Bilgal

En del av min personlighet som jeg hittil har klart å holde skjult på denne siden er at jeg er over gjennomsnittlig interessert i biler - eller "bilgal", som det sikkert ville stått i VG dersom min person var av den minste interesse for den publikasjonen (jo, jeg har vært i VG, men i en helt annen sammenheng). Det er ikke riktig stuerent for en akademiker, i alle fall ikke for en filosof, å brukte tid og krefter på et så til de grader trivielt felt som biler.

Ikke mangler jeg trivielle felt å interessere meg for heller. Vin er godt dekket her på bloggen, og Pop og Rock hører også med. Disse feltene er greie nok for en akademiker, men biler hører mer hjemme for de som har gått Yrkesskolen (som den het før i verden) - ja rett og slett for arbeiderklassen. De som kanskje blir skitne på fingrene når de er på jobb.

Til nød kan vi i mellomklassen unnskyldes dersom vi interesserer oss for veteranbiler, eller spesielt elegante eller sjeldne utgaver. Men: det er hovedsaklig utgaver som selges nå, eller som jeg har et forhold til fra min egen tid, som omfattes av interessen.

Vi som lønnes på statsregulativet er ikke de som kjøper BMW, Audi eller Alfa Romeo. Min far kjørte BMW fra 1972-1991, og jeg lærte meg å kjøre med en 528. Da var jeg 14 år (jeg vokste opp på landet). Jeg kjørte min fars BMWer, og flere andre han fikk låne hos forhandleren. De var og er flotte kjøremaskiner. De var dyre da, og de er dyre fremdeles.

Mest kjøreglede for pengene, mener jeg, får man i en Ford. Den kjente engelske motor-journalisten Jeremy Clarkson har uttalt om Mondeo: "whenever I step out of a Ford Mondeo I think: why doesn't everybody own one of these?" Jeg lurer i grunnen på det samme.

En grunn er at merket er feil. Det gir ingen status. I en BMW eller Audi bruker de mye ressurser på at hver detalj skal føles rett - og ikke minst at naboen skal tro at du er noe. En Ford gir ikke slike signaler - og jeg bryr meg katten i det. Når det gjelder kjøreglede er det, ut fra egen erfaring og den til folk som Clarkson, bare BMW som kommer i nærheten.

For oss er det plass, kjøreegenskaper og pris som avgjør. Når det gjelder pris har jeg regnet litt på prisene, og med sammenlignbart utstyrsnivå og ytelsenivå med Mondeoen vi får levert til våren (?), kommer disse bilene med følgende pristillegg i forhold til "vår": VW Passat - 60.000 kr, Volvo V70 - 120.000 kr, BMW 520d - 220.000 kr. Når vi i tillegg er knakende godt fornøyd med den Mondeoen vi har, og forhandleren, så var det ikke så vanskelig å bestemme seg for ny bil.

Økonomisk er det galskap. Det var "må-ha-følelsen" som ble avgjørende. Det blir en Mondeo stv., 2.0. 130 hk. aut, Ghia X, med en del ekstrautstyr. Leveres i april, sies det. Ventetiden er et halvt år omtrent.

På "Norwegian Mondeo Club" skriver jeg under navnet "Mondeo Man". En gang forklarer jeg kanskje hvorfor?
http://fordmondeo.motionforum.net/index.htm

Julestemning?

Gledelig jul og Godt Nytt År til de som måtte klikke seg inn her på denne tiden av året!

Det er vel en viss sjanse for at dette blir siste innlegget i år, og et av mine gjennomgangstema må få lufte seg en gang til før rakettene fyker i været: hvor mye av julestemningen skyldes henholdsvis visuelle og olfaktoriske (duftmessige) inntrykk? Min mistanke er at duften spiller en større rolle for stemning og det vi assosierer med julen enn det visuelle - mens mennesket vanligvis er et visuelt dyr.

For min egen del har jeg ikke egentlig hatt ordentlig julestemning siden mor sluttet med en bestemt type møbelpolish. Den brukte hun hver jul, og etter at den gikk ut av bruk (eller produksjon?) har ikke julen gitt den samme stemningen. Svibler - blomstene - kan gi meg blaff av julestemning fremdeles, men det var nok kombinasjonen som gjorde susen.

Det å bli eldre er vel ikke uten betydning, og siden jeg flyttet til Bergen har ikke snø og kulde vært noen del av blandingen som utgjør julen heller. Alt dette er sikkert bidrag til den forsvunne julestemning, men det er nok duftene som er det sentrale. Ikke så rart: luktesansens nerver går rett inn til de "primitive" deler av hjernen: Amygdala (som synes å ha mye med følelser å gjøre) og Hippokampus (som i sin tur er sentral for dannelsen og gjenoppdagelsen av minner).

Kanskje derfor folk MÅ ha sin bestemte mat til jul: Pinnekjøtt her på Vestlandet (eller Pine-kjøtt, som jeg sier), og Ribbe andre steder? Dette er retter som har sine bestemte avtrykk duftmessig, og som ikke spises til andre tider på året. (Jeg har en aversjon mot begge, så i den grad disse rettene gir meg julestemning er den av feil slag.) De får derfor en unik forbindelse med julen, og kan derfor være unike markører for denne stemingen og bevisstheten om å være et "sted" i kalenderen.

Om noen gidder lese dette hører jeg gjerne om andre har tanker om hva det er som "trigger" julestemningen? Sølvguttene, juletreet, hysterisk handel, eller kanskje duften fra kjøkkenet?

Årets vintips 2007

Det har ikke blitt mange nye tips i det siste. Grunnene er mange, men en viktig grunn er at jeg er så utrolig flink. Flink til å finne fantastiske viner, som så ikke kan overgås på noen måte i de aktuelle prislagene. Jeg har, for eksempel, i de siste par månedene smakt flere rimelige rødviner som pressen sier er helt fabelaktige til prisen. Og ja, de har vært gode, men aldri vært i nærheten av samme kvalitet som “Borghild”, før omtalte Bourgueil 2005 (Gregoire) kr. 107. På hvitvinsfronten er det heller ingen som har kommet opp til mine tidligere anbefalinger. Hva gjør jeg da? De som skriver i avisen må komme med noe hardtslående hver uke, eller annenhver dag, og lurer seg selv til å tro at akkurat nå har verdens beste vin blitt oppdaget. Jeg sier som Jerry Seinfeldt: Yada, yada, yada.

Nei, her følger en kort oppsummering over de viktigste anbefalingene jeg har gjort gjennom året på viner som er inne i samme årgang nå – med et lite tillegg. Bare en liten påminnelse om at ikke alt nytt nødvendigvis er bra – og at det flakkende spotlyset til de stakkars vinjournalistene holder det meste (og ofte det beste) i stummende mørke til enhver tid.

En annen grunn til manglende tips er at jeg har drukket en del eldre viner, og andre viner som ikke lengre er å få i handelen, utover høsten og nå på førjulsvinteren. En del av de nye og aktuelle vinene jeg har smakt har også vært burgundere i 2005-årgangen. De vinene forsvinner fortere enn svint, og det har ingen hensikt å hausse dem opp mer enn det andre skribenter klarer.

Hvitvin

Moestue Riesling Classic (Ress) 2006 kr. 107
Det slår meg stadig vekk at denne vinen har en balanse mellom syre og sødme som er perfekt for en rekke retter – og til å drikkes helt på egen hånd. Den har gått igjen i listene lenge, og derfor er det ingen som skriver om den grunnet manglende nyhetsinteresse. Men det er en ypperlig matvin som jeg drikker for sjelden.

Gobelsburger Riesling 2006 kr. 122
Prisen har gått opp, men denne ligger uansett en divisjon over viner i samme prislag. Kort sagt en suveren vin.


Grüner Veltliner Kamptaler Terrassen 2006 (Bründlmayer) kr. 140
Dufter pære/grapefrukt, og er mineralsk og lang i ettersmaken. Så konsentrert som Sergeij Bubka i tilløpet, og så intens som Nigel Hawthorne i “The Madness of King George”.
(noen ord i tillegg: jeg drakk akkurat Grüner Veltliner Strasser Hasel Alte Reben 2006 [Allram] kr. 107. Det var en liten skvett som sto igjen fra i sommer, og som jeg fant i kjøleskapet til min mor. Den var (nesten) like god, noe som viser at GV lagrer svært godt. Denne vinen er det også verd å anbefale.)

Rødvin

St. Lucas Cabernet Sauvignon 2005 (Mendoza – Argentina) kr. 75.
Til denne prisen får man ikke “stor vin”, men at vinen er god og interessant på sitt enkle vis er i grunnen mer enn man kan forlange til 75 kroner. Jeg har tidligere anbefalt bordeauxen Moulin de Laussac 2005 til fattige 79 kroner, og står ved den. I den forbindelse forklarte jeg at de faste kostnadene med en vin, særlig med de norske alkoholavgiftene, er svært store for “billigviner”. Kanskje de argentinske vinene har en fordel her, med devalueringen og de økonomiske vanskelighetene i landet? Ikke vet jeg, men denne vinen kan også trygt anbefales. Mens bordeauxen til 79 kroner er fast og strukturert, er denne mer fruktig og innsmigrende – uten å bli blass eller slapp. Den er fast, frisk, med et fruktpreg av litt udefinerte røde bær, og et merkbart snev av mint. Den kan drikkes på egen hånd, men passer også godt til enklere retter som f. eks pasta med kjøttsaus. Pass bare på at den ikke blir for varm. Sett den gjerne i kjøleskapet en liten halvtime først. I polets katalog står det at den kan drikkes til okse, sau og vilt. Det ville jeg ikke prøvd meg på. Det stakkars dyret fortjener bedre selskap på siste reis.


Bourgueil 2005 (Dom. Grégoire) kr. 107
I sin bok The World Atlas of Wine skriver Jancis Robinson om dette området i Loire: “these wines are absurdly under-priced”. Too right, Jancis! Ingen hadde steilet om jeg hadde servert denne blindt som en vin til ca. 180 kroner. Dufter mest syrlige bringebær, og vinen er tydelig i den friskere stilen. Dette er langt fra Rioja, kan man si. Urter, kirsebær og annet kan man også finne alt fra hint til tydelige preg av, men framfor alt er dette en vin som kjennetegnes av en konsentrasjon og en intensitet som man skal lete lenge og vel etter i denne prisklassen. WOW (et uttrykk jeg bruker sjelden og med stor forsiktighet). Jeg har bestilt en kasse, og dette blir husets rødvin utover høsten. Den tåler garantert lagring også, men det spørs om jeg klarer å legge vekk noe av dette som smaker så godt nå.

(Desember: kassen er oppdrukket, og vinen mener jeg fremdeles er fantastisk. Har drukket viner fra samme område i samme årgang til 40-50 kr mer, som ikke er på samme nivå. En fast gjest i heimen må ha et mer hjemmekoselig navn, så den heter “Borghild” hos oss.)

Hermitage 2005 (Dom. De Colombier) kr. 330
Helt ærlig: denne har jeg ikke smakt og ikke anmeldt tidligere heller, men det står tre flasker borte på gulvet her. Kritikerne roste 2004-årgangen opp i skyene, men nå har den på mange pol skiftet til 2005-årgangen uten at prisen har økt. 2005 er en topp-årgang i Rhône, Hermitage er områdets høyest rangerte vinmark, og prisen er latterlig lav – den koster mer i Frankrike, og jeg tipper på at prisen øker etter nyttår!! Skal jeg beholde noe “cred” må jeg dele denne informasjonen med dere nå – selv om vinen er usmakt. Den vil nok bli enda bedre med 10 år på langs, men med frukten i 2005 vil jeg tippe på at den er fabelaktig akkurat nå også. Jeg skal i alle fall prøve ganske snart. Den fikk høyeste score i britiske Decanter nylig.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru “Les Roncières” 1990 (Robert Chevillon) kr. 736
Dyr og deilig burgunder! Litt bruning, dufter høstløv og varm vårjord, men har frisk bærfrukt i munnen. Lang og fruktig ettersmak. Søtere enn ventet, men det er nok årgangen. En skikkelig flott vin, som bare viser at vi ofte knekker våre røde burgundere vel unge! Som “ny” koster denne i 2004-årgangen 360 kroner, omtrent, men hvis man ikke gidder vente er dette noe man bør unne seg minst en gang i livet! Kanskje spleise med noen?

Finnes på Valken i Bergen.

Flere byer i Belgia?

Nå er vi på full fart inn i en situasjon der også skolepolitikken blir avpolitisert her i Norge. Når en kunnskapsminister fra SV sier vi trenger mer testing i skolen er ikke ting som før. Som vanlig er det Høyres politikk som har blitt adoptert, uten fanfarer, av de andre partiene. Først ute var Arbeiderpartiet, og nå har SV fulgt etter.

For et par-tre valgkamper siden var jeg i offentlig diskusjon med et par filosofer ute på venstresiden et sted. De hevdet at Høyre sto for en gammeldags puggskole, tvert mot det frie samarbeid og elevsentrerte læringsideal som det moderne samfunn og venstresiden foreskrev. Nå har det selvsagt vist seg at uro, bråk, "manglende læringstrykk" og mye tid "uten klart formål" rammer gutter og elever uten akademikerforeldre hardest. Skolen ikke bare sementerer men forsterker sosiale forskjeller, og kjønnsforskjellene er svært tydelige. Dagens tapere er gutter, og særlig de fra arbeiderklassen. 68-er pedagogikken fungerer kun på festtalenivå, og ikke blant barn og unge.

Disse idealistene ser ikke klart nok at det er forskjell på informasjon og kunnskap. Mange prøver, også på universitetene, skal av en eller annen grunn foregå "med alle hjelpemiddel". Da kan man alltids kaste bort mye tid på å lete etter informasjon, men kunnskap blir det jo ikke av det. Kunnskapen sitter mellom ørene på folk, du tar den med deg over alt, og du bruker den i alle relevante avgjørelser. Informasjon kan aldri erstatte kunnskap.

I Oslo har de fulgt Høres skolepolitikk i lengre tid, og skolene blir målt på om de lykkes med å lære elevene noe. Den enkelte eleven blir også fulgt opp i forhold til klare forventninger om at de skal lære noe - og hjelpetiltak kan settes inn når noe svikter. Oslo, med 37% elever med minoritetsbakgrunn, er klart best i landet.

Det er på skolen at man kan avansere noen trinn på mulighetenes stige, det er der man kan bruke sine talenter til å legge grunnlaget for en framtid som ikke er en kopi av foreldrenes situasjon. Jeg kan godt være såpass personlig som å si at det var intelligente, dedikerte og kunnskapsrike lærere som gjorde at jeg endte opp som professor på et universitet. Det er den typen pedagoger jeg håper mine barn vil treffe på skolen, og ikke floskelkanoner med 3 i snitt fra Videregående. Hva slags politisk syn de har bryr jeg meg ikke noe om - bare de ikke legger seg på de samme pedagogiske tåpelighetene som venstresiden gjorde inntil for en måneds tid siden.

Løsningen for norsk skog

Nå har Norske Skog (som ikke er så norsk lenger, og som ikke eier skog heller) besluttet å legge ned avispapirproduksjonen på Follum og to av tre maskiner på Skogn, Nord-Trøndelag. Det er sikkert klokt, men norske skogeiere, de som representerer Norsk Skog, vil få trøbbel med avsetningen. Det er ille for dem, men heller ikke bra for klimaet: det er voksende skog som binder mest CO2.

Den rød-grønne regjeringen er ikke videre grønn - det vet vi. Svenskene har redusert sitt utslipp av CO2 merkbart, og en av måtene er gjennom E85 - sprit blandet med 15% bensin. Over hele Sverige finnes pumpene, og svenskene kjøper slike biler i store antall. Globalt er det meget tvilsomt å lage brennstoff på områder som kan lage mat, men i Norge har vi nå en mulighet: lag etanol av skogen!

Regjeringen må snarest gripe muligheten, og støtte etableringen av anlegg som gjør skog om til tresprit, og få E85 pumper på alle stasjoner. Solide reduksjoner i avgiftene på Bio-power biler, og forøket vrakpant vil føre til to ønskede resultat:

• Ny giv for norsk skogbruk


• Kraftig reduksjon av CO2-utslippene i landet

Intelligence?

Så kom rapporten om at Iran har skrinlagt sitt atomvåpenprogram, og alle sjeler gleder seg som høvelig er nå før jul. CIA, NSA og andre har funnet ut at det ikke er noen fare på ferde. Lengre.

Alle tar dette for god fisk, med unntak av Mossad i Israel. Det er ingen som stiller spørsmål ved om dette er riktig. Det var det da de samme fant ut at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen - og med rette. Saddam bare lot som han fortsatt hadde slike våpen, og CIA leverte på mistanken.

Hvorfor denne plutselige tilliten til organisasjoner som har levert så elendig etterretning tidligere? Er det fordi G.W. Bush vil like det dårlig?

Livstegn

Tre drøye uker uten aktivitet på bloggen min. Jeg bryter tidligere praksis og rapporterer fra mitt lite begivenhetsrike liv: jeg har jobbet med en søknad til Norsk Forskningsråd (NFR).

Prosjektet heter "The Self and the Aesthetic", og er et samarbeid mellom seks forskere i flere land. I går kveld kl. 20:35 kom vi i land med søknaden og jeg trykte "send". På noen få korte uker, med mye annet å tenke på og jobbe med, har vi klart det. Resultatet ble svært bra, og en grunn til det er min iboende latskap.

Jeg er makelig anlagt, men samtidig fokusert på å få et optimalt resultat (om dette høres ut som skryt er det sikkert fordi jeg har skrytt uhemmet i flere uker gjennom søknadsskrivningen. Det setter sine spor.) Jeg står som søker og prosjektleder, men oppgavene har vært farmet ut på flere. Når dyktige folk jobber med sine oppgaver og vises tillit blir resultatet bra.

Resultetet er et omfattende prosjekt med et budsjett på over 7 millioner over tre år, og ni involverte personer. Fire monografier, tre store konferanser og tre redigerte bind med artikler - samt flere uavhengig publiserte artikler. Det skal være det håndfaste produktet vi skal levere - dersom vi får penger. En Post Doc og en PhD er også bakt inn i dette.

I mai får vi beskjeden. Fram til da vil jeg fortsette å blogge om andre ting.

Vintips???

Kanskje det er noen innom her som savner mine vintips? Det er en stund siden forrige tips, og det kan jo tenkes at noen lurer på om det snart kommer noen flere tips, eller om de har blitt slettet fra listen over mottakere eller noe.

Men svaret er enkelt og greit: jeg har ikke drukket viner jeg mener alle med en interesse for god vin må ut og skaffe seg snarest mulig. De riktig store vinopplevelsene mine i den siste tiden har kommet fra viner som enten er behørlig omtalt og anbefalt i mine tips, eller som slett ikke er å få lenger.

Når det gjelder de rimelige røde er det ingen som får meg bort fra Borghild. Her er jeg ikke til å rikke. Borghild er damen for meg! (Bourgeuil 2005, Dom. Gregoire, Loire, til 107 kroner). Jeg har drukket noen andre i håp om å kunne anbefale dem, men de havner i skyggen til denne damen.

Fordommer hos folk som oss...

Fordommer er ikke noe nytt tema på denne bloggen, og de er også et tilsynelatende evigvarende tema i samfunnsdebatten. Vi vet alle at Fremskrittspartister er fordomsfulle mot innvandrere, at folk i sørstatene i USA er fordomsfulle mot svarte (såfremt de ikke selv er svarte), og så videre. Men vet du at du er fordomsfull? Forekomsten av fordommer, mener man, synker med økende utdannelse og inntekt, og øker med alderen. Jeg har absurd høy utdannelse, tjener greit, har bodd utenlands, og møtt folk fra alle deler av verden, og i det hele tatt. Jeg har til og med bodd i sammen med folk som har bedt fem ganger om dagen, vendt mot Mekka. Jeg burde være en av de minst fordomsfulle, og jeg liker å tro det også - som oss alle.

Det komplimentet jeg har satt mest pris på, tror jeg, kom fra en ex-kjæreste etter at det var slutt mellom oss. Hun sa "you are the least prejudiced person I have ever met!". Hyggelig sagt, og jeg ble svært glad for det. Men: jeg er sikkert ikke mindre fordomsfull enn andre, men jeg vet at jeg har fordommer, jeg prøver å legge merke til hvilke utslag de får, og jeg prøver å utfordre dem når og hvis jeg oppdager dem. Det er en slags vitenskapelig holdning rettet mot ens egen psyke: la oss teste hypotensen og se om den holder.

Et sted der man kan teste seg er: https://implicit.harvard.edu/implicit/ Det er ikke sikkert du vil like resultatet! Dette prosjektet viser at fordommer er minst like utbredt blant oss velutdannede, relativt yngre, vestlige mennsker av begge kjønn. Forskning som ble sitert av Tamar Gendler Szabo på konferansen "Knowledge and Imagination" ved Vreije Universiteit Amsterdam i 2005 viste dette tydelig (men hun våget ikke ta den med i den trykte artikkelen). Det viste seg at velutdannede var like forutinntatte mot svarte mennesker som alle andre grupper. Ikke bare det, men anti-rasister var like fordomsfulle som andre, og også svarte var like fordomsfulle mot svarte som andre grupper. Forskningen gikk ikke på spørsmål, men reaksjoner på ansikt, situasjoner, ord, osv., der oppgavenes formål ble formidlet til deltakerne som noe annet enn hva det egentlig var. Hva du sier at du tror og mener, det er noe annet enn hva du faktisk bærer på av automatiserte reaksjoner.

Jesse Jackson, svart borgerrettighetsaktivist, var ute gikk ute en sen kveld og hørte noen bak seg. Han ble redd, snudde seg, men slappet av da han så at personen var hvit og velkledd. Deretter ble han sint på seg selv. Saken er vel at vi danner oss mentale sjablonger som vi styrer ut fra, og det skal svært mye til å endre på disse. Det er ikke bare det å gå, pusse tenner eller skru av lyset når du går ut fra badet, som er automatiserte prosesser. Det er også bedømmelsen av ting, fenomener, og ikke minst andre menneser og grupper av disse. "Merkevarebygging" heter det i markedsføringen, og det dreier seg om å modellere de automatiserte reaksjonene til forbrukerne på produkter. Armani, Boss, BMW, Volvo osv. er eksempler på vellykket merkevarebygging. De som ikke klarer det forsvinner fort fra markedet, eller overlever med statsstøtte - som Fiat. Det er annerledes med mennesker og grupper av disse. Narkomane og sigøynere forsvinner ikke selv om våre automatiserte reaksjoner på dem er negative.

Et annet eksempel er den nye ordføreren i Oslo, Fabian Stang. Han er velstående og Høyremann. Da han ble tolket som å si at folk på østkanten burde gå tur og røyke mindre ble det ramaskrik. "Nedlatende vestkantsoss", var reaksjonen. Da lederen i Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, sa det samme i Dagsavisen to måneder tidligere var det ingen som reagerte. Det første utsagnet traff en knapp som utløste fordommene de på venstresiden (der 80-90% av de politiske journalistene hører til) har mot høyremenn.

Fordommer mot etniske grupper, folk med annen hudfarge, de som tilhører andre religioner, osv., er egentlig bare en undergruppe av klassen "mentale sjablonger" eller "mentale stereotyper". Disse er ikke forbeholdt en gruppe personer, men er mentale mønstre eller forenklinger som vi alle bruker. Fremskrittspartiets fordommer mot innvandrere er egentlig ikke så ulik SV'eres fordommer mot Framskrittspartister. Begge er basert på gruppetenkning, og skjærer alle over en kam. Begge lukker for nyanser. Begge fordømmer andre mennesker uten å kjenne dem, eller åpne for at de kan ha positive egenskaper, og at alle er forskjellige og unike.

Selvsagt er ikke alle fordommer like skadelige eller avskyelige, men de har det til felles at de lukker våre sinn. De verste fordommene, og de som er vanskeligst å rikke på, er de som er ubevisste. Spør man en Fremskrittspartist om han/hun liker asylsøkere får du antakelig et negativt men ærlig svar. Men det samme er sikkert ikke tilfelle om de fordommene vi bærer på, men som vi bare ikke er klar over selv. I svært mange tilfeller er dette snakk om selvbedrag på høyt nivå. Mange tror også at fordommer er bare noe som rettes mot grupper av mennesker med annen etnisk bakgrunn, men det er slett ikke tilfelle - selv om disse i den store sammenhengen antakelig er de mest skadelige.

Denne diskusjonen har vært innom mange stasjoner på veien, derfor til oppsummering noen konklusjoner fra min side:

• Vi bærer alle på implisitte fordommer
• Disse er i liten grad bevisste
• De har stor betydning for våre reaksjoner og handlinger
• Sjansen for å fjerne dem er liten, men en start er å bli bevisst på at de finnes.
• Bare da kan de utfordres og endres.

Wine Report

Her kommer en bokmelding, og den har nok størst interesse for vinvenner som kan lese engelsk. Tom Stevenson har redigert Wine Report 2008, som han har gjort det siden 2004 - tror jeg.

Prosjektet er nesten uimotståelig for alle med en over gjennomsnittlig vininteresse. Hvert område blir dekket av en ekspert, Stevenson selv tar seg av Champagne og Alsace, mens f.eks. Clive Coates skriver om Burgund. Mye av dette er meget interessant, og i tillegg til årgangsvurderinger, spesielle emner og annet, så får man også litt velbegrunnet sladder.

Nå er det kanskje i overkant mange områder som dekkes. Har du lyst til å vite om de siste årgangene i Danmark og Belgia? Ikke jeg heller, men det blir nå luksusproblemer. Det er jo bare å la være å lese det. Omtrent 500 sider for ca. 80-90 kroner på Amazon.co.uk gjør det heller ikke til noen stor utgiftspost.

Emnene som dekkes lengre bak i boka, om f.eks. Wine Science, Wine on the Web, Vintages, Wine and Health - og en rekke andre emner, er kanskje aller mest interessant. I alle fall for meg. Her har jeg funnet mye stoff til ettertanke, og ikke minst nyttig er Serena Sutcliffes vurderinger av hvilke årganger det er verdt å drikke nå.

Anbefales!

Demokrati?

Fordelingen av politiske verv i Oslo er avgjort. Ingen synes å mene at prosessen har vært ideell, og alle skylder på alle. Kanskje ta et steg tilbake og se på noen realiteter?

Dette er hestehandel i flomlys. Ikke spesielt utspekulert hestehandel en gang, dersom ikke Høyre har hatt en listig plan hele veien. Nei, det de fleste ser ut til å glemme er at demokratiet tar slutt når stemmene er talt opp. Slik er det norske systemet. Med et topartisystem, og flertallsvalg i enmannskretser, blir valget avgjort demokratisk. Med et flerpartisystem, og millimeterrettferdighet, blir det hestehandel. Sånn er det bare.

Vi har et valgsystem i Norge som er rettferdig mot partier, men ikke mot velgere. Det er over tre millioner velgere i landet, og vi har 6-7 partier av noen størrelse. De er kanaler inn i det politiske systemet. Men når vi har stemt på dem, er resten opp til politikerne og hestehandelen. Det betyr at alle velgere må vite at det program vi stemmer på aldri vil bli politikk.

Med to partier ville valget avgjøres av velgerne, og en stor del av velgerne ville oppleve at det program de stemte på ville bli politikk. Men er to kanaler inn i det politiske system nok? Antakelig ikke, og da får vi vel leve med "Tuppen og Lillemor", basketak på bakrommet, og alt annet som hører med når ulike listige planer kolliderer med hverandre.

Mediekynisme

- er et fenomen jeg håper vil bre om seg. Kanskje har det gjort det allerede, ettersom salget av løssalgsavisene har sunket merkbart?

Jeg tenker ikke på at mediene er kyniske - det er ikke noe nytt. Det som ville være nytt, og gledelig, var om folk gjennomskuet medienes manipulering, og ikke minst de såkalte "Medierådgivernes" manipulering. I Storbritannia ble etterhvert folk så lei "spin" at det slo tilbake på spinnerne - ikke minst Tony Blair og Alistair Campbell. Her i landet lever vi visst fremdeles i en uskyldstid.

Nå er det Gerd-Liv Valla som lekker historier fra sin kommende bok. "En pikant detalj hver tredje dag", er trolig det rådet hun har fått fra sin medierådgiver og/eller forlaget. Da kan avisene selge, og oppmerksomheten blir større og dermed også salget når boken kommer. Glemt er det at hun trakk seg "for å skape ro i LO". Det blir ikke ro av en slik lang serie med lekkasjer fra den kommende boka, men det er klart viktigere å selge den og dekke advokatregninger, enn det er å skape ro om LO. Å skaffe seg et bedre ettermæle er også viktig.

Det er ingenting som skaper så mye oppmerksomhet som uenighet og krangling. Slik sett har Valla en god sak når bestselgerlistene skal skrives til jul. Selv jeg ble bedt om å se om jeg ikke kunne rote opp en skikkelig krangel med noen der jeg kunne vise til boka da Universitetsforlaget skulle gi ut en norsk utgave av boka mi fra 2001, Literature and Philosophy. Jeg avsto. Det var ingenting i det for meg, for jeg kunne ikke tjene penger på det, og bare tape anséelse.

For 12-15 år siden kjente jeg folk sentralt i Fremskrittspartiet, og fikk et innblikk i hvordan mediene og politikerne samarbeider. Detaljene skal jeg spare, men det store bildet er at framstående politikere har journalister som jobber med dem. Hvis politikeren får en historie om det indre liv, får politikeren en sjanse til å profilere en sak i avisen. Hvis det ikke er noe som foregår, så ringer journalisten for å se om han eller hun ikke kan spille noen ut mot noen andre. Slik får man et oppslag. For det er vel ingen som tror at det skjer omtrent like mye viktig hver dag selv om avisen har det samme antall sider? Neida. Man SKAPER saker. Peker meningsmålingene nedover for et parti, så er det bare å legge seg på telefonen: først sentralstyret, deretter fylkesledere og stortingsrepresentanter, deretter gamle partitravere. Før eller siden får man noen til å si noe som kan ligne på at partilederen ikke gjør en helt optimal jobb. DA har man en sak: "opprør i N-partiet: X ber lederen gå av". Jeg fylles av lede! Det trengs ikke mye tankekraft for å se hvordan sakene oppstår - bare prøv selv neste gang.

Den vanligste måten man skaper saker på er å lage en undersøkelse eller en meningsmåling. Når jeg på radioen om morgenen hører at "en undersøkelse viser at..." så tenker jeg automatisk: "hvem er det som har plantet den historien?"

Men en undersøkelse viser vel bare det folk mener? Ja? Det viktige er hva du spør om FØRST, før du kommer til det viktige spørsmålet. For eksempel: hvis du vil ha et oppslag som gavner bondelaget har du først en serie spørsmål om avfolking av bygdene, om at verden trenger mer mat, om du er skeptisk til tryggheten ved importert kjøtt (du tar den typen kjøtt som sist har hatt en stor negativ sak - Storfekjøtt etter utbrudd av Munn og Klovsyke i England, og Kylling dersom noen har krepert av salmonella i Portugal). Så kommer det spørsmålet som kjøperne var ute etter: "Bør Norge senke eller heve støtten til vår egen landbruksnæring?" Hva tror du svaret blir?

Resultatet av undersøkelsen over blir et annet enn dersom man hadde innledet med å spørre om hva man syntes om at fattige land ikke får selge landbruksvarer til Norge, eller om hva man synes om tollsatser på 453% på enkelte typer ost, osv. Slik kan "en undersøkelse viser..." brukes til akkurat det man vil, og som PR-byrået har gitt deg råd om.

Akkurat i disse dager ligger Høyre på 18,4%, og alle Høyre-hjerter gleder seg. Det gjelder hva man ville stemt ved Stortingsvalg. Men: det har nettopp vært kommunevalg, og det er konteksten - selv om de spør om Stortingsvalg. Når månedene går kommer Høyre til å gå ned, og FrP opp på disse målingene.

Sann mine ord - og tenk hvordan nyhetene blir skapt neste gang du ser eller leser. Særlig dersom de magiske ordene "en undersøkelse viser..." blir brukt - eller du leser om uro i ett av våre partier.

Fred er ei det beste...

Så har altså fredsprisen gått til Al Gore - for å ha gjort oss oppmerksom på at global oppvarming er på gang, og at det vil ha store konsekvenser. Han har vunnet Oscar for samme ytelse - det er vel en indikasjon på at fredsprisen har lite med fred å gjøre etter hvert.

I fjor vant denne mannen på Sri Lanka, Yunus, som hadde startet mikro-kreditt, og faktisk bidratt til å redusere fattigdom. Al Gore har ikke gjort noe for å redusere global oppvarming, han har bare gjort oss enda mer oppmerksomme på at den foregår. En kan tenke seg at oversvømmelser og tørke vil føre til konflikter mellom folk, akkurat som fattigdom - eller rettere: mangel på muligheter - er en kilde til frustrasjon og sosial uro. Men The Nobel Peace Price har fint lite med fred å gjøre i år, og mange andre år. Det har i år blitt en pris for noen som har gjort oss oppmerksom på noe truende. Hvem får den neste år? Noen som lager en film om at kombinasjonen mellom fanatisk religion og nasjonal ydmykelse er truende? Jeg tviler på det.

Hva er fellesnevneren for disse ikke-fredsprisutdelingene, til Yunus, kvinnen som plantet trær i Afrika, og Al Gore? Det kan synes som om Norge har utvidet fredsbegrepet, og nå gir prisen til noen som "Prøver å gjøre verden bedre på ett eller annet vis". Det er typisk norsk. Norge får oppmerksomhet gjennom denne prisen, og vi kan vise oss fram som godhjertede og omtenksomme verdensborgere. Gir man prisen til de som står oppe i en konflikt, men prøver bryte ut av den med fredstraktater og avspenning(som Nobelkomitéen gjorde før da prisen var en fredspris), så kan man risikere at ting går rett vest og de ender opp i krig igjen. Da er det bedre å gi den til noen som ikke gjør så mye fra eller til, og som ikke har myndighet over våpen.

Dersom ikke Al Gore stiller som presidentkandidat igjen, da....

Opsjoner

Uglen Minerva legger ut på sin flukt først ved solnedgang", skrev Hegel i innledningen til Phenomenologie des Geistes. En annen måte å si det på er at klokskapen følger etter handlingen. Nå når støvet har lagt seg kan man kanskje ha håp om å tenke balansert gjennom de saksforhold som lå til grunn for det såkalte "opsjonsbråket" i Hydro i sommer.

Det som er uomtvistelig er at omtrent 210 millioner i opsjonsgevinster skulle deles på omtrent 35 direktører i Orkla, men Eivind Reiten på topp med circa 28 millioner i gevinster. Dette var gevinster som var påløpt over fire år, så summen var i overkant av 50 millioner i året for alle 35, og syv millioner i året for Reiten. Dette er fantasisummer for statsansatte akademikere som meg, og selv for godt betalte ansatte i Hydro var det store penger. I et land der den gamle dødssynden Grådighet snart er den eneste gjenværende, og der dens gamle makker Misunnelsen er på god tur inn som statsreligion etter noe man kalte Kristendommen, måtte det bli bråk. Big time!

Før jeg går videre kan vi se litt breiere på dette med fantasisummer til folk på toppen av sine profesjoner. Jeg har aldri lagt merke til noe ramaskrik mot fotballspillere som f.eks. Ole Gunnar Solskjær som må ha tjent i uka det den gjennomsnittlige Hydrodirektøren tjente i året på opsjonene. Men min navnebror er folkelig, åpenbart svært dyktig, og hans karriære er over ved fyllte 35. Dessuten har han det i beina. Det er en fordel i et land der heltene har mot og muskler, og der alle som har det i hodet blir betraktet med stor mistenksomhet. Med flagget på brystet kan også Solskjær være "oss", som i "vi vant klart over Moldova". Da er det nesten som man blir fotballmillionær selv, og da så.

Da er det verre med forretningsadvokater og aksjemeglere - og den typen der. De er ikke "oss". Tvert om, de virker sleipe og utkrøpne, og de tjener mye. Svært mye. Ikke på Solskjærnivå, men godt over Hydrodirektør. Hydrodirektørene er industribyggere - de forvalter langsiktig betydelige verdier, og sikter mot at alt dette skal være lønnsomt. Forretningsadvokatene og meglerne er kapitalismens blodsugere. De gjør kanskje at kapitalen kommer dit den kaster mest av seg, og sikrer opprettholdelsen av kontrakter og slikt, men de er utgiftsposter. Likevel tjener de, i alle fall i gode år, betydelig mer enn Hydrodirektørene. Lederne i meglerforetakene tjener betydelig mer enn Reiten, men likevel er det ikke noe ramaskrik og krav om at de skal betale pengene til fellesskapet. Hvorfor? Et svar er at de tjener penger til seg selv. De byr fram sine tjenester, og kjøperne kan gå dit de vil. Det er, i alle fall tilsynelatende, et fritt marked der de beste tjener mest.

Opsjoner er et frivillig tilbud om å kjøpe en gitt aksje på et fremtidig tidspunkt for en gitt pris. Som del av belønningen for ledere i næringslivet startet dette selvsagt i USA. Der hadde avstanden og makten i store selskaper flyttet seg fra eierne, som ofte var mange og spredd, til direktørene. Direktørene er som maktmennesker flest, de vil bli konge på haugen. En måte er å kjøpe opp andre selskaper, eller fusjonere, for på den måten å bli størst. Men dette er ikke nødvendigvis bra for aksjonærene. Fusjoner og oppkjøp er faktisk sjelden lønnsomt, og dermed dårlig for aksjekursen.

Opsjoner kom inn som en måte for eierne i store etablerte bedrifter å styre direktørene mot det å øke aksjeverdien, altså arbeide for eiernes interesser. I nyoppstartede småbedrifter, særlig i IT-bransjen, ble de også en måte å trekke til seg dyktige og erfarne ledere i en periode med lav og usikker inntjening: ved å love bort aksjer et sted i framtiden kunne lederne gjøre et kupp, og forsvare å bruke sin tid og energi på noe usikkert. Ut fra disse hensiktene, må det være lov å si at de ble mer vellykkede for den siste typen bedrifter enn den første.

For: opsjoner måler ikke bare direktørenes dyktighet - de måler også konjunkturene i økonomien totalt sett. I oppgangsperioder kunne opsjonseierne kassere inn store summer på noe de ikke påvirket, og la være å kjøpe aksjene dersom pilene pekte nedover. Manglende nedside er en annen svakhet med opsjoner.

For Hydrodirektørene ble oppgangen i oljeprisen riktig gunstig, kan man si. Den styrte ikke de. De kunne gjøre fint lite fra eller til med den, men de tjente stort på den. Og var det nå så tilfeldig at fusjonen med Statoil ble gjennomført i tider med gode oljepriser? Det peker på en annen svakhet: som ledere kan opsjonseiere slippe gode nyheter i passe tid foran innløsing av opsjoner, og gjemme dårlige til etterpå. Manipulasjon til egen vinning er ikke særlig vakkert å skue.

Så kort oppsummert:

For opsjoner: mulig å trekke til seg gode ledere i nystartede og lovende små bedrifter.

Lederne vil ikke støtte fusjoner og oppkjøp med tvilsom lønnsomhet.

Mot opsjoner: Svak kopling til egen innsats, fristende å manipulere, flaks er lite akseptert som grunnlag for lønn, demotiverende på medarbeidere uten opsjonsavtaler.

I Hydro ble det stort bråk, av mange gode grunner. Men ingen har laget et ramaskrik mot Røkkes kupp. Han solgte store deler av Aker til Staten da aksjen var på topp, under trusler om å selge til Russiske interesser. Alt tyder på at Staten ble lurt trill rundt, at det store vi sitter med et solid verditap, og at styringsmulighetene er svært begrenset. Her gikk det med milliarder av våre penger, og Røkke sitter med redusert risiko og en solid verdistigning.

Men Røkke er "vår" kapitalist. Han stemmer Arbeiderpartiet, kan bruke LO som lobbyist, og vi har en stat som kaster seg rundt i aksjemarkedet uten store betenkeligheter. Han var skoletaper og er sosialdemokrat. Det er nesten så han går rundt med flagget på brystet. Da kan vi vel tåle å bli lurt for noen milliarder. I alle fall når LO og Ap går god for han.

Månesyke og biodynamikk

Jeg er en stor tilhenger av å beholde et åpent sinn, men det er ikke det samme som å godta alt mulig. Jo mer jeg har av kunnskap, jo større er flaten mot alt der ute som jeg ikke vet. Men det viktigste vi har i møtet med det ukjente er skepsis. Det er skepsis og kunnskap som får oss til å avvise skadelig tull som raseteorier om mennesket, og det er de samme parhestene vi må satse på når vi utsettes for månesyke.

Jeg deltar for tiden i en debatt på Vinforumbloggen (http://www.vinforum.no/?article=2473&type=news), men mitt siste innlegg ble så langt at bare det første avsnittet ble med (det er en grense på 2000 tegn). Her skal jeg bare ta opp noen tema der fornuften tydeligvis har forlatt ellers rasjonelle sinn. Hvorfor? Fordi jeg har en trang til å vite hva som er sant, hva som er tilfelle, og jeg føler ubehag ved å gå rundt og tro på noe som bare er humbug. Det er sikkert ikke videre moderne, i alle fall ikke særlig postmoderne, men der har du meg: opplysningstidens siste mohikaner.

Debatten står om Rudolf Steiners teorier om jordbruk, og om de er holdbare (svært knapt formulert). I mitt første innlegg sa jeg at jeg satte stor pris på vinene til mange høyt profilerte produsenter som driver biodynamisk, og at mye av det de driver med åpenbart har en kausal sammenheng med kvaliteten til vinene. Men: det er også en del svada og humbug som jeg gjerne vil ta avstand fra. Det er kanskje ikke skadelig, men senker man først kravene til kunnskap på ett område følger gjerne andre (og mer alvorlige) etter. Jeg omtalte det også som "flaggermusvinger og kirkegårdsjord", og under denne overskriften finner vi for eksempel deres svada om kosmisk strålig og månefaser. Det er særlig på det siste at mange - åpenbart - ikke gidder tenke kritisk.

Biodynamikken er Steiner, og Steiner er - i tillegg til mange fornuftige tanker om jordbruk, arkitektur og pedagogikk - okkultisme. Okkultisme har en nær tilknytning til astrologi, og astrologi er tullball. Delvis avansert tullball, men tullball likevel. Steiners utlegginger av den betydning månens faser har er astrologi - som overhode ikke har noe vitenskaplig grunnlag. Det er greit nok, men når ellers rasjonelle mennesker skal forholde seg til dette med månefaser kommer de inn på at månen jo utøver tyngdekraft på jorden, og dermed også på planter og dyr. Den kan jo påvises, og det blir derfor den de forholder seg til, og det er her det går skikkelig ille med rasjonaliteten.

På flo og fjære ser vi månen (og solens!) tiltrekningskraft på jorden. Det er mye vann som flytter på seg, så den må sannelig være sterk, tenker man. Men hold litt igjen! Vannet i havet er ubundet og reagerer på svake krefter, og månens gravitasjonseffekt er svær svak. Astronomen George O. Abell har beregnet dens effekt på et menneske til å være mindre enn en myggs. En mor som holder sitt barn vil utøve en gravitasjonseffekt på barnet som er 12.000.000 ganger større enn månens (det er tolv millioner, for dere som ikke er vant med tall). (George Abell - "The Alleged Lunar Effect", i Science Confronts the Paranormal, ed. Kendrick Frazier, Prometheus Books, 1996). Månens gravitasjonseffekt på vinplanten kan ikke være noe større, og siden denne effekten ikke finnes må det altså være noe okkult eller paranormalt som foregår. Jeg venter spent på å høre en forklaring på hva dette skulle være.

Et annet forhold som glattes over når det er snakk om månen og gravitasjon, er at biodynamikerne forholder seg til månens synlige faser - ny og ne, etc., mens gravitasjons fasene (nær og fjern) er en annen. Den første går i en syklus på 29,53 dager, mens den andre - der månen utøver større og mindre tiltrekning, og selvsagt ikke har noe med hvor mye vi ser av den - er på 27, 5 dager. Det skal ikke mye regning til for å skjønne at disse ikke har noe med hverandre å gjøre. Ikke at det gjør noen forskjell heller, for månens gravitasjonskraft er som sagt svært svak.

I tilfelle noen lurer: månen har heller ingen invirkning på menneskelige sykdommer, fødsler, eller øvrige handlinger heller. Les for eksempel studien av 100 studier: "The Moon Was Full and Nothing Happened", av I. Kelly, G. A. Dean og Roger Culver, i The Outer Edge, ed. J. Nickell et alia CISCOP, 1996.

Men månen får tydeligvis flere fornuftige mennesker til å tro mye rart.

Bush og bolsjevikene

Hva har disse til felles? Politisk er det jo vanlig å stille de på hver sin side av enhver tenkelig motsetning: statseie/privateie, religion/ateisme, frihet/styring osv. Men så viser det seg at de ligner hverandre på avgjørende, og må jeg få si: fatale måter.

Til grunn for bolsjevikenes politiske tenkning lå det at samfunnet kunne og skulle organiseres på ett bestemt vis. Revolusjonen skulle jevne alt det gamle med jorden (som det heter i "Internasjonalen"), og så skulle det nye samfunnet organiseres fra bunnen av på den måten som Partiet visste var den riktige. Dette er "Rationalism in Politics", som Michael Oakeshott beskrev det i artikkelen med samme navn fra 1947. Det er å bruke geometri på noe organisk, og dømt til å mislykkes på morderisk vis. Det grelleste eksemplet i så måte er kanskje Røde Khmer i Kambodsja på 70-tallet.

Men den samme tenkningen finner vi igjen i Det Hvite Hus og tilliggende herligheter. Det å bringe liberalt demokrati til Midt-Østen er en edel tanke, i min bok ganske mye bedre enn å bringe proletariatets diktatur til hele verden, men dømt til å mislykkes likevel.

Tanken var at når diktatoren falt, ville det sivile samfunn ta over og innføre et liberalt demokrati i Irak, og det ville etter hvert spre seg til hele Midt-Østen. Vakkert, men dødsdømt. Irak var en stat holdt sammen av en brutal despot. Så snart han, og hans maktapparat, var borte, falt det fra hverandre. Den liberale middelklassen, som er kjernetroppene i en slik revolusjon, hadde forlengst flyktet. Alt dette vet vi, og den som hadde villet lytte ville også visst det i 2003.

Feilslutningen som er felles for kommunistene og for misjonerende liberalister som Bush, er at samfunn ikke er som matematiske ligninger. De vokser fram, endrer seg, og man kan jenke dem hit eller dit etter beste evne. Men revolusjoner med det for øye å lage samfunn etter ferdig formulerte regler skaper aldri noe annet enn massemord og elendighet. Det er en dyp konservativ innsikt som de til høyre og venstre ignorerer - med mye elendighet som resultat.

Vintips nr 9 2007

Med alder blir viner gjerne mer interessante (skulle ønske det samme skjedde med alle mennesker), men det tar sin tid. Skal man kjøpe viner som er ferdig modnet må man også betale for bundet kapital, losji og mye annet. Blant alt det andre kommer forholdet mellom tilbud og etterspørsel, som ofte er helt perverst for de mest ettertraktede vinene. Men heller ikke vinmarkedet er noe perfekt marked, og det er kanskje et tema for disse tipsene.

Blant de mest “absurdly underpriced” (Jancis Robinson) vinregionene i verden finner vi Loire i Frankrike, og det gjelder særlig rødvinene. Fra før har jeg kraftig promovert en rødvin herfra (Bourgueil 2005 – Dom. Gregoire, også kjent som “Borghild” i det Skilleåske hjem), og nå kommer en til – en ferdig modnet vin av høy kvalitet:

St.-Nicholas-de-Bourgeuil Vielles Vignes 1996 (Joël Taluau) kr. 187
Det er greit med selvbetjening på polet så man slipper å prøve å uttale dette. Mørk i fargen, særlig i forhold til alderen, dufter blyantspiss og solbær, og det er noe rødbete-aktig der også. Har en finslig tørrhet i ettersmaken. Helt fabelaktig vin til prisen. Dette er en moden vin av høy kvalitet, men den kommer ikke fra de mest omskrevne områdene, og folk (les: markedet) klarer ikke å orientere seg. Resultatet er en moden, deilig, interessant og fortreffelig matvin til en latterlig pris. Taluau er en av områdets mest markante kvalitetsprodusenter. (Finnes på Fullsortimentsbutikker)


Folk vet ikke sitt eget beste. Heller ikke de som kan tenke seg å betale 250 kroner for en vin. I Bergen har vi i over ett år hatt fabelaktige rieslinger på Grand Cru nivå stående på Valken og samle støv. De har stått godt, i den kjølte innerste delen av “lukket avdeling”, men de har stått i fred. De er klassifisert som Grosses Gewächs, og de vinmarkene de kommer fra har vært anerkjent som å tilhøre Tysklands aller beste i over 100 år. Det er en skam for byen at de ikke er utsolgt for lengst. I Oslo forsvant de på 10 minutter etter at de ble lagt ut for salg. Nå har jeg smakt dem, og jeg har fordoblet det antallet jeg har i kjelleren. Beklager litt skrinne notater her, men jeg ledet smakingen og ble litt distrahert fra skrivearbeidet:

Ungeheuer Riesling Grosses Gewächs 2004 (Forst) (Georg Mosbacher) 249 kr
Sitrus, fersken, den mest fruktige av disse. Legenden sier at dette var Bismarks favorittvin: “Diese Ungeheuer gefällt mir Ungeheuer” (Ungeheuer betyr noe i retning av uhyre/uhyrlig). Marken ligger beskyttet mot kjølige vinder.

Freundstück Riesling Grosses Gewächs 2004 (Forst) (Georg Mosbacher) 249 kr
Denne har fått navnet sitt etter en kirketjener som eide denne marken en gang i tiden: Freund. Mer stillfarende enn de to andre vinene, svært lang ettersmak.

Kieselberg Riesling Grosses Gewächs 2004 (Deidesheim) (Georg Mosbacher) 249 kr
Fersken, stein, frisk og utrolig rettlinjet. Strålende vin. Svært lang ettersmak, og meget konsentrert under den forførende frukten. Vinmarken er preget av grov grus (Kiesel).

Jeg foretrekker vel den siste av dem, men kan trygt anbefale alle. De smaker herlig nå, men vil utvikle seg positivt i kjelleren i ti år minst.


Aller sist en vin som viser forholdet mellom tilbud og etterspørsel, samt hva det koster å kjøpe moden vin fra et etablert og omskrevet område:

Nuits-Saint-Georges 1er Cru “Les Roncières” 1990 (Robert Chevillion) (736kr)
Dyr og deilig burgunder! Litt bruning, dufter høstløv og varm vårjord, men har frisk bærfrukt i munnen. Lang og fruktig ettersmak. Søtere enn ventet, men det er nok årgangen. En skikkelig flott vin, som bare viser at vi ofte knekker våre røde burgundere vel unge! Som “ny” koster denne i 2004-årgangen 360 kroner, omtrent, men hvis man ikke gidder vente er dette noe man bør unne seg minst en gang i livet! Kanskje spleise med noen?

Finnes på Valken i Bergen.

Originalitet og overraskelse

Som filosof er jeg spesielt interessert i begreper og begrepsavklaring. Sånn er det å være yrkesskadd som akademiker. WOW-faktoren, eller overraskelsen, skyldes et misforhold mellom forventningen og opplevelsen, til fordel for den siste. Men en person med hukommelsessvikt vil lett overraskes. Arne Næss sr. sier at en fordel med å bli glemsk er at en fin solnedgang er en positiv overraskelse hver gang han ser på den,for i mellomtiden er den glemt.

Originalitet opptrer bare i kontekst, og innenfor kjente rammer. Det kreves ikke mye å dukke opp fra det store intet og si "BØ!", men desto mer for å skape noe nytt innenfor en tradisjon der mange talentfulle mennesker med stor flid og stor mye over lang tid har gjort sitt aller beste. Det er når man kjenner den tradisjonen, dens rammer og hva den søker etter, at man kan bedømme noe som virkelig originalt. WOW-faktoren kan være sterk, men det er først når man har gjort seg kjent med fenomenet, sammenlignet med det beste som har vært gjort før, og vurdert det i ro og mak, at man kan si det er originalt. Det er en kvalitativt annen opplevelse enn overraskelsen.

(Stykket over sto på nettet som kommentar til vinbloggen på www.vinforum.no)

Vinøs epistemologi

Hva er grunnen til at noen typer vin "flyr under radaren" til mange vinjournalister? Nylige eksempler er viner laget på druen Cabernet Franc (en av de to foreldrene til mer kjente Cabernet Sauvignon) og den hvite Grüner Veltliner. Mens Arne Ronold i Vinforum, som er Master of Wine, skriver pent om disse, faller vinene gjennom i markedsdrivende Dagens Næringsliv, og dermed selger de heller ikke noe særlig. Som filosof og vinnerd ser jeg det som min oppgave å forsøke en forklaring.

I sin kortfattede enkelhet går forklaringen ut på at hver vintype har sin kanon - ikke bare av store verk, men av kvaliteter som er ettertraktelsesverdige i denne typen viner. Hvis man ikke kjenner typen godt nok, vil man heller ikke verdsette de gode eksemplarene av denne typen viner, men man bedømmer dem ut fra andre standarder. For å sette det på spissen vil det være som å bedømme en personbil ut fra hva som gjør en lastebil velegnet, eller en mer nærliggende analogi: å bedømme en hvitvin ut fra rødvinskriterier. Å si om en Chablis at den er dårlig fordi den ikke passer til biff, er selvsagt totalt misforstått, og det er det også å bedømme en Cabernet Franc som om den var en Cabernet Sauvignon.

Jeg skrev nettopp meget rosende om en St.-Nicholas-de-Bourgeuil 1996 i mine vintips. Etter at de var skrevet og postet klikket jeg meg inn på Dagens Næringsliv for å se deres bedømmelse. Den var heller skral, etter deres inflaterte poengskala, mens Ronold var betydelig mer positiv.

DN skrev: "Rød med mursteinsrød kant. Varm og moden frukt på krydret duft. Lett, tynn og kort med smak av syrlige røde bær." Mens Ronold kom med: "Ueiket og velutviklet cabernet franc med preg av mørke bær, modent kjøtt og tobakk på duft. Rund vin med myk inngang, middels syre, god lengde og fast og tørr finish. Moden stil."

Hvem har rett? Min egen oppfatning ligger nært opp til Ronold, og fjernt fra DN, men det viktige her er grunnlaget for vurderingen. Begge kildene smaker vinen sammen med utallige andre viner på polets smaking for pressen, og ganeslitasjen er derfor er mulig forklaring. Men Ronold er Master of Wine, nøktern, og kjent med hva som er ettertraktede kvaliteter i ulike vintyper, og kanskje dermed mer åpen for vintypens egenkarakter?

Det finnes, mener jeg, kriterier for storhet i vin som går på tvers av/over de enkelte typer av viner, men i de fleste tilfeller er det viktig å vudere vinene ut fra deres opprinnelse og særpreg, og ikke måle alle i forhold til den samme målestokken/skjære alle over en kam/legge alle på Prokustes seng, osv. Til det kreves det både leksikalsk kunnskap, og smakserfaring. Når da mindre kjente vintyper dukker opp på bordet kommer mange til kort - rett og slett på grunn av manglende kjennskap til disse vinene. Derfor er da også kravene til å bli Master of Wine satt svært høyt, og omfatter bred leksikalsk kunnskap om ulike vintyper. Men selv de som kan sette "MW" før eller etter navnet sitt tar feil av og til, som når Ronold og jeg er uenige ;-)

Tilfeldig? Neppe!

I dagens Bergens Tidende, i et innlegg som heter "Personligheten i detaljene", skriver Medieprofessor Peter Larsen at "det er i de spontane ytringene og de ørsmå forsnakkelsene ... at de virkelige holdningene kommer fram". Det har han nok mye rett i, men det er ikke bare der.

Professor Larsen bruker utelukkende Høyrefolk fra Bergen som eksempler: Friele, Erna Solberg og Trude Drevland. Er det bare disse som viser sine holdninger i spontane ytringer og ørsmå forsnakkelser? Tror ikke det, nei. Men dette er dagen før Kommune-og Fylkestingsvalget, må vite, og sosialisten Peter Larsen er antakelig frustrert over at alle tabbene og skandalene som har fulgt Høyre som en mare denne valgkampen ikke har fått særlig utslag på gallupen. Hva gjør man så?

Jo, man skjuler sin agenda bak sin faglighet, og får hele side tre dagen før valget til å gjenta mange av disse tabbene med fargerike bilder av Bergens tre mest kjente Høyrefolk. På den måten slipper man tilsvar før dette kan ha en politisk effekt (i morgen, valgdagen).

I tillegg har denne vinklingen en riktig ekkel side: "se her - dette viser hva du egentlig mener. Det er det jeg som vet. Jeg er medieviter, og forstår meg på slikt. Samme hva du sier nå, så viser det bare at jeg har rett". Dette er grumsete, og svært lite vitenskapelig.

Hadde det blitt publisert en annen dag, og vist et bredere spekter av politikere, så hadde jeg ikke reagert, selv om det er en ekkel måte å fremstille andre på. Når det kommer dagen før valget og har en svært tydelig politisk agenda, er det på tide å si fra.

Professor Peter Larsen viser sin personlighet - ikke i detaljene, men i stort format på side tre i regionens største avis. Det er ikke et vakkert syn!!