Trump og Grønland

Jeg er like rystet som de aller fleste når det gjelder Trumps utilslørte og aggressive uttalelser om å overta Grønland fra Danmark. Min avsky for Trump bør også være kjent for leserne av denne bloggen. 

Men jeg er glad i nyanser og å få mine oppfatninger utfordret. Christopher Rødsten på Fjasboka 8. januar bidro med informasjon og tanker som redaktørstyrte medier burde bidratt med om de var i nærheten av å løse det samfunnsoppdraget de har eller burde hatt. Innlegget har noen åpenbare svakheter, som for eksempel påstander om hva USA tror eller ikke tror, men bare blott og bar informasjon om historie og faktiske forhold gir i det minste grunnlag for noe ettertanke.

For det første er ikke Grønland noen suksess, og Danmarks koloniale oppførsel har gitt grunnlag for sinne på Grønland og skyldfølelse i Danmark. Selvstyreloven av 2009 kan godt forstås som et utslag av denne skyldfølelsen. Den anerkjenner Grøndlendere som et eget folk i folkerettslig forstand, gir Grønlendere rett til selvstendighet gjennom en folkeavstemning, og setter dermed Grønland i spill i geopolitisk sammenheng. Det var kanskje ikke så illevarslende i 2009, men i 2026 ser dette helt annerledes ut. 

Grønland kan derfor sette seg selv fri fra det danske åket uten å ha forutsetninger for å klare seg selv som et selvstendig domene i en sentral geopolitisk posisjon. En kan også godt tenke over om Danmark med sine knapt seks millioner innbyggere er i stand til å ta vare på Grønland nå når den geopolitiske situasjonen har blitt såpass prekær. 

Kina forsøkte å finansiere flyplasser, gruvedrift og havner på Grønland, men dette grep Danmark inn og stanset i 2019. Men ikke før USA hadde lagt betydelig press på danskene. Kan USA gå ut fra at Danmark vil stå imot i det lange løp? Kanskje Donald ikke er så sikker på det? Skepsisen til Europa er ikke akkurat på vikende front i Det Hvite Hus. 

Et nylig "frigjort" Grønland vil fort komme i spill, og det synes mer og mer klart at det er naturressurser i form av "sjeldne jordarter" som er i fokus. Her har både USA og kanskje særlig Europa sovet i timen. Kina, med sitt "Road and Belt initiative" og Russland med Wagner-gruppen og lignende bøller, har vært betydelig mer aktive og strategiske. Om bare Grønland kunne være en vekker for Europa på dette feltet!

Hvis Donald Trump og hans administrasjon agerer rasjonelt så er det et Kinesisk initiativ overfor et nylig frigjort Grønland som skremmer, men med Donald er det slettes ikke sikkert. Uansett er det å håpe at en forståelse mellom USA og Danmark kan finne sted, men faren er der for at det som egentlig ligger til grunn er at The Donalds ego må ha flere oppkvikkere. 

(Innlegget ble moderat redigert 11.1 kl. 13.06)

Kjellerrefleksjoner (og kjellerstatus) 2025

Årsskiftet blir gjerne et påskudd for å se seg tilbake, eller en påminnelse om å tenke over hva man driver med, og på denne bloggen blir det mye med og om vin, og det er som det skal være. Jeg skriver også om andre ting, noe som mine vininteresserte lesere kanskje ikke verdsetter så høyt, men et er en smal sak å bla seg videre til neste og trolig vinrelaterte sak. 

Anyway. 

Som vininteressert, eller sertifisert vinnerd kanskje, har jeg hele tiden en lang liste over viner jeg gjerne skulle hatt, gjerne skulle kjøpt inn, og som jeg er sikker på er strålende kjøp for senere konsum. Konsumet, derimot, står ikke i noe rimelig kvantitativt forhold til denne listen. Derfor holder jeg meg med et tak på innkjøp. Og til tross for at jeg er frisk og rørlig har jeg også kommet i den alderen at jeg begynner å få plagsomt mange spørsmål om når jeg har tenkt å ta pensjon. Det minner meg på at også jeg en dag kommer til å ligge der med nesen i været og være kald og stiv som en plank. Skal jeg forlate det jordiske liv med et hav av eddik i kjelleren? 

Nei, jeg skal ikke det. Av personlighet er jeg typen som bare overdriver moderasjonen, så jeg har en plan. Planen er å minske kjelleren med 20 flasker i året. Så hvordan har det gått i 2025?

Jo, helt etter planen. Beholdningen har krympet med 20 flasker siden forrige årsskifte (om jeg regner inn siste helg). Godt gjort, Ole Martin! 

Konsumet fra kjelleren har vært på 63 flasker i 2025, mens fire er satt på auksjon til våren og tre flasker har forduftet på ett eller annet tidspunkt siden de ble skrevet inn. Eller svinn, som det vel kalles. 

Det som konsumeres fra kjelleren får omtale her på bloggen i slutten av hver måned under rubrikkene "kjellerviner" og "kjellernotater." Noen få av disse har bare såvidt vært innom beholdningen, men de har fått plass likevel siden de er av interesse som høykvalitetsviner. 

For ca. 15-20 år siden hadde jeg 2/3 hvitvin i kjelleren (herunder Champagne), mens nå er det 2/3 rødvin. Mye av dette skyldes nok at jeg nesten helt sluttet å kjøpe hvite burgundere, herunder Chablis. Tysk GG ble ikke innkjøpt i stort nok monn til å fylle det gapet. 

Burgundere utgjør nesten halve kjelleren, men andelen er noe synkende. Det skyldes i all hovedsak prisene. De er brutale. Jeg kjøper nå ofte bare en flaske av de dyrere vinene, og jeg kjøper også totalt mye mindre av nye årganger. 

Bordeaux og Pfalz er de nest største regionene, og omtrent jevnstore. 

Den kategorien som har økt mest, er Languedoc. Jeg mener jeg skjønner regionen bedre og bedre, og vinene er vinnere på forholdet mellom pris og kvalitet. Selv om kategorien ikke er stor, har beholdningen min flerdoblet seg i løpet av 2025. Derfor får et vinkart over Languedoc og Roussillon pryde innlegget. (Det er Faugères, Pic St.-Loup og Terrasses du Larzac jeg kjøper inn.)

Trump, USA og Venezuela - del 2 (The Joint Venture)

Jeg var tidlig ute på lørdag og kommenterte den underlige forestillingen på andre siden av Atlanteren. Et av mine hovedpunkt var at det var vanskelig å gjennomføre kidnappingen av Maduro og fruen (og derfor en operasjonell bragd), men mye vanskeligere å skifte regime. 

Det har åpenbart Donald selv også funnet ut, så han har tenkt å holde på regimet men styre det gjennom trusler. Det er vanskelig å forstå det hele på noen annen måte ut fra det som er sagt og gjort så langt. 

Da er det bare å gratulere. USA er nå i en Joint-Venture operasjon med et gjennomkorrupt og forbrytersk regime. Kanskje er det litt mindre korrupt og forbrytersk når toppsjefen har blitt tatt, men det er ingen som en gang later som de tror de gjenværende medlemmene av regimet er noe annet enn forbryterske og korrupte. Det er lite igjen av det som en gang kunne kalles "Vesten" i betydningen en moralsk og juridisk standard. 

Trump kan tro han har vunnet en stor seier ved å kunne dominere de største kjente oljereservene i verden, men der tar han trolig feil. Det store Orinoco-feltet er enormt, men svært vanskelig tilgjengelig og utvinnbart. Det er tjæresand som det neppe er lønnsomt å utvinne med dagens oljepris ned mot $60, og stadig mindre interessant når fornybare kilder tar større deler av markedet. Resten av Venezuelas oljeindustri er ødelagt av sosialistisk vanstyre og drives med gaffatape og trusler. Produksjonen har stupt, og investeringer i vedlikehold og nye felt har stoppet helt opp. 

Det er dette Trump nå ser for seg å styre via det som er igjen (mesteparten) av det korrupte regimet. De har allerede stjålet det som er verdt å stjele. Å få oljeindustrien på fote vil kreve enorme investeringer. 

Regimeskifter i Irak og Afghanistan viste seg enormt dyre i både liv og penger, men å kuppe et kleptokrati kan fort bli minst like dyrt og minst like kaotisk. At Maduros "colectivos" (se bildet - Jesus Vargas/Getty Images) vil danse etter Donalds pipe kan vi se bort fra. Det er mer enn mange nok, bevæpnet nok, som gjerne vil sette merke etter seg som motstandsbevegelse mot denne nye formen for fjernstyre. 

Allerede nå ser vi at vinnerne er Putin og Xi. Vladimir Putin og Xi Jinping mister en strategisk brikke, men denne brikken var også en kostbar og inkompetent klient. Det de vinner er aksept for imperial overhøyhet i sine kjerneområder, og fremfor alt den galopperende undergravingen av USAs politiske troverdighet.

Cos

COS Frappato 2024 kr 250

Floral på duft, med rød bærfrukt og badeballong i mixen. Leskende, frisk og lekker vin i en lett og elegant stil. Utmerket vin i denne stilretningen. Plantet ca 1980, og med moderate 12 % alkohol. Finnes på de største polene, kategori 6. ★★★★★ 

Cos Cerasuolo di Vittoria 2021 kr 300

Ligner ikke så lite på vinen over, noe som burde være naturlig. Nero d'Avola utgjør 60%, og resten er Frappato som på vinen over. Den viktigste forskjellen sensorisk er at denne vinen har merkbart mer struktur, selv om den også er saftig og ganske lettdrikkelig og frisk. Alkoholen er høyere, på 13%, og aldersforskjellen skyldes delvis at den er lagret på gamle fat og amfora i nesten to år. Jeg ser at årgangen nå er oppgitt til å være 2022, men stoler på at vinen framstår ganske likt. Denne må du bestille, men den er inne på noen pol her og der. ★★★★

Jeg holder meg til stjerner når jeg vurderer viner uten å ha brukt særlig mye tid med dem, og stjernene sier ikke noe om absolutt kvalitet eller verdi, men først og fremst noe om hvor gode kjøp jeg mener disse vinene er eller var.

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Trump, USA og Venezuela

Jeg trives best som uglen Minerva som legger ut på flukt først i skumringen, men nå skal jeg for en gangs skyld være litt aktuell og skrive om USA og Venezuela. (Foto: fra en video sendt ut av Reuters)

Det er mye vi ikke vet i øyeblikket. Det jeg bygger på er at Maduro og fruen er på vei til eller allerede i USA etter en "smash and grab" i Caracas i dag. I New York blir han etter sigende tiltalt. 

Dette er etter alt å dømme det enkleste, til tross for at det ikke er noen triviell operasjon å rykke inn i hovedstaden og knabbe en diktator under nesen til landets sikkerhetsstyrker og militære. Det er et taktisk mesterstykke, men det er mye vanskeligere å få til et regimeskifte. Det er bare å bla bare litt tilbake i tiden og sjekke hva som skjedde i Afghanistan, Libya og Irak. Det er operasjoner som Trump har vært svært kritisk til - med god grunn - og derfor er dette en noe overraskende utvikling. 

Regimet til Maduro er råttent, korrupt, brutalt og inkompetent. Forsiktig sagt. Den folkelige støtten er deretter. Men det er ikke dermed sagt at valg- og Nobelprisvinner Machado bare kan flytte inn i Presidentpalasset og ta over. Det er heller ingen grunn til å tro at resten av regimet bare vil rulle over på ryggen og sprelle med beina.

Hvordan vil hæren innrette seg? Vil de snu på en femøring og støtte Machado? Vil de splittes, slik at man får en borgerkrig? CIAs kupp i Guatemala i 1954 som førte til flere tiår med borgerkriger og juntastyre er ikke noe godt forbilde.  

USA har trolig rett i at landet er en frihavn for organisert kriminalitet. Godt organisert kriminalitet med solid bevæpning. Hvordan stiller de seg til regimeendring? 

Dette taktiske mesterstykket var altså den enkleste delen, og graden og arten av lokal medvirkning er kanskje nøkkelen til hvordan dette videre utvikler seg. Det er ikke utenkelig at en del av det militære apparatet i Venezuela var delaktige i, eller i alle fall tilretteleggere for, operasjonen. De forholder seg neppe passive i tiden framover. 

To til 360 kroner

Ellis Premium Heathcote Shiraz 2020 kr 360

Fruktig duft med litt eik. Myk og fruktig i munnen med noe grep fra tanniner. Svir litt på alkoholen. Skikkelig kjedelig vin som ikke forsvarer prisen på noe vis. ★★

Colomé Auténtico Malbec 2023 kr 360

Dyp og mørk på farge. Duft med krydder og mørke bær. Også denne er myk og fruktig, men er mye bedre balansert enn vinen over. Fin struktur i tanninene, og gir et fast avtrykk som kvalifiserer den til matfølge. Dyrket på 2.300 meter over havet. ★★★★

Jeg holder meg til stjerner når jeg vurderer viner uten å ha brukt særlig mye tid med dem, og stjernene sier ikke noe om absolutt kvalitet eller verdi, men først og fremst noe om hvor gode kjøp jeg mener disse vinene er eller var.

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Boris Becker - Inside

Dette er kanskje den beste boka jeg leste i 2025 - kanskje også den beste innenfor et større tidsrom.  Boka handler i liten grad om tennis til tross for at det er som tennisspiller, -trener (for Novak Djokovic) og -kommentator (for BBC) Boris er kjent, men desto mer om å sitte i fengsel med desperate mordere og andre kriminelle uten skrupler, å bygge sin egen sikkerhet i en totalt ukjent og volatil virkelighet, utholde ensomhet, og samtidig holde dommedag over seg selv. Det er kanskje sjelden at fengselsopphold endrer fangene til det bedre, men denne boka kan leses som et vitnesbyrd om at slikt kan skje. I alle fall mener Boris selv det, og som leser blir man mer enn tilbøyelig til å være enig jo lenger ut i boka man kommer. 

Saken, som fikk dekning også i norsk presse, var at Boris ble dømt for å ha holdt unna verdier for boet i forbindelse med å ha gått konkurs. Han og Fordyce bruker ikke mye tid på saken eller bakgrunnen, for det er oppholdet at Her Majesty's Pleasure (og senere His - for ERII dør mens Boris sitter fanget) som står i sentrum. Sjokket over å bli fange i Wandsworth fra Victoriatiden (fem kilometer fra Wimbledon der Boris vant første gang som søttenåring) og Hunterscombe i Oxfordshire var enormt. Hyling og skriking, og du skal dusje med mordere. 

Teksten er gripende og velskrevet. Fengselslivets utfordringer står i sentrum men underveis kommer det innslag i teksten fra livet før oppholdet: Om tennis, rivaler, venner og fiender, damer, jobb som trener og kommentator. Det er også intense fortellinger om finaler - som den i juli 1985. 

Tom Fordyce heter ghostwriteren, og han er god. Men det er sannelig Boris også. Han framstår som svært intelligent og i stand til å gjennomføre solid selvkritikk. I både tanker, ord og gjerninger framstår han som et bedre menneske enn han var. 

Ikke bare sjelen, men også kroppen, har fått mye juling. Det skyldtes nok i stor grad tennisen. I 2011 påsto han i The Times at han ikke hadde noen langtidsskader fra tennisen, men i dag har han to nye hofter, en serie operasjoner på knær, vonde ankler og mye annet. Men sjelsstyrken har han beholdt, og den holdt - tross de betydelige påkjenningene - også gjennom fengselsoppholdene. 

Fangenummeret er ikke undertittelen på boka, men det står i svart mot mørkegrått på coveret (se bildet). Jeg oppdaget det ikke før jeg var kommet nesten til slutten. 

Boris fikk omsider arbeidet i fengselet, først som lærer i matematikk og engelsk (Boris fullførte tysk Abitur). Senere på treningsrommet, og så som elev i kurs om stoisisme - senere som lærer i det samme. 

Jeg bør vel ikke fortelle så mye mer. Det er en sterk leseopplevelse. 

Konklusjon - Klar anbefaling!