Krigen for å svekke eller til og med fjerne terror-regimet i Iran er i gang, og utfallet er ukjent. Som i all krig dør sivile, og som i all krig skjer det mye uventet. Det er alltid mange grunner til å la være å gjøre noe, også denne gang. Eksemplet som alltid manes frem er krigen mot Saddams Irak i 2003. Det gikk ikke så bra, for å si det forsiktig. Det vil si: Saddam ble fjernet for godt, men resultatet ble likevel alt annet enn godt. Det å agere ga uønskede konsekvenser for de aller fleste perspektiv.
Et helt allment poeng er dette: Vi kan aldri vite hva som hadde skjedd dersom ingenting ble gjort. Vi kan ikke kjøre et eksperiment der vi prøver begge deler samtidig. Derfor vil alternative utfall alltid være basert på sannsynlighet og spekulasjon. I tilfellet Irak vil de fleste gå ut fra at det ville gått bedre uten invasjonen i 2003, men det vet vi ikke.
Er da lærdommen at man aldri skal agere? Hvor mange titusener av etniske albanere
er evig takknemlige overfor Bill Clinton, Tony Blair, Jacques Chirac og resten
for at de forhindret folkemordet i 1999? Hvordan kan rettferdigheten i den
kampanjen måles?
Kanskje vi skal ta et eksempel på ikke-handling og passitivitet:
I 2012 erklærte Barack Obama at ethvert
kjemisk angrep fra Bashar al-Assad i Syria ville utgjøre en «rød linje» for USA
og medføre «enorme konsekvenser». På morgenen et år senere, 21. august 2013,
ble al-Shami-familien i forstaden Ghouta i Damascus vekket av lyden av
innkommende raketter som, merkelig nok, ikke ble fulgt av de vanlige
eksplosjonene. I stedet begynte familiemedlemmer å få pustevansker, før de
begynte å fråde om munnen og få kramper. Om morgenen lå moren, tre døtre og to
sønner døde (sak i Daily Telegraph)
Dødstallet den natten antas å være over
1700, drept av opptil ett tonn saringass sluppet over dem av den syriske
despoten. I England sa David Cameron i parlamentet at uten inngripen er det ingenting som hindrer Assad og andre
diktatorer i å bruke kjemiske våpen igjen og igjen. Ed Miliband, da leder i
Labour, var uenig. Han insisterte på at det er viktig at enhver handling som
tas har et klart juridisk grunnlag, og viste til at skyggen av Irak-krigen
hviler tungt. At Russland ville ha nedlagt veto mot kampanjens «lovlighet», ble
aldri nevnt. Da som nå er Kreml skurkenes sponsor og allierte. Cameron led
nederlag, som i sin tur skapte et stort
politisk sjokk i Washington D.C., og militær aksjon ble lagt på hyllen.
I løpet av måneder slapp Assad klorgass i
tønnebomber fra helikoptre i Talmenes, Sarmin og Qmenas. I 2017 tok hans
luftvåpen igjen i bruk sarin i angrepet på Khan Shaykhun. Året etter var det
tilbake til klor i et luftangrep på Douma. Hvor mange syriske familier ville
vært i live i dag dersom Miliband ikke så høytidelig hadde holdt fast ved de
korrumperte prinsippene om «folkerett»? «Folkeretten» (les: retten til Kina og
Russland til å støtte sine diktatorer) triumferte.
Men følgene av passivitet og handlingslammelse
går videre enn som så. Da Vladimir Putin så hvor lett Obamas røde linjer kunne
viskes ut, marsjerte han i 2014 inn i Krym – som ble forspillet til
fullskalainvasjonen i Ukraina i 2022.
Irans skrekkregime har slaktet ned 30.000
til 40.000 av sine unge, og Folkeretten beskytter deres voldsmonopol innen
landets grenser. Der kan de yte grenseløs vold mot ungdommer som fredelig
motsetter seg å leve etter 1400 år gamle leveregler. De kan bygge
interkontinentale raketter og anrike uran til våpen fordi disse våpnene ikke
utgjør noen «umiddelbar trussel». Det spiller visst ingen rolle at regimet i 50
år har skreket «død over Vesten», bygget opp terrororganisasjoner over hele
verden, og utført sabotasje, drap, kidnappinger og massakre. Hengt homofile fra
kraner som folkeforlystelse.
Nei, for vi må beskytte «Folkeretten» som
beskytter despoter og massemordere.
