

Vinen er nok bestillingsvare, bortsett fra Valken i Bergen, og i Sandefjord.

Vino Nobile de Montepulciano 2004 (Filicheto) kr. 136
Ofte kan man lure på om navnet på vinen lurer seg inn og påvirker inntrykket av den. Jeg prøver å justere for slike innslag, men fristes likevel til å karakterisere denne vinen som “nobel”. Årgangen (som er svært vellykket i Nord- og Midt-Italia) er ganske ny, men vinen preges mer av edelt treverk og lær, enn av den mer nedtonede fruktigheten fra mørke bær. Den smaker eldre enn sine år, er fint syrlig med vare aromaer, og må sies å være et røverkjøp.

Et lite forbehold: jeg drakk denne vinen av (for meg) uvante glass i påsken. Finnes i basislisten.

Bourgogne Rouge 2005 (Barthod) kr. 245
“Tidenes mest oppskrytte burgunder-årgang”, skrev Dagens Næringsliv om 2005. Særlig denne vinen får på pukkelen, og får svært få poeng i denne avisens inflasjonsherjede poengsystem. Nå kan alle smake hvor feil den rosa publikasjonen tar. Jeg har smakt tre-fire flasker av denne vinen, og det eneste jeg har å utsette er at den inviterer til ubehersket alkoholkonsum. Frukten er intens, myk og lang på samme tid, og syre og tanniner finnes i rikt monn. Den er deilig, rett og slett, og sitter som et skudd til kylling. Hvis du åpner vinen mens du lager mat, så det store sjanser for at både vinen og din egen retningsstabilitet borte før maten står på bordet.

Fruktkarakteren er uvant “mørk” for denne appellasjonen. Bourgogne Rouge er jo som regel rips og bringebærpregede, og oftest skrinne men fragrante viner. Dette er en i en annen divisjon, og fra en årgang da alt – absolutt alt – stemte. På toppen av sin hysterisk villedende anmeldelse i DN skrev smakerne: “la ligge i to år før konsum”. HA! “Glugg-glugg-glugg”, vil jeg si. (Men obs: burgundere, røde som hvite, må drikkes fra glass som er vide i bunnen - og de røde må kjøles til 12-15 grader, som heller ikke er så ueffen temperatur også for de hvite)

Valken i Bergen, og flere pol i Oslo og Bærum har denne vinen. Takket være DN finnes det nok enda en del flasker.

Waking the Dead

Jeg fikk meg en liten overraskelse da jeg så detektimen fredag. Der sto det: "by Nicholas Blincoe" (se bildet). Han studerte filosofi med meg ved University of Warwick, og fikk sin PhD året etter meg. I 1993. Siden det har han vært forfatter, med flere romaner, krim, og også manus for BBC og Chanel 4. Før Warwick var han involvert med Factory Records i Manchester, der han ga ut en Hip-Hop plate, og med den legendariske Hacienda-klubben. Jeg husker han fra de ukentlige PhD-seminarene der han la ut i sin noe gutturale Lancashire-dialekt om Derrida og andre. Jeg fikk sjelden noe ut av det, men det er klart at mannen har et talent. Men kanskje ikke i filosofi?

Jeg fikk meg også en latter da den eldre etterretningsagenten i episoden het Cyril Barrett. Father Barrett, SJ, var Reader i filosofi ved Warwick. Ire, Jesuitt, alkoholiker og et evig oppkomme av anekdoter. Alle som var ved Warwick har sine Cyril-historier, men han gikk av og forlot Warwick samme år som meg: 1992. Kanskje noen av dem kommer en annen gang, men jeg anbefaler alle å lese denne nekrologen over Father Barrett.

http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/obituaries/article995176.ece
- min favoritt-passasje er der han som pensjonist kommer til Oxford og forlanger å registrere seg ved Bodleian Library på Latin. Og det får han.

Om noen kunne ha overbevist meg om Guds eksistens og hans godhet, så var det Father Barrett. Nicks Barrett var av en helt annen art. Like greit det, for den Cyril jeg kjente kunne ikke rommes i en fjernsynsfilm.

Who runs the country?

I serien "Yes, Prime Minister" - noe av det beste som er vist på fjernsyn noen gang - framkommer denne oversikten over hvor avisleserne befinner seg i forhold til makten i samfunnet. Den er utrolig presis:

Hacker: Don't tell me about the press. I know exactly who reads the papers: The Daily Mirror is read by people who think they run the country; The Guardian is read by people who think they ought to run the country; The Times is read by people who actually do run the country; the Daily Mail is read by the wives of the people who run the country; the Financial Times is read by people who own the country; The Morning Star is read by people who think the country ought to be run by another country; and The Daily Telegraph is read by people who think it is.

Sir Humphrey: Prime Minister, what about the people who read The Sun?

Bernard: Sun readers don't care who runs the country, as long as she's got big tits.

Så mitt spørsmål er: hvor befinner norske avislesere seg i forhold til makten?

Politikk eller korrupsjon

Lønnsoppgjøret i privat sektor endte med at senere slekter, våre barn og barnebarn, får ta regningen. Slik sett burde også FrP være fornøyd - de som kjøper seg stemmer med å bruke av Statens Pensjonsfond Utland. Det er mye det samme prinsippet: kjøpe stemmer med pengene til de som ikke har stemmerett ennå.

LO, YS og de andre har også grunn til å være fornøyd. Fremdeles er det slik at Staten, dvs. alle som skatter eller betaler avgifter i landet, skal sponse tidligpensjonen til de som er organiserte. Det er en gedigen verdioverføring til de som er fagorganiserte - som meg selv - fra de som ikke er det. Den overstiger langt skattefradraget for fagforeningskontingent. Så hvorfor skjer dette?

En grunn er selvsagt at det er gunstig i det store og hele at så mange som mulig i arbeidslivet er organiserte. Det gir ordnede og oversiktlige forhold. Men denne overføringen til AFP er altfor massiv til at det kan være den eneste forklaringen.

Det som kan støtte en tese om korrupsjon, er at regjeringspartiene, og da særlig Ap, får en solid pengestøtte fra LO. Det er valg til neste år. Gjennom politisk makt kjøper Ap indirekte LOs pengestøtte til neste års valgkamp. Denne vanvittige fordelen med å være organisert, kjøpt med statens penger, kan med fordel sees i sammenheng med pekuniær og organisatorisk støtte ved valg. Det er ikke slik at bare og alle de slitne er oranisert i LO og andre steder, men det er slik at LO støtter Ap med penger og innsats. Det er nok en viktig grunn til denne grove forskjellsbehandlingen.

Vettet og AFP

Vettet er på vei inn også hos den rød-grønne regjeringens støttespillere. Nylig var Ola Borten Moe (bildet), Senterpartist på Stortinget fra Sør-Trøndelag, ute og sa omtrent det jeg har sagt før på denne bloggen. Honnør (men ikke tidligpensjon!) til denne uredde representanten!

Men motangrepene kom fort. Leder i Sosialistisk Ungdom, der jeg en gang var et svært aktivt medlem, sa i Aftenposten i går at "ordningen ... er ikke for dem som vil reise til Spania og spille golf". Men det er den jo! Den skiller ikke mellom de slitne og de som ikke er det, men mellom de som er fagorganiserte med AFP-avtale, og de som ikke er det. Slitajse spiller ingen rolle. Dette med "sliterne" er bare tom retorikk, noe stadig flere reportasjer i avisene har vist.

Vi står på kanten til en storkonflikt over fagorganisasjonenes beste argument for å få folk til å organisere seg. En ordning som inviterer til å gå ut av arbeidslivet, når alt taler for at flere bør stå lengre. De utslitte bør kunne gå ut av arbeidslivet på en verdig måte, men ikke gjennom å la alle organiserte, både de utslitte og de energiske, gå av tidlig.

Et kompromiss for å redde Arbeiderpartiet nå vil gå på bekostning av min og senere generasjoner. Vi får gleden av å betale både tidligpensjon for 68-erne, og vår egen pensjon. Samtidig!

Målstyring

I en samtale forleden ble jeg enig med min venn om at "målstyring" er det klart verste aspektet av nyliberalismen. Men det er ikke nyliberalismen som har bragt denne metoden inn i administrative systemer. Meg bekjent er den et rent Leninistisk produkt, og liberalere og konservative burde skydd "målstyring" som pesten. Femårsplaner og lignende burde havnet på dynga sammen med Lenin og Stalin statuene, men under litt andre navn hjemsøkes vi i offentlig sektor av elendigheten. (I privat sektor har man i det minste en "bunnlinje" å ta hensyn til).

Den svenske historikeren Peter Englund forteller en god og skremmende historie i boka Brev från Nollpunkten. Det spørsmålet han starter med i ett av kapitlene (eller brevene) er hvordan det kunne ha seg at fenomenet Moskva-prosessene kunne oppstå. Selv mener jeg vel at kommunismen har jakten på svikere som nødvendig komponent, og særlig når det blir klart at de utopiske idealene (selvfølgelig) ikke lar seg gjennomføre må svikerne finnes og straffes. Ellers vil det jo bli klart at det er ideologiens grunnlag som er feil, og det kan man jo ikke ha noe av. Men, Englund peker heller på et annet fenomen.

Sovjet-Unionen hadde et rikt knippe av ulike politi og hemmelige organisasjoner. I konkurransen med hverandre var det viktig å vise til effektivitet, og jo flere den enkelte organisasjon arresterte for anti-Sovjetisk virksomhet, jo mer effektive kunne de jo vise at de var. Til å begynne med var utvalget av tvilere ganske bra, og de kunne man jo summarisk sende til Sibir og det stadig voksende Gulag-arkipelet. Men etter hvert måtte man også gå på skikkelige kommunister. Når kommunismen ikke lot seg gjennomføre skyltes det selvsagt svikere, gjerne sentralt plassert, og de måtte finnes og uskadeliggjøres.

Slik kunne de ulike organisasjonene konkurrere med hverandre, og de arresterte også sentrale personer hos hverandre. Bergens-kommunisten Nordahl Grieg skrev jo et dikt som er tonesatt, og der en av linjene går slik: "Edelt er mennesket, jorden er rik/Finnes her nød og sult/Skyldes det svik". Det sier seg nesten selv at Grieg støttet disse prosessene.

Denne sangen synges faktisk i begravelser i Norge i dag! Sammen med målstyring gir slike idéer Moskva-prosesser og Gulag. Takke meg til "Deilig er jorden". Det stemmer i alle fall av og til.

Demokratisk underskudd

En ikke-nyhet ble grunnlaget for flere oppslag denne uken. Erna Solberg gikk ut og sa at hun var Høyres statsministerkandidat. Noe annet ville vært svært oppsiktsvekkende, og det at det ble noen nyhet i det hele tatt viser vel bare at de har lite å skrive om i avisene nå rett før påsken. Andre partiledere, som Sponheim og Jensen, prøvde å late som de var overrasket eller fornærmet (en standard-øvelse for FrP).

Deretter kommer Sponheim og sier at Per-Kristian Foss ville vært en bedre og mer samlende statsministerkandidat på borgerlig side. Og så får vi de sedvanlige og gjensidige beskyldningene om hvem som saboterer hvem på borgerlig side. Alle vet, også Siv Jensen, at Venstre og KrF ikke vil i regjering med FrP. Den politiske avstanden på viktige områder for begge sider er for stor. FrP prøver å framstille seg selv som mobbeoffer, og så har vi det gående igjen. Det ville vært fint om man kunne slippe dette, men det er nok for mye forlangt.

Overskriften her er ikke myntet på dette "Tuppen-og-Lillemor" styret. Den er myntet på at uansett hvem vi stemmer på, og hvem som "vinner" valget, blir de politiske programmene og avgjørelsene gjenstand for hestehandler på bakrommet. Den siste store hestehandelen ble hetende "Soria Moria- erklæringen", og den forrige het "Sem-erklæringen".

Hva om velgerne fikk bestemme hvilken av disse de ville ha? Hva om hver "side" gikk inn på to forskjellige hotell i Oslo-området våren 2009, og etter noen dager med kjekling, tårer og forbannelse så kom de ut med to ulike program? Deretter kunne velgerne gå og stemme på hvilket de ville ha, og om den vinnende part holdt sine løfter. I dag har ikke noe parti noen sjanse til å holde sine løfter siden de ikke har flertall. Det blir bare tomme ord som de ikke tror på selv, en gang.

Men nei. Det er urettferdig mot partiene, sies det. Men dagens ordning er urettferdig mot velgerne. Uansett hva du stemmer på, så vet du ikke hva som vil bli den nye regjeringens program. Selv med en flertallsregjering som vi nå har, så var det ingen som stemte på Soria Moria erklæringen.

Den sittende regjeringens sterkeste kort i 2009 er ikke sin egen fortreffelighet. Det er uenigheten på den andre siden. FrP og Venstre er som ild og vann. Selv ikke en kapasitet som Erna Solberg kan føre dem sammen i regjering. Det er like greit å gi opp først som sist!

(Bildet er hentet fra http://hoyre.no)

Ingen sykdom

Høyre skal vedta nytt Prinsipprogram på landsmøtet i vår. I forsøkene på å få litt oppmerksomhet om dette har ledende tillitspersoner kommet i skade for å uttale seg inkonsekvent og tåpelig. Slikt skjer, men det bør ikke gjenta seg. Her følger en begrunnelse for denne bedømmelsen, samt noen råd til videre arbeid.

Formuleringen i forslaget er egentlig grei nok, og noe jeg kan støtte: "Muligheter for å bedre helse- og velferdstilbudet blir stadig større. Derfor må det gjøres klare prioriteringer for hva som skal være offentlige oppgaver og hva som kan overlates til folk selv." Det er når man skal eksemplifisere dette det går galt.

Noen har uttalt: "... for eksempel assistert befruktning. Barnløshet er ingen sykdom, så det offentlige helsevesen bør ikke yte økonomisk støtte til slik behandling". Nei vel. Jeg er enig i at det ikke er noen sykdom, og det bør heller ikke være en høyt prioritert oppgave i helsevesenet. Det er vel derfor denne typen behandling har svært høye egenandeler.

Men det blir tåpelig og inkonsekvent når man går inn på begrunnelsen. Man kan for eksempel spørre om graviditet er en sykdom? Ikke? Jeg håper ikke det, for det må være en av de få sykdommer som ofte blir omtalt som "lykkelige omstendigheter". Men om de ikke er så lykkelige da? Er man da syk? Neppe, men staten yter full støtte til abortinngrep. Skal Høyres tillitspersoner være konsekvente i sin argumentasjon, så må man gå inn for å privatisere abortinngrep. Likeledes fertilitet: er man syk fordi man har evne til å bli foreldre? Neppe. Da må man også gå inn for å privatisere sterilisering. Det finnes sikkert mange eksempler på tilstander helsevesnet behandler og som ikke er sykdom, eller som vil føre til det. Eksempler mottas med takk.

Høyre har helt rett i at for mange tilstander blir sykeliggjort, og at presset på helsevesnet vil hardne til i årene som kommer er hevet over enhver tvil. Men å fokusere på bare en utsatt gruppe blir helt feil. Og begrunnelsen som brukes er tåpelig og inkonsekvent.

Morse

Det kommersielle presset ble for stort, og her brister demningen. Bildet er knabbet fra sniffpetrol.com. Tror verken dem eller Jaguar har noe mot det. Morse, kanskje?

Kapitalen sett fra Youngstorget

Det er helt klart "gode" kapitalister som Røkke. De er ikke bare rike, de er også folkelige og snakker pent om sosialdemokratiet. Det gir dem klar bane inn til de lukkede rom, der staten bestemmer seg for å minske Røkkes risiko ved å bruke statlige penger på å kjøpe virksomhet som den gode kapitalisten truer med å selge til Russiske interesser.

Og så er det "dårlige" kapitalister som Stein Erik Hagen. De er like rike, men de er ikke like folkelige, og de snakker ikke pent om sosialdemokratiet. De blir navngitt som målskive for skattepolitikken, og får ingen fordeler på bakrommet.Slik utspiller det deg en avansert og partipolitisk semi-korrupsjon, der det går deg bedre dersom du snakker pent om makta, dvs. Ap og LO, og dårlig dersom du gjør det motsatte. Dette er et demokratisk problem, og Stoltenberg tydeliggjør dette ved å velge seg venner og fiender på formuetoppen.

Det tydeliggjør også hvorfor staten ikke bør eie produksjonsmidlene, men bare gi lover og legge til rette for konkurranse. En konkurranse der ingen får fordeler fordi de slikker makten oppetter ryggen.

Lektorer - en utdøende rase

Da jeg gikk på videregående var 70% av lærekreftene på allmennfag lektorer, det vil si at de hadde en skikkelig fordypning i et fag. I dag er tallet ca. 20%, og vi vet hvordan det er stilt med kunnskapene i norsk skole. I tillegg har vi fått flere undersøkelser som klart og tydelig viser at elever som blir undervist av lektorer gjør det bedre enn de som har dårligere utdannede lærere.

I et tidligere innlegg viste jeg til egne erfaringer med en adjunkt av en engelsklærer på videregående. De var ikke gode. Nå er hans like normen, og de lektorene som finnes er klart blant de eldre og vil snart pensjonere seg.

En person jeg kjenner hadde en samtale med en tidligere ukjent dame på et selskap forleden. Hun underviste i Engelsk på ungdomstrinnet, med noe i retning av en kvartårseining som fordypning. I løpet av to setninger avslørte hun tre GROVE uttalefeil, slike som til og med norske ungdommer hører er rav ruskende elendig engelsk. Og så lurer man på hvorfor det blir bråk i klassene? Hvordan kan slike lærere skaffe seg respekt med så skral faglig autoritet?

Sosialdemokratiet har lenge forsøkt å proletarisere lærerne, og de har klart det. Ikke har borgerlige regjeringer gjort det som kreves heller. Lønnsforhandlingene på 90-tallet ble til med "kronetillegg", som skulle komme de lavtlønnede til gode. Lektorene var ikke lavtlønnede. Det er de nå. Yngve Hågensen, daværende leder i LO og Sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet, uttalte til NRK Radio at utdanning ikke skulle gi høyere lønn. Han fikk det som han ville. Ikke rart rekrutteringen svikter.

En opptrapping av lønnen, og lønn etter kvalifikasjoner, er påkrevd. Lønnsoppgjøret er første mulighet. Men ingen må tro at kompetanseproblemet i norsk skole lar seg løse på kort sikt. På kort sikt blir alt bare verre, og på mellomlang sikt enda verre, før løsningene som må komme nå kan begynne å gi resultater.

Bibelen - en bokanmeldelse

Det er sjelden jeg leser en bok jeg bestemmer meg for å lese om igjen før jeg har kommet halvveis. Det er tilfelle med Karen Armstrongs The Bible: a Biography. Enten man tror på Gud eller ikke, vi som leser norsk har et forhold til bibelen. Den er grunnlaget for den antakelig største religionen i verden, og som har påvirket tenkemåtene til selv de som tar aktivt avstand fra kristendommen. Denne boka forteller hvordan den ble til, og hvordan den har virket og har blitt forstått. Det er lenge siden jeg har lest en bok som til de grader har fått meg til å se sammenhenger jeg ikke har visst om, eller bare vagt hatt en anelse om.

Den Hebraiske bibelen, eller det gamle testamente, hadde to hovedkilder, der Gud kalles henholdsvis Elohim og Yahweh. Videre får vi et innblikk i jødenes kultur og historie, og det som står klarest for meg hittil er at det er de historiske hendelsene som to ganger ødela templet i Jerusalem som har skapt minst to bok-religioner. Når kultens sentrum ble ødelagt, fikk også tekstene en annen betydning og ble i seg selv hellige. De mekanismene som ligger til grunn for tekstfortolkning kjenner jeg en del fra før gjennom mitt faglige virke, men det er greit å få det repetert (mange vil finne mye av interesse i Frank Kermodes The Genesis of Secrecy også).

Endelig fikk jeg en forklaring på anti-semittismen i det nye testamente, og også hvorfor den hermetiske og brutale Johannes' Åpenbaring er en bok i Bibelen.

Kristen eller hedning, jøde eller greker: alle med noen som helst interesse utenfor sport og kjendiser vil finne denne boken utrolig interessant.

Urettferdig?

Det meldes i dag at det er urettferdig at kvinner skal betale mer for uføreforsikring enn menn. Grunnen til at det er slik er at kvinner oftere blir uføre enn menn.

Ingen har nevnt noe alle i bransjen, og alle som har sjekket vilkårene, må vite: vi menn betaler mer for livsforsikring fordi vi dauer tidligere enn kvinner. Er ikke også dette urettferdig med samme begrunnelse?

Rettferdighet må vel først og fremst være "uberettiget og ubegrunnet forskjellsbehandling". Vi vet ikke noe om framtiden, men vi vet hvilket kjønn forsikringstakeren er. På meg virker begge disse forskjellene både berettiget og begrunnet. Mest sannsynlig skyldes oppslagene, og ikke minst det at ingen har nevnt dette med livsforsikring, et likestillingsombud som har for lite å gjøre, og som vanlig: uopplyste og lite oppvakte journalister.

Balanse mellom sinn og kropp?

På tide å være litt personlig. Det burde snart gå opp for meg at jeg er middelaldrende. Det er få ting som er så pinlige som eldre som oppfører seg som fjortiser, men jeg har nok aldri oppført meg som en fjortis. Det er jo dumdristig å snakke om "midt i livet" og "midtlivskrise" når alle vet at det kan ende når som helst, men når man er 45 er sjansen stor for at man har mer fortid enn framtid. Hvordan føles det, Ole Martin?

Morrisey synger om "that time when your mentality, catches up with your biology", men i mitt tilfelle er det omvendt. Mine "pre-frontal lobes", som styrer planlegging og overvåker alt som ellers foregår av bevisst aktivitet i hjernen, må ha vært tidlig utviklet - for ikke å si overutviklet i mitt tilfelle. Jeg har vel vært middelaldrende til sinns siden skoledagene, og det er nå svært behagelig å ha kommet dit at kroppen har nådd meg igjen.

Av natur er jeg vel litt forsiktig. Har ingen glede av å fornærme noen, eller skaffe meg uvenner. Men rett under overflaten ligger også Besserwisseren på lur. Jeg håper jeg klarer å dekke over han for det meste, men egentlig mener jeg at jeg har totalt overblikk og innsikt i alt som det har noen betydning å vite noe om. Som middelaldrende kan jeg endelig hevde, om enn spuriøst, at jeg har en del erfaring til grunn for å hevde det jeg gjør. Det gjør også den sosiale balansen mellom sinn og kropp lettere å bære, selv om ungdommeligheten er den nye religion i vesten.

Men helt alvorlig: jeg har reist en del, opplevd mye, skaffet meg vanvittig høy utdanning, giftet meg og ført mine gener videre, jeg har jobb, gode venner og er på god fot med min familie. Det er slettes ikke ille å bli middelaldrende, og noen krise er det ingen grunn til å ha for meg i alle fall. Det er bare tanken på at det ikke blir et langvarig opphold på denne stasjonen som plager meg litt.....

Spooks

Den beste underholdningen jeg har sett på fjernsyn de siste årene er antakelig "Spooks". Serien er inne i sin syvende sesong, og går langt utenpå noe sammenlignbart i dette århundret. Det nærmeste må være seriene basert på bøkene til John le Carré, "Smiley's People" og "Tinker, Tailor, Soldier, Spy" - men det er 30 år siden, og dette er teknologiens tidsalder.

Den karakteren som går gjennom alt det jeg hittill har sett av serien (1-4), er Harry Pearce - spilt av Peter Firth (bildet). Han leder MI 5 (Millitary Intelligence, division 5), som er avdelingen for kontraspionasje. De har det travelt - og farlig. Karakterer, plot, klipping og filming: alt er av ypperste kvalitet, og de moralske dilemma de stilles overfor er ikke av det trivielle slaget.

Vi så flere episoder på BBC Prime, og ble så oppslukt at vi har kjøpt seriene 1-5 på DVD. Ingenting kommer i nærheten. Det meste annet blir flaut å se på. Spennende er bare fornavnet. Anbefales!

Fortjener vi bedre aviser?

For meg er målet på gode aviser de Engelske, som jeg kjenner godt. The Independent, The Guardian, Financial Times, The Times og Daily Telegraph (siste også kjent som "Daily Torygraph"). Det er sikkert bedre aviser andre steder, men jeg kjenner dem ikke godt.

Men når man ser på, for eksempel, The Independent, så ser vi at de har jo ikke større sirkulasjon enn norske Aftenposten. Selv om Aftenposten klart er den beste dagsavisen med bred dekning i Norge (ikke minst er det relativt innsiktsfulle kommentarer der), så stiller den i en langt lavere divisjon. Det er bare å telle skrevne spaltemeter, for eksempel. Det er langt mer stoff i The Independent, og det er mer innsiktfullt og velskrevet. Hvorfor? Det kan neppe skyldes inntektene, for Aftenposten er dyrere på gaten, har mer annonser og større sirkulasjon.

Min beste forklaring er konkurransen. Det er fire-fem kvalitetstitler i England, og bare en i Norge. Den i Norge må konkurrere med Dagbladet og VG, som legger seg på en vesentlig lavere profil. Kvalitetsavisene i England konkurrerer med andre kvalitetsaviser, og slipper å snobbe nedover.

Et tilhørende forhold er at journalistene i England har utdanning fra elite-institusjoner, og den mentaliteten som følger med. De HAR høyere utdanning, og er skarpe analytikere. Norske journalister (her er kanskje Aftenposten og muligens Krasseslampen unntak?) er halvstuderte røvere, eller bare røvere.

Mitt håp om noe bedre er ikke stort. Det er bare å nyte forskjellen når man er på de britiske øyer, og gremme seg på returen. Såkallte "meningsbærende aviser" som f.eks. Morgenbladet er ikke noe alternativ. De er, i alle fall om den siste skal være utgangspunktet for sammenligningen, speil for den ørlille norske akademiske andedammen. Jeg får klaustrofobi av å lese dem.

P.S - Lokalavisene, derimot, er antakelig bedre enn vi fortjener. Ikke at jeg har noen leksikalsk kjennskap til alle, men de jeg kjenner til - og særlig Namdalsavisa - er vel langt bedre enn hva man kan forlange av denne typen media.