Ole Martins blogg

Sidemålsstilen

2012-02-02T21:04:00.000+01:00

Og så var vi i gong igjen med språkstriden. Det vert gjort framlegg om å ha ein karakter i norsk i skulen, og å ta høgde for at ein i grunnskolen har sidemål i berre to år og difor ikkje krevje like mykje av elevane her som i hovudmålet. Og dermed er krigen der. (bildet er av Knud Knudsen)

Dette gjeld ikkje berre saka om kva norskfaget i skolen skal innehalde, det gjeld òg identitet. Og da skal du ha takk. Det som kunne ha vore ei sakleg drøfting om norskfaget i skolen blir til "oss mot dei", eit vestlandsk (stort sett) mindretal mot den store hopen - som likevel blir identifisert med Oslo-eliten.

Det er mykje i norsk språkpolitikk eg ikkje forstår: ein less som om dei som ikkje skriv nynorsk til dagleg ikkje forstår det, eller omvendt. Bokmål, riksmål og nynorsk er ulike normer for å skrive norsk - ikkje ulike språk. Om du som er i offentleg teneste får eit brev på bokmål må du vel kunne svare på nynorsk? Denne regelen er noko av det raraste eg veit om. Greit nok om det er for å vere grei, men verre om ein less som om vi ikkje forstår andre målformer. Det er visst at om ein bruker denne regelen for å avgjere korleis norskopplæringa skal vere, har ein fått hele saka bak fram.

Og til sidemålsstilen: om den var ein slik strålande suksess som fekk elevar i hopetal til å skifte til nynorsk så ville eg forstå reaksjonane frå Mållaget. Men det er jo det motsette som skjer: elevar med nynorsk som hovudmål skifter til bokmål på vidaregåande i stort omfang (ned frå omtrent 13% til 6% på vidaregåande). Dagens ordning har vore ein stor fiasko sett frå nynorsken sin synsstad, men det er taparane som kjemper for den med nebb og klør (og mange nye medlemmer). Kan nokon forklare dette for meg?

Dei endringane som er foreslåtte verkar godt grunngjeve, men det viktige er kva ein gjer i staden for dei reduserte øvingane på sidemål. Det er fryktelig mykje som til ei kvar tid skal "inn i skolen", og det er viktig at ikkje dette strøymer inn i staden. Der øvingane i sidemål har ein effekt, trur eg, er i det å gjere språkbruken meir medviten.

Når det gjeld nynorskens posisjon i samfunnet, er det truleg ikkje noko som har vore verre for den enn sidemålsstilen. Eller?

Endeavour (DVD)

2012-02-01T19:00:00.000+01:00

Inspector Morse var ung en gang, og det er denne unge politimannens første sak i Oxford vi får presentert her. En forsvinningssak fordrer store mannskapsstyrker fra omkringliggende politidistrikter, og blant disse finner vi Endeavour Morse - spilt av Shaun Evans.

Evans har ikke åpenbare fysiske likheter med John Thaw bortsett fra størrelsen, men de andre likhetene er mer avgjørende. Som Thaw er Evans a northerner, Evans fra Liverpool og Thaw fra Manchester. Det viktigste er likevel den litt skjulte følsomheten de bringer til rollen. Her er Evans en åpenbaring.

Det er mye i denne serien som peker frem mot Morse: hovedpersonens gjerrighet, bilen forekommer i en scene, romantiske forviklinger, pubens rolle, Colin Dexter har en cameo, osv.

Som serien Morse, og etterfølgeren Lewis, er Endeavour en 90-minutters avsluttet episode. Klassisk musikk og vakker arkitektur møter også her lite attraktive sjelelige kvaliteter og stump vold. Ulikt Morse og Lewis er dette bare en enkeltstående episode så langt, men etter det jeg forstår er man nå nær enighet om en serie.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Zen (DVD)

2012-01-28T21:24:00.000+01:00

De tre første bøkene av Michael Dibdin om detektiven Aurelio Zen (et venetiansk navn, sies det) er her filmatisert i Italia av BBC. DVDen rommer tre 90 minutters episoder som hver er en avsluttet krimhistorie, men livet til Zen har progresjon fra episode til episode.

Noe av det jeg liker best med denne serien er at den har humor. Det er spenning, intriger, utvikling og uventede krumspring - samt vakre mennesker og bygninger (mest Roma virker det som) - men det er Zen og hans personlighet som hever serien godt over snittet.

Zen spilles av Rufus Sewell, som er akkurat så italiensk som det trengs, og spiller med en litt ironisk distanse til korrupsjon og dets like, men med seriøsitet overfor jobben. Det er vanskelig å tenke seg noen bedre til denne jobben. Det eneste man kan anføre mot Caterina Murino som Zens kjæreste, er at hun er ubegripelig pen. For heteroseksuelle menn er jo det noe man kan holde ut.

Vurdering - Klar og tydelig anbefaling!

Gimme Shelter (1973)

2012-01-25T21:07:00.000+01:00

Etter siste innlegg hadde jeg ikke samvittighet til å la være å dele "Gimme Shelter" fra The Brussels Affair. Antakelig en av de aller beste versjonene som er spilt inn, og igjen ganske lik den på Bedspring Symphony (som er fra Wembley 9. september 1973). Denne er også opprinnelig fra Let It Bleed (1969).

Midnight Rambler Live i Brussel 1973

2012-01-25T20:38:00.000+01:00

Skal jeg plukke en favoritt fra mitt favorittband The Rolling Stones må det blir "Midnight Rambler", Jagger/Richards' blues opera fra Let It Bleed i 1969. Nærmeste konkurrent til statusen er også på samme album: "Gimme Shelter". På albumet er den noe over seks minutter, mens i denne versjonen er den nesten 13 minutter. Her får man også anledning til å legge merke til musikeren Mick Jagger. I Keith Richards' Life sier Keef mye om Mick som sistnevnte kanskje ikke liker så godt, men han får full kreditt som musiker og særlig som munnspiller (noe i retning "verdensmester"). Her kan man forstå grunnlaget for en slik bedømmelse.

Denne downloaden, "The Brussels Affair", er omtrent den samme som bootlegen Bedspring Symphony som kanskje er den beste Stones-platen jeg har. Bildene til Lloyd Grossman er helt fantastiske.

Burgunds "climats" på UNESCOs verdensarvliste

2012-01-24T11:33:00.001+01:00

Her er marsjen fra Chambolle-Musigny til Clos de Vougeot forleden til støtte for Burgunds inklusjon på UNESCOs verdensarvliste. Kampanjen ledes av Aubert de Villaine (DRC).

Smaksnotater

2012-01-22T21:20:00.000+01:00

Strasser Hasel Grüner Veltliner Alte Reben 2010 (Allram)
Dette var i flere år "husets hvitvin", og med denne i glasset er det ikke lett å forstå hvorfor den ikke er det fremdeles. Hvit pepper, sitrus og en frisk men fyldig struktur i hele smakskurven. Til omtrent 130 kroner er det vanskelig å tenke på så mange gode alternativ til denne.

Morey-Saint-Denis 1998 (Drouhin)
Hvis du serverte denne til naboen din - som ikke hadde greie på vin - ville han tenkt at dette duftet greit, men smakte tynt og surt. MSD ligger mellom Chambolle og Gevrey-Chambertin, og denne vinen har strukturen fra Chambolle og duften fra Gevrey. Orientalsk krydder og litt skogsbunn på nesen, overraskende frisk i fargen til alder og nivå å være, og en fin bærende struktur. Elegant og fin, men mangler naturlig nok "gjennomføringsevnen" i smakskurven.

Château Potensac 1996
Mørk og frisk i fargen fremdeles, på nesen er det tørt treverk, sopp og litt tjære. Jeg mener det også dufter blomster på begynnelsen av en forråtningsprosess - tungt, men ennå ikke dårlig. Svært frisk og vital i munnen, og smidig i strukturen. En flott vin jeg klarte å røske med meg fra Bordeaux-slippet på Valken i november. Flotte greier!

Den nye kasten

2012-01-21T13:02:00.000+01:00

Det er svært sjelden at jeg føler trang til å applaudere etter å ha lest en avisartikkel. Når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske et eneste tilfelle. Men i dag skjedde det. Morten Strøksnes skrev om lederne - den åttende landeplagen i Bergens Tidende. (Illustrasjon: the management grid). Artikkelen var ganske ensidig, det må man jo bare slå fast, men den satte fingeren på et fenomen med økende utbredelse.

Alle vet (?) at lederne har mye å si for hvordan en virksomhet fungerer. En god rektor setter sitt preg på hele skolen, men det gjør dessverre også en dårlig. Det Strøksnes fokuserer på er at mange profilerte ledere, og det beste eksemplet er Bente Mikkelsen, opphøyer seg selv og egen kompetanse på et latterlig vis.

En god leder skal være motiverende, men et vensentlig mer utbredt fenomen er dessverre at ledere også kan være demotiverende. Et vesentlig element i demotiveringens nedrige kunst er lederes tendens til å opptre som floskelkanoner. "Mine utrolig fantastisk dyktige medarbeidere" er typisk, men mer alvorlig er det den ledelsesjargongen som sprer seg som en pest gjennom alle rapporter som nå må skrives om de mest trivielle ting. Automatiske eksempler kan man generere på svadageneratoren. Her er ett: "Med utgangspunkt i en gjeldende problematikk dokumenteres insentivene hva angår satsingsområdet."

På denne måten genereres også en illusjon om at man foretar seg noe vesentlig. Og lederskap er et eget fag - det er noe man kan lære og utøve uten å kunne noe om den virksomheten man skal lede. Dette leder (sic) naturlig nok til mye svada, for man må uttale noe som virker betydningsfullt uten at det har noe med virksomhetens natur å gjøre. Derfor blir man opphengt i PR, omdømme, og flosklene strømmer ut i en stadig tykkere strøm. Honnørordene blander seg med den til enhver tid rådende ledelsesfilosofiens sjargong - og man omorganiserer og skaper stadig nye stillinger som bare skaper flere ord, rapporter og behov for nye stillinger som kan ta imot alt dette.

Strøksnes har rett: det trengs en motstandsbevelgelse mot dette uvesnet. Vi vet at den ikke kommer ovenfra - fra "lederne".

Anmeldelse: The Hour (DVD)

2012-01-21T12:15:00.000+01:00

Året er 1956, stedet London, og omstendighetene oppstarten og det tidlige livet i et nyhetsprogram på BBC TV. Ambisjoner, sex, utroskap, sjalusi, MI 6, og ikke minst en spion for KGB er andre viktige ingredienser. Gjennom seks episoder følger vi livet i redaksjonen og utenfor, og utenfor er det særlig oppstanden i Ungarn og Suez-krisen som står i fokus. Tiden, stedet og handlingens enhet er godt ivaretatt.

Skuespillerne er gode. Dominic West er mest kjent som McNulty i The Wire, men er vel ikke helt på topp her. Romola Garai er god, og på ingen måte vond å se på heller. Den som utmerker seg på skuespillersiden er etter min mening Ben Wishaw - og han er også på mange vis hovedpersonen.

Hvor bra er dette? Jeg gledet meg til hver episode. Det var spennende, skuespillet var godt, men av en eller annen grunn tok det ikke helt av.

Jeg kjøpte min DVD på Amazon.co.uk.

Vurdering - Anbefaling

Gjær i vin

2012-01-19T18:56:00.001+01:00

Omtrent 40% av de volatile elementene i en vin skapes i gjæringen. Skal man tro Decanter har nå forskere i New Zealand bevist at det finnes regionale varianter av slike gjærstammer.

Den viktigste typen gjær for fermenteringen av druesaft til vin ser vi over: Saccharomyces cerevisiae. Straks væsken når ca. 4-5% alkohol kreperer de andre gjærtypene, og denne tar over fullstendig. Nå finnes det flere typer av denne også, og det forskerne fra New Zealand har påvist er at en spesifikk stamme fra området har vært aktiv i gjæringen.

Jeg har lest artikkelen Decanter viser til. Det tror jeg ikke de har. Jeg har skrevet om denne i forbindelse med bokprosjektet The Aesthetics of Wine, og knyttet disse og mange andre funn til begrepet terroir. Resultatet blir publisert til sommeren. I mellomtiden har jeg planer om en artikkel eller flere for Vinforum, men det tar nok noen måneder før den er ute også.

For å vekke apetitten litt: forskerne i New Zealand (Matthew R. Goddard, Nicole Anfang, Rongying Tang, Richard C. Gardner og Casey Jun) publiserte artikkelen i 2010, og den heter 'A Distinct Population of Saccharomyces Cerevisiae in

New Zealand

: Evidence for Local Dispersal by Insects and Human-aided Global Dispersal in Oak Barrels'. Det siste elementet her er viktig, for det var ikke bare en lokal gjærstamme som ble funnet igjen ved gjæringen, men også en stamme som kom fra fatene som ble brukt. Den kom fra Frankrike!

Det er ikke så enkelt at gjærstammer er i vinmarken, blir med i gjæringen, og setter sitt preg på vinen. Det er bortimot usannsynlig, nemlig. Så hva er bildet her? Følg med, følg med!

Anmeldelse: The Finest Wines of Burgundy

2012-01-17T21:12:00.002+01:00

Bill Nansons bok har jeg nettopp fått i hus, så det kan kanskje virke prematurt å anbefale den allerede nå. Men for oss som har fulgt nettsiden hans over noen år er tilliten i utgangspunktet høy, og etter noen mindre tester er jeg klar for konklusjonen: dette er en flott og nyttig bok.

Hvis man sammenligner med Jasper Morris - Inside Burgundy er dette en på alle måter "lettere" publikasjon, og fokus ligger på produsentene mens Morris gikk mer i dybden (bokstavelig talt siden terroir sto i fokus).

De første femti sidene er mer generelt stoff om Burgund. Jeg har lest lignende før, men aldri før hatt større tillit til det jeg leser. Nanson er balansert, gjennomtenkt og det han har å si harmonerer godt med mine egne erfaringer. Da blir tilliten til det som går utenfor mitt eget erfaringsområde også høyere. Tillitsskapende er også den ærlige og velbegrunnede tilnærmingen til prematur oksidering av hvit burgund. Her har mange mye å lære av Nanson.

Det er innledninger om både Côtes de Nuits (20 sider) og Côtes de Beaune (30 sider), men hovedvekten ligger på presentasjon av produsenter. Som for de andre bøkene i serien er det bildene som fenger mest. Jon Wyands bilder er visuell poesi, og man kan lett fortape seg i bildene av helt alminnelige mennesker.

Selvsagt er det produsenter jeg savner, og det er produsenter her jeg aldri har hørt om, men slikt må man regne med. Det jeg virkelig savner er detaljerte kart, men de finner man jo både hos Morris og i World Atlas of Wine.

Klar anbefaling!

Lyntog Oslo-Bergen

2012-01-15T18:54:00.000+01:00

Denne uken kunne vi lese at CO2 regnskapet for lyntog mellom de store byene i Norge ikke ble positivt i et 60års perspektiv. Det er jo synd. Men utfordringene stopper vel ikke der? Her er en illustrasjon på hvordan lyntoget kan passere Uskedalen ved Geilo:

Dette ser jo vakkert ut, men dette området er ikke Provence eller Flandern. Hardangervidda er like bortenfor, og vær og føreforhold er av et slag erfarne fjellfolk har mange historier om. Utfordringen for lyntog i Norge er værforholdene. Med fly, som er hovedforbindelsen for persontrafikken mellom de store byene i dag, er det nok at de to flyplassene fungerer. Når snøen er ryddet og tåken håndterlig går det bra.

Men med lyntog må hver eneste meter av forbindelsen være i orden. I 2011 var forbindelsen nede i 19 dager tilsammen. Hva blir tallet når man skal kjøre tog her i 300 km/t? Hver eneste meter av infrastruktur må være tipp-topp til enhver tid - ellers står alt bom stille.

Under ser vi resultatet av et skikkelig snøfall ved Dombås stasjon i (eller var det like før?) helgen. Under slike forhold skal altså togene ta seg fram i 300 km/t uten skader og uten avbrudd i trafikken. Realistisk? I think not!

Global nedkjøling

2012-01-15T14:39:00.000+01:00

Det går fort å glemme. På 70-tallet var det global nedkjøling som var mest fremme i media, og igjen spilte naturen på lag med nyhetsredaksjonene (eller var det kanskje omvendt?). Isbreene vokste, og det var mange kalde og snørike vintre. I september 1971 hadde Onkel Olai en skurtresker på lån som skulle brukes dagen etter. Den ble stående til neste vår, for mellom den dagen i september 1971 og mai 1972 var det ikke bart en dag. På banken på Skage vitset en kar om at "dem sei æt de her va sist sammar'n de va bært" (de sier at dette var den siste sommeren det var bart).

Jeg er ingen "oppvarmingsfornekter". Globalt stiger temperaturen, og svært mye av det er skapt av mennesker gjennom forbruk av fossile energikilder. Oppvarmingen medfører mange plager. Mer uvær, stigning av havnivået, endrede nedbørsmønstre og medfølgende problemer med å holde avlingene oppe.

Men da jeg hadde en (heldigvis) kort karriære som naturfaglærer i 1982 var det global nedkjøling vi skremte elevene med. Saken er at hvis man ser jordens klima i et lengre perspektiv, som den siste million år for eksempel, så er det normale at jorden er betydelig kaldere enn nå. Temperaturene har vært som nå eller varmere i mindre enn 10% av den tiden, og disse 11 periodene har vart omtrent 10.000 til 12.000 år - eller omtrent så langt vi nå har kommet siden siste istid.

Årsaken til dette mønsteret antas å være sykliske endringer i jordens bane rundt solen. Noen forskere hevder at den neste istiden kommer om ca. 1.500 år ("Let's Panic Later", med andre ord), men kanskje den menneskeskapte oppvarmingen kan holde istiden tilbake? Reasons to be Cheerful, kanskje?

Exile on Main Street Blues

2012-01-15T14:03:00.000+01:00

I 1976 fikk jeg en liten single i myk plast fra læreren min. Den hadde vært inne i New Musical Express og var reklame for Stones' nye dobbelalbum i 1972, "Exile on Main Street". Her får Jagger nevnt svært mange av låtene på plata på kort tid. Voice-overen er ikke på den lille plastikk-skiva jeg har, og heller ikke den versjonen jeg har på en boot-leg.

Dyrere på spesialpolene

2012-01-13T20:39:00.000+01:00

Fra nyttår har Vinmonopolet økt sin avanse på spesialprodukter betraktelig. Ofte benyttede kilder har ikke fått dette med seg, og sier avansen ligger på mellom fire og 90 kroner uten å si noe om spesialprodukter. Her har maksimalavansen gått opp fra de nevnte 90 kronene til hele 250 kroner! Min kilde i polet sier at endringen for en vin til omtrent 500 kroner vil utgjøre ca. 40 kroner, eller en prisoppgang på 8%.

Polet begrunner dette med at "Produktene har egen avanse siden det er forbundet betydelige ekstrakostnader med disse, blant annet gjennom høyere timeforbruk til blant annet vurdering og innkjøp, vareplassering og veiledning." Det er også kjent for oss som benytter oss av disse polene at de har fått betydelige lagerkostnader som følge av det utvidede sortimentet.

Ford Fusion

2012-01-10T20:19:00.000+01:00

Jeg har forlengst kommet ut av skapet som autofil - eller bilgal som det het før, og de seneste årene har jeg hatt et godt øye til bilmerket Ford. I oppveksten var det BMW som var det store - og det er knakende gode biler det, bevares, men ikke noe som passer til lønnsnivået for offentlig ansatte akademikere.

Grunnen til at jeg kjører Ford Mondeo er framfor alt "kjøreegenskaper for pengene". Den har god plass og gir mye for pengene, men det er kjørefølelsen som tar kaka. Jeg har ikke opplevd maken til fingerspisskontroll og svingegenskaper i noen andre biler enn BMW.

Ford kjører konseptet "One Ford" for tiden: de utvikler en modell i et markedssegment som skal passe verden over. For Focus betød det europeisk kulturimperialisme, og det ser ut som om det samme gjelder den nye Ford Fusion/Mondeo som vil komme til Europa neste år. (se bildet over) Informasjonen om at akselavstanden er den samme som dagens Mondeo betyr antakelig at dagens Europeiske modell er utgangspunktet når det gjelder hjuloppheng, styring og alt som betyr noe for kjøreegenskaper. De enkelte marked vil avgjøre en del av utforming og oppsett (antakelig betydelig mykere fjæring i USA), men ved å samle kostbar utvikling kan kostnadene spres (ca. 60% av kai-prisen er utviklingskostnader!).

Den nye utgaven kommer som 4x4, hybrid, støpselhybrid og en rekke andre muligheter. Det blir det vel anledning til å komme tilbake til, men her følger et par bilder til av Fusion/Mondeo:

Gammel Barolo

2012-01-08T16:40:00.001+01:00

Her følger det siste av innleggene om gammel Nebbiolo. Gattinara er her, og Barbaresco her. Notatene baserer seg på at leseren er innforstått med hva dette dreier seg om - som tidligere omtalt i innlegget under om Barbaresco.

Barolo 1974 (Bartolo Marscarello)
Svak antydning til kjerne. Kompleks, elegant. Sammen med Conterno 1955 og Produttoris Rabajà 67 var dette en av de tre sterkeste i et sterkt felt. (Bildet er av "arkivet" til Maria Teresa Mascarello, som nå har overtatt).

Barolo La Serra 1974 (Mascarini)
Mer kjerne, mørkere, litt røyk, elegant, fin og integrert. Mer dybde her enn i vinen over, men ikke så elegant og sømløs. Mer knoklete i ettersmaken.

Barolo 1958 (Bartolo Mascarello)
Litt hostesaft - men svært elegant hostesaft. På farge er den svak nypete hele veien - ingen kjerne. Etter litt tid tipper den helt over og blir svært volatil (eddikstikk på nesen).

Barolo 1955 (Conterno)
Kveldens vin. Fargen er svak nypete hele veien her også, men med litt partikler. Eleganse, fløyelsstruktur, en slags "indre styrke" her. Det sentrale duft og smaksspekteret bare varer og varer. Utrolig lengde i ettersmaken. Duften blir dypere med tiden. En flytende definisjon av harmoni, og med en utrolig lekker munnfølelse.

Barolo 1943 (Borgogno)
Dufter ertesuppe kokt på knoke. Flott intensitet, men moderat lengde. Mer for spesielt interesserte.

Gammel Barbaresco

2012-01-08T16:26:00.000+01:00

I slutten av november hadde vi i Vitis Bergensis en smaking med stort sett eldre utgaver av Barolo, Gattinara og Barbaresco. Vi var heldige både med å ha fått tak i vinene, og med hvor godt de hadde holdt seg. Det var heller ingen korkede viner.

Noen av disse vinene, de fra Gattinara, har jeg omtalt før, så her fortsetter jeg med de fra Barbaresco. Fullstendige og deskriptive smaksnotater er dette ikke. De er beregnet på de innforståtte, og det er grenser for hvor mange ganger man gidder å skrive "syrlig og tanninrik, dufter tjære, roser og høstløv". Dette er gammel Barbaresco - OK?

Barbaresco Pajè 1974 (Rogana)
På farge er den antikkrosa nypesaft hele veien - uten mørkere kjerne. Dufter edelt og nylakker treverk til å begynne med, men blir nysaget plank etter hvert (jeg er fra Namdalen og har jobbet på trelastlager, så dette har jeg greie på!). Fin balanse i vinen.

Barbaresco Pora 1979 (Produttori de Barbaresco)
Har en liten kjerne, men er svært lys på farge. Lett og elegant. Fin frukt, men litt kort.

Barbaresco 1967 (Produttori ...)
Ikke noen utpreget kjerne på denne og den neste, men de er litt mørkere mot midten. Litt flyktige syrer til å begynne med. Flott vin, men svært syredominert og klart skrinnere enn:

Barbaresco Rabajà 1967 (Produttori ...)
Flott frukt og fylde til Barbaresco å være, elegant - mer dybde. Kanskje den mest harmoniske av alle vinene denne kvelden? I alle fall blant de beste - så mitt bilde av vinmarken fra 2008 får pryde innlegget!

Barbaresco Pajè 1967 (Produttori ...)
Litt antikkrosa på fargen. Dufter litt sigarboks, sursøt stil med litt syrestikk. Ganske kantete vin i dette selskapet. Landsbyvinen fra 67 var klart bedre etter min oppfatning. (Mye "litt" her, men det avspeiler vel et generelt forhold: disse vinene er ganske like).

2012

2012-01-04T11:54:00.001+01:00

Nå er det høysesong for prediksjoner (eller "spådommer") om hva som vil skje i 2012. Det vi kan si sikkert om disse prediksjonene er at ingen har peiling - heller ikke jeg. Det vi videre kan si er at jo mer en person vet om et fenomen jo større sjanse er det for at vedkommende feiler.

Philip Tetlock, professor i psykologi ved University of Pennsylvania, undersøkte empirisk 28.000 prediksjoner fra 284 personer over en 20års periode og kom til at ekspertene bare hadde litt over tilfeldig sjanse til å få rett. Computermodeller, med elementære algoritmer, gjorde det mye bedre.

Basert på dette vet vi allerede at eksperter ikke vet noe om fremtiden de heller. Men hans funn stopper ikke der: det viser seg at de som er eksperter på sitt felt får oftere feil om det feltet enn de som har bredere kunnskaper. Med andre ord: vet du sikkelig mye om et felt tar du oftere feil i dine prediksjoner enn om du vet mindre - men om flere områder, felt eller fenomen.

Eller rettere: det Tetlock gjorde var å dele ekspertene inn i to personlighetstyper: rever og pinnsvin, basert på Isaiah Berlins typologi. Reven er skeptisk, usikker og vet litt om mye. Han har mange utganger. Pinnsvinet har en stor idé som anvendes på alt. Han vil sterkt mislike de som har vanskelig for å bestemme seg. (Aristoteles brukes som eksempel på en rev, og Platon på et pinnsvin - men jeg er nå ikke så sikker på den siste jeg da).

Som dere forstår: revene gjorde det tre ganger så bra som pinnsvinene. Men hvem tror du oftest blir invitert inn i studio eller oppringt av journalister? De som sier "på den ene siden, men på den annen..." eller de som er selvsikre og sitérbare?

Nettopp: det er lettest å la seg føre av den selvsikre og karismatiske, men dermed også lettest å tulle seg bort.

I jobben min skriver jeg om ting jeg mener å ha greie på. Her på bloggen løser jeg verdensproblemene med mer omtrentlige kunnskaper - men stor interesse. Jeg regner meg selv som rev etter Berlins klassifisering, og på bloggen er jeg i alle fall mer en jack of all trades.

"Jack of all trades, master of none,

Certainly better than a master of one"

SN: Noen viner ved nyttår

2012-01-01T15:53:00.000+01:00

Disse vinene noterte jeg ikke på, så det er inntrykk jeg sitter igjen med i etterkant heller en presise gjengivelser av opplevelsene der og da.

Agrapart BdB 1996
En av mine siste flasker av denne, og de jeg har hatt før har vært bedre, men den er ren, syrlig og svært tørr. Litt bitterhet i begynnelsen av ettersmaken. Ikke så ulik "søsteren" L'Avizoise 1996 som jeg smakte tidligere i julen.

Santenay 1er Cru Clos de Tavannes 1999 (Potel)
Flott vin. Ganske dyp farge, perfekt modning etter min mening, litt røyk/eik i begynnelsen, men det blåser av. Fruktig, frisk, men myk og samtidig lang. Santenay har jeg vært heldig med. Alltid gode viner, og til svært gode priser i sammenligning med de fleste andre kommunene i Burgund.

Volnay-Santenots 1er Cru 1996 (Matrot)
Ligner mye på vinen over, og denne er også perfekt moden. Mange har vel trodd at årgangens røde aldri skulle bli vin, men her har det slått til perfekt. Jeg må fiske opp mine to flasker fra kjelleren. (Far og datter Matrot får pryde innlegget)

Chambolle-Musigny 1999 (J.-F. Mugnier)
Denne ble smakt tidligere i jula, men det passer bra å omtale den her. Denne er trang i skjæret. Rips, syre og lite sjarm. Den endret seg heller ikke over kvelden, og spørsmålet som melder seg er om det er håp for denne? Jeg har en flaske i skapet, og den går kanskje tilbake til kjelleren.

Felseneck Riesling GG 2007 (Schäfer-Fröhlich)
Floral og fyldig, men uten nerve. Ikke endrer den seg heller. Denne er enten godt over toppen og på tur ned, eller i en eller annen merkelig fase. Selv har jeg vel bare opplevd at Mosbacher, Weil, Schloss Johannisberger og von Buhls viner har lagret bra (av de tyske tørre). Ellers har de vært best ved lansering, og på kurs nedover etter det. Dette lovet ikke bra for de vinene jeg har i kjelleren.

Chassagne-Montrachet 1er Cru Boudriotte 2002 (Ramonet)
Rik og eikepreget. Den ble servert i overkant varm, kanskje, og det aksentuerte det litt opulente preget. Den har fått en natt i kjøleskapet, så vi får se hva det blir til etter hvert.

Godt råd

2011-12-31T17:00:00.000+01:00

Dette er ikke for sarte sjeler. Wires bonus-EP til "154" fra 1979. Dystre saker, men refrenget "Let's Panic Later" er morsomt, og noe jeg har tatt med meg og brukt (med vekslende hell) de siste dryge 30 år.

Let's Panic Later Lyrics (Wire)

Lights focused for another country
Diplomatically immune, diplomatically immune
My passport's stamped, my visa's in order
Diplomatically immune, diplomatically immune
A grey sky in March helps me to remember
Ein Bier, ein Cafe, ein Bier, ein Cafe
The freezing fog in mid-November
Downhill all the way, downhill all the way
How I wish the roads were straighter
Let's panic later, let's panic later

My reservations and impatience grow
All the time, all the time
Honesty and humour thrive in the harsh city
Stripped and alert, stripped and alert
Highly emotional, but this time composed
What is in store? What is in store?
This time composed
Let's panic later, let's panic later

SN: Restefest

2011-12-28T16:06:00.000+01:00

To notater igjen fra Grieghallen i oktober. De passet ikke inn i noen andre sammenhenger, så her kommer de sammen.

Gremillet Brut Selection kr. 209,90
Pinot-dominert vin med fin sitrusduft, kalk, fin fasthet. En meget bra budsjett-champagne!

Contraste 2008 (Vinhos Conceito) kr. 159,90
Blomster, fast, lekker, god pris. Fine men merkbare tanniner. Laget på en blanding av portugisiske druer.

SN: Sicilia

2011-12-28T15:40:00.000+01:00

Noen flere notater fra smakingen i Grieghallen i oktober, denne gangen viner fra Sicilia. Bildet er av en av personene bak Tenuta di Fessina.

Ero 2010 (Tenuta di Fessina) kr. 219,90
Tydelig fruktdreven denne vinen, litt fatpreg, fast men fin. Betydelig varmere i anslaget enn vinen under, og en mer "publikumsvennlig stil". Nero d'Avola er druen.

Laeno 2010 (Tenuta di Fessina) kr. 219,90
Laget på Negrello Cappuccio fra foten av Etna. Lys farge, duft av fioler og rødfrukt. Flott syre, og biter seg fast på tungen. Den elegante av dette paret til samme pris.

Erse Etna Rosso 2009 (Tenuta di Fessina) kr. 239,90
Svært lys, moden duft i retning høstløv og litt krydder i retning anis. Frisk, men med ganske lave tanniner. Interessant og overraskende vin.

Il Musmeci Etna Rosso 2008 (Tenuta di Fessina) kr. 429,90
Flaggskipet til produsenten, noe det er lett å se på prisen. Den skiller seg ut fra foregående vin mest på fylde og mer merkbare tanniner, men også mer lær og urter på duften. Denne er nok beregnet på et visst opphold i kjelleren.

Alt i alt? Svært interessante viner fra en ganske fersk produsent (de kjøpte bruket i 2007). I karakter er vinene mer burgunderske enn en kunne vente fra denne kanten av verden.

Langhe, Barbaresco, Barolo, Conterno og Wongraven

2011-12-26T20:52:00.000+01:00

Det har vært travelt i høst, og mange notater fra smakingen i Grieghallen i oktober har vært upubliserte. Her er noen ord om Conterno og Sigurd Wongravens cuveer. Sistnevnte får pryde innlegget.

Langhe Rosso 2010 (Wongraven Alleanza) kr. 149
Da jeg skrev om forrige årgang av denne vinen foreslo jeg å bruke Nebbiolo i denne vinen. Det første Sigurd sa da jeg kom bort til ham var at han hadde fulgt min oppfordring. Om han smigret eller ei vet jeg ikke, men det må i så fall være det nærmeste jeg har kommet innflytelse på noe i vinverdenen. At han husket det jeg sa og skrev er selvsagt smigrende i seg selv. I alle fall er det nå 40% Nebbiolo (fra Monforte!) i denne cuveen - mot ingenting sist, med 54% Barbera og det resterende Dolcetto. Resultatet er helt klart bedre enn forgjengeren. Flott nese med fioler og rødfrukt - mest av de første. I munnen er den både lekker og lett, men med godt grep. Ja, dette ble med ett en mer seriøs vin. Jeg tipper den vil vise nye sider i løpet av kort tid, og jeg må sikre meg noen flasker for å sjekke den igjen, for i tillegg til vinens egne kvaliteter er det en slags forbindelse til min oppvekst her.

Barolo 2006 (Wongaven Unione) kr. 339,90
Da jeg smakte vinen hadde den vært luftet et par timer, og duften av roser og nype er jo typisk for Nebbiolo. Den har et godt grep med merkbare men vennligsinnede tanniner. Den fortsetter å spille på de lyse tonene denne vinen, og elegansen er det som kjennetegner den. Finlig og lett - men likevel dypt seriøs. Absolutt en vin å følge.

Barbera d'Alba Cascina Francia 2009 (Conterno) kr. 322.
Fløyel i strukturen, men likevel frisk. Mer moreller enn kirsebær. God vin - var det ikke for at den svir en del på grunn av sine 15% alkohol. Pengene er bedre anvendt på vinen over.

Barbera d'Alba Ceretta 2009 (Conterno) kr. 322
Mer nøttete - i retning mandler. Ellers som vinen over, men de 15% er i bedre balanse. Begge disse vinene er betydelig satt ned fra det importøren opplyste på smakingen.

Barolo Cascina Francia 2007 (Conterno) kr. 886,50
Det er nesten ufint å komme med denne ikoniske vinen i selskap med andre, men den tematiske sammenhengen er ikke til å unngå. Dufter klassisk Barolo. Den bærer sine 14,5% med verdighet. Det som skiller denne fra den store mengden svært gode viner fra området er balansen og lengden. Og selvsagt: kunnskapen om vinmarken og vinskaperens ytelser.

Julestemning

2011-12-23T15:01:00.000+01:00

Noen holder på Sølvguttene. For meg er det Åsne Valland Nordli som gjør forskjellen. Dessverre fant jeg ikke "Guds son er komen til oss ned", men denne for duge som erstatning:

Tegner og forteller: Euroen

2011-12-22T20:48:00.000+01:00

Det er sjelden man kommer over så gode illustrasjoner som i dagens BBC Business på nett. Sist jeg skrev om Eurokrisen, 6. desember, kalte jeg innlegget "Pasienten døde, javel, men feberen ham forlot". Da pekte jeg på at det som behøves i Eurosonen først og fremst er vekst, og at "løsningen" som Storbritannia ble stående utenfor var totalt irrelevant for utfordringene i dag.

Saken i BBC - som interesserte absolutt bør ta en titt på! - overser for det meste behovet for vekst, men er ellers fortreffelig i måten de får fram hvor lite relevant det siste toppmøtet var for utfordringene i eurosonen. Reglene de ble enige om var stort sett de samme som i 1999, og det landet som ikke brøt de reglene er et av landene med størt problemer (Spania).

Statsgjelden har ikke økt så mye i Italia, Spania og Frankrike de siste ti årene, men det har den private gjelden. Samtidig har veksten stagnert (som BBC ikke vektlegger). Den siste uken har sentralbanken i Frankfurt intervenert og smurt hjulene i finansmarkedene. Flere begynner å si at de store problemene er over, og at problemene ikke blir så alvorlige som vi trodde for kort tid siden.

De tar feil! Hva som utløser det aner jeg ikke, men svært mange usannsynlige ting skal skje samtidig dersom ikke eurosonen sprekker i løpet av måneder eller et par år. Det britiske utenriksdepartementet har lagt planer for evakuering av ex-pats fra Spania og Portugal. Vi er i ukjent farvann, og det kan fort lønne seg å planlegge for det man ikke har noen som helst erfaring med.

Sammenhengen mellom frihet og stabilitet

2011-12-21T15:08:00.001+01:00

Noen får sagt det ganske treffende:

"Liberal societies that respect individuals and human rights are not built on universal aspirations and singing the Internationale. They are built on conservative institutions and attitudes — property rights, the rule of law, the suburbs and the middle class, religious faith, marriage and family, the work ethic, social convention and tradition, ancient seats of learning, respect for older people. Not everyone holds with all these things all of the time, but it is necessary that a lot of people do a lot of the time."

Daniel Finkelstein in The Times 21 December 2011, i en artikkel om Christpher Hitchens ('Hitch Was Wrong. Liberty Depends on Stability')

I heisen

2011-12-19T12:29:00.000+01:00

Det er travelt nå før jul. Det er en grunn til at det har tatt fem dager før det kom et nytt innlegg. Planen er at frekvensen skal opp til normale høyder fra nå av. Juleposten er under kontroll, og det er bare en julegave igjen på listen.

Jeg avsluttet forrige innlegg, "Det lukkede roms hysterium", med at jeg hatet heiser. Vi som har klaustrofobi liker dem sjelden noe særlig - for å si det forsiktig. Heis er døden i bøtta! På en konferanse i Amsterdam i 2005 løp jeg heller opp 17 etasjer til konferansen, ned til første for lunsj, opp igjen etter lunsj, osv. Men den andre dagen etter lunsj lot jeg meg overtale til å ta heisen som ble omtalt som "svært sikker". Måten jeg taklet det på var å innstille meg på å dø. Som over inngangen til Dantes Inferno: "Den som treder her inn må la alt håp fare". Jeg sto det over ved å koble ut alt, men jeg var sjelven hele resten av dagen.

Selv å se noen på film eller TV gå inn i en heis har gitt meg et svært merkbart ubehag der jeg satt i stolen, og da jeg sendte henvisningen min til den psykologen jeg trodde best kunne hjelpe meg skalv jeg på hendene siden jeg forsto at til slutt måtte jeg ta heis. Det skjedde på fredag.

Også to uker tidligere hadde jeg vært i heisen. Det gikk på et vis, men med svært høyt angstnivå. Denne gangen kjørte vi mye. Spenningen sank noe etter hvert. Til slutt tok jeg den alene. Da jeg kom ut forsto jeg hvilket skritt dette hadde vært.

Det som var absolutt mest skrekkinnjagende var å stå stille med heisen. Et lukket, metallkledd rom der ingenting skjer. Angsten steg. Kvalm, tørr i munnen, høyere puls, svimmel, følelse av uvirkelighet, begnnende hyperventilering: alle tegn på fight or flight responsen. De som ikke har hatt panikkanfall sliter med å forstå hvor fælt det er. Man gjør nesten hva som helst for å unngå det.

Men der sto jeg altså. I heisen. Helt stille. Og med (nesten) full fyr på kroppens katastrofeberedskap. Jeg holdt det ut ganske lenge - syntes jeg da - før jeg trykte på knappen. Jeg prøvde det også helt alene. Det var guffent - for å si det forsiktig - men jeg klarte det. Kvalm, svimmel, skjelvende og alt det der - men uten full rulle på katastrofeberedskapen.

Til sist kjørte vi en tur med begge psykologene, og oss to klaustrofobe. Vi sto i ro da også. De prøvde å lokke fram et fullt panikkanfall, men det kom ikke. Vi sto lenge. Viften sluttet å gå. Det var trangere med flere personer der. Det var ubehagelig. Svært ubehagelig, men jeg sto nå der. Så trykte noen på "hit-knappen", og det var over.

Fagfolkene sa at dette var som å hoppe i strikk uten å ha sjekket den før, og at jeg var svært, svært modig. Jeg er enig, men utenfra ser det ut som bagateller. Det får man leve med. Det viktige nå for meg er å ikke "skulke". Fortsette å låse dører bak meg uten å sjekke låsen først, ta Bybanen, og slikt. Jeg vil helst venne meg til heiser i mer kontrollerte omgivelser før jeg begynner å ta dem på egen hånd. Men jeg er på rett vei. Det føles slik. Kroppen må venne seg av med å slå på katastrofeberedskapen. Det vil nok ta tid.

Det lukkede roms hysterium

2011-12-14T15:22:00.000+01:00

Dagens tittel henspiller på innlegget mitt fra 9. desember der jeg "outet" min klaustrofobi, og fortalte om at jeg går til behandling for denne plagen.

Som nevnt sist er det gruppeterapi - noe som jeg må tilstå jeg hadde fordommer mot. Men de fikk jeg parkert ganske fort. En av de viktige innsiktene er at ulike manifestasjoner, som ulike former for sosial fobi, egentlig er det samme fenomenet som klaustrofobi. Enten det er høyder, lukkede rom, åpne plasser, det å snakke til forsamlinger - og mye annet - er plagen den samme: kroppen melder om livsfare, og innstiller seg deretter med den kjente fight or flight response.

Som art er vi trolig, som de fleste andre pattedyr, predisponert til å skygge unna innelukkede områder, som vi trolig er det for store høyder og så videre. De som har behov for å operere høyt, eller i trange rom, kan nok lære seg til å tåle dette. Vi som lider av klaustrofobi har det motsatt: hos oss slår responsen inn der den objektive faren er liten, og det er fobien som blir problemet. Eller rettere sagt: panikkanfallet.

Panikkanfallet er i seg selv svært ubehagelig - for å si det mildt. Jeg vil heller borre i tennene uten bedøvelse enn å ha panikkanfall. Derfor begynner man å unngå situasjonene der dette kan oppstå - som heiser, toalett uten vindu, Bybanen, og så videre. Dermed begynner livet å måtte planlegges mer, og man styrer unna situasjoner. Angsten for angsten skaper problemer, og bidrar til å holde fast forestillingen om at lukkede rom alltid er forbundet med livsfare.

Et panikkanfall er ikke bare en kropslig hendelse. Det er det parasympatiske system som setter i gang med å gjøre legemet klar for kampen med bjørnen eller flukten fra den, men det som skjer med kroppen får et motstykke i tankene våre: hva er det som skjer med meg? Kveles jeg? Svimer jeg av? Hvorfor er alt så merkelig? Jeg kan jo ikke se ordentlig! Alt dette er effekter av kroppens respons, men bidrar til å holde en fast i en type tenkning der panikkangsten bare vedlikeholdes eller forsterkes. Situasjonene som utløser reaksjonen blir fortolket som å være svært farlige.

For å ta et eksempel. Jeg har nå kommet et stykke på denne treningen, og en av de ting jeg har begynt med er å låse døra på lukkede rom som toaletter. Det går bedre nå enn da jeg først gjorde det (etter mange år med oppfinnsomme måter å unngå dette på), men så sent som i dag låste jeg døra etter meg og låsen satt litt da jeg skulle åpne den igjen. Angsten bare jog gjennom kroppen i et lite sekund før jeg fikk døra opp (det var ganske lett). Alt sier meg at jeg har et stykke igjen.

Om døren nå blir sittende fast skjønner jeg, med minimal bruk av kjølig rasjonalitet, at jeg ikke kommer til å dø der. Det er vann i springen, og noen begynner nok å lete etter meg i tidens fylde selv om ingen skulle høre meg. Men kroppen reagerer som om det var en løve i helene på meg.

Det er på tide å avslutte dette innlegget. Illustrasjonen er av en heis. Jeg hater heiser, og betrakter de som tar heis - særlig bare noen etasjer - med vantro. Her har fornuften større problemer med å nå inn i mine tankebaner enn når det gjelder andre lukkede rom. Mer om det senere.

Rhône

2011-12-11T21:26:00.000+01:00

Noen flere notater fra Grieghallen i oktober. Med innspurten på boken vår, og mye jeg hadde utsatt i etterkant, har mange notater blitt liggende. Her følger noen om viner fra Rhône. (Bildet: Christopher Moestue og Vincent Paris).

Hellstrøm Bon Vin Rouge 2010 kr. 149,90

Denne har fått mye skryt i pressen, men den gjorde lite for å imponere meg. En OK og lettdrikkelig vin. Rubinrød, litt jordlig, noe anis, men først og fremst en grei "gluggbar" vin som burde vært mye rimeligere for å nærme seg et godt kjøp. Typisk kjendisvin, med andre ord.

Cornas Granit 30 2009 (V. Paris) kr. 240
Typisk Syrah, men ikke så outrert som mange andre fra Cornas og Crozes-Hermitage kan være. Flott vin i en ganske lett og lekker stil. Gjør sitt for å underminere det gamle bildet av Cornas som grove og rustikke viner. Denne vinen har bred distribusjon, og finnes i de fleste litt større pol i hele landet. Burde være et sikkerstikk til vilretter og annet godt i den kommende høytiden.

Cornas Coteau de Reynard 2009 (Moestue) kr. 399
Fiolett og dermed ungdommelig farge. På nesen er dette typisk Syrah, men i munnen er den en typisk Barolo - kanskje uten den aller værste snerpingen. Christopher Moestue har her skaffet seg en av de best beliggende parsellene i Cornas, og Vincent Paris gjør jobben for ham i vinmark og kjeller. En vin med de beste utsikter. Personlig har jeg mer eller mindre "logget ut" av Nord-Rhône - i alle fall for lagring - men dette ville vært en kandidat hadde kjellerstrategien vært en annen. (Jeg ser at CC Vest polet har 77 av denne på lager. Hva tenker de på? Hvilke kunder har de?)

Klaustrofobi og annen panikkangst

2011-12-09T16:20:00.000+01:00

Jeg har klaustrofobi, og jeg får behandling for det. (Bybanen får illustrere saken - grunnen ser dere under)

Det å skrive blogg er jo blant annet å skape seg et public image - enten man vil eller ikke, og enten man er bevisst på det eller ikke. Jeg har ikke brettet ut mitt privatliv her og jeg kommer heller ikke til å gjøre det, men fenomenet panikkangst har offentlighetens interesse i den grad at jeg gjerne bruker meg selv som eksempel.

Når jeg gjør det håper jeg kanskje at jeg kan bidra på min lille måte til to ting:

Gjøre fenomenet litt mer kjent og dermed litt mindre "farlig" og stigmatiserende`.
Vise at man med fordel kan ta tak i det og øke livskvaliteten.

For min del er det litt tidlig å erklære seier over klaustrofobien selv om jeg er klart bedre. Men først kanskje et par ord om hvorfor jeg tok kontakt med lege og en gang i september (var det vel?) satt i et rom med to psykologer og syv andre "pasienter".

I lang tid har jeg vært skeptisk til lukkede rom av ulik art. Det er i og for seg sunt og naturlig, men det har ballet på seg. Noen opplevelser har bitt seg fast og gitt sterkt ubehag, og kroppen har reagert sterkere og sterkere i møte med noen situasjoner. Da det å ta Bybanen ble en skrekkopplevelse, og jeg begynte å få panikkanfall i bilkø og i buss, skjønte jeg at det var på tide å se monsteret i kvitauget. Det var ikke lenger nok å unngå heiser og toalett uten vindu. Min "mentale termostat" var skikkelig ute av balanse og begynte å gjøre deler av dagliglivet til en prøvelse.

Jeg fikk time hos fastlegen og fra han tok jeg meg med en henvisning. Etter noen søk fant jeg Trond Sjøbø som har jobbet med panikkangst, og skrev til han (han sa det var greit å bruke hans navn). Etter en konsultasjon der han klassifiserte min plage som "klassisk klaustrofobi", fikk jeg plass på gruppeterapi sammen med syv andre med stort sett andre manifestasjoner av panikkangst.

Hvordan det har vært skal jeg ta opp i et senere innlegg, men bare her si at jeg har stor tro på gruppeterapi. I Bergens Tidende leste jeg om forsøk med behandling av panikkangst og sosial angst som er nettbasert. Det er sikkert vel og bra, men i neste gang skal jeg ta for meg hvordan terapien har vært, og i det hele tatt.

Pasienten døde, javel, men feberen ham forlot

2011-12-06T13:12:00.001+01:00

Overskriften kan jeg ikke helt plassere - men den har satt seg i hjernevinningene. Den trengte seg også på da jeg leste om planen for å redde Euroen. Hovedtrekkene er at Eurolandene blir satt under økonomisk administrasjon slik at store underskudd og statslån vil unngås i fremtiden. Dette er fine greier, men det svarer ikke på utfordringene nå, og sammenlingningen med legen som ble konfrontert med at pasienten døde er på sin plass. Det hjelper lite å bli fri feberen når eksistensen tar slutt.

Et annet bilde er at huset står i flammer (se over), og da er det for sent å få på plass brannvarslere og/eller sprinkleranlegg. Det eneste som kan hjelpe euroen nå er Euro-obligasjoner der alle landene står ansvarlige - noe Tyskland nekter på siden det kan belønne uansvarlighet. Det andre er å trykke penger, noe som heller ikke er populært i det landet.

For rett nok er det statsgjelden som står i fokus, og det er helt på sin plass. (Det har vært lite å høre fra Krugman, Stiglitz og andre Keynesianere etter at statsgjelden i mange store land har kommet ut av kontroll.) Men hovedutfordringen er og blir den samme: å skape nok vekst til at renter og avdrag lar seg betale uten nedskjæringer som igjen demper etterspørsel og vekst i en stadig nedadgående spiral.

Som jeg gang etter gang har nevnt her på bloggen så er det mye å hente på vekstfremmende tiltak i Sør-Europa, men selv om de blir gjennomført i morgen vil det ta tid før de fører til merkbare vekstimpulser. Intern devaluering, som vi ser nå i flere land, fører til opptøyer, mismot, utsatte investeringer og andre dempende virkninger. Jeg har foreslått å flytte ECB til Ibiza, men forstår jo at det er lite realistisk.

Da er det mer realistisk at noen land i Sør-Europa går ut av euroen, og at de som er igjen - med Tyskland og Frankrike i spissen - sørger for vekstimpulser i form av lav rente og andre etterspørselsfremmende tiltak.

Hva jeg tror kommer til å skje? Jeg tør ikke spå, men jeg frykter det verste: det humper videre fra krise til krise, mens mismotet griper om seg og kurvene peker rakt nedover. Den utløsende årsaken er det vanskelig å vite noe om, men på ett eller annet punkt bryter euroen sammen. Det kan ta en uke, eller tre år, men i 2015 ser Europa annerledes ut. Verken vakrere, mer velstående eller harmonisk. Men annerledes!

Anmeldelse: Peter Robinson - Bad Boy

2011-12-05T20:32:00.000+01:00

Peter Robinson - Bad Boy

Den forige boka om Chief Inspector Banks, All the Colours of Darkness, var etter min mening svak. Svært svak. Så det var med blandede følelser jeg begynte på denne. Heldigvis har Robinson funnet formen igjen, for dette er både spennende og "atmosfærisk". Ikke helt på høyden med de aller beste, men en forfatter kan jo ikke forventes å fortsette å skrive de beste bøkene av sitt slag igjen og igjen.

Her er ikke Banks med på det som skjer i Yorkshire i begynnelsen av boka. Det er vanligvis mer perifere karakterer som leder an, og de som kommer i fare er de som står Banks nærmest. Mer skal jeg ikke avsløre av handlingen.

Klar anbefaling.

Gattinara før og nå

2011-12-04T16:20:00.002+01:00

Gattinara ligger langt nord i Piemonte, og vinene herfra har en tendes til å være svært barske og lite sjarmerende som unge. Jordsmonnet er surt, vinmarkene ligger høyt, og merkbart lengre nord enn Langhe. På duft kan de ofte være fine, men en skal være barsk eller ha feit mat for at vinene helt skal treffe deg hjemme når de er unge. Prisene har gjerne vært ganske greie, særlig sammenlignet med Barolo og Barbaresco, men det er gjerne de to "B"ene som stikker av med det meste av oppmerksomheten.

Gattinara 2004 (Nervi) kr. 189
Flott Nebbe-nese, fint integrert og moden. Den har ikke dybden og lengden til en stor vin, men dette er en flott budsjett-Piemonteser. Druene kommer fra fire forskjellige parseller. Vinen finnes på noen pol, men det står "utsolgt fra produsent". Det forstår jeg godt.

Gattinara Valferana 2004 (Nervi) kr. 266
I forhold til vinen over er den mer fokusert, duften er mer fiol-preget, og her er det også mer å gå på lagringsmessig. Dette er en vinmark, og karakteren skal visstnok være mer Den er utsolgt fra leverandør, finnes på noen pol, og kommer tilbake igjen om kort tid. Jeg vil tippe at den vil stå seg på en fire-fem år til på langs. Og fåglarna vet hvor lenge den kan holde (se under).

Det er et norsk team, som omfatter Chr. Moestue og Erling Astrup, bak nye Nervi. De følgende vinene ble smakt på Vitis Bergensis' "Gammel Nebbiolo" smaking i slutten av november.

Gattinara 1997 (Antoniolo)
Mørk kjerne, litt bruning og vandig kant. Svært syrlig, ikke spesielt tannisk. Aroma av kirsebærstein og rose. Med mer tid i glasset blir tanninene mye mer fremtredende.

Gattinara "Osso san Grato" 1982 (Antoniolo)
Mursteinsfarge, litt mørkere i midten (uten å kunne kalles noen kjerne). Høyere tone i duften, frisk og fin, dufter harpiks eller bark. Denne vinen har mer frukt enn den over, og dermed også bedre balanse. Femten år gir ikke de store forskjellene - men det er ulike nivå på disse. Vinmarken ble nyplantet i 1960.

Gattinara "Osso san Grato" 1979 (Antoniolo)

Her er det ingen skalering av fargen. Den er helt lys antikkrosa, med noen partikler flytende rundt. Duften er litt diffus, men mer i retning støv og hostesaft. Svært syrlig, mangler fylde. Det meste skjer i fremre del av munnen. Denne var på tur nedenom og hjem etter min mening.

Gattinara 1967 (Antoniolo)
Mer kjerne på fargen her. Fin balanse. Mer frukt, "vibrerende", en finslepen og flott vin. Edelt treverk og svakt av roser.

Med unntak av 1979 var dette gode greier, og særlig den siste vinen imponerte stort.

Ferdig!

2011-12-01T14:19:00.001+01:00

I går leverte Douglas Burnham og jeg manuskriptet til The Aesthetics of Wine til forlaget vårt, Wiley-Blackwell. Skrivingen har opptatt det meste av tiden min lenge, men aller mest de siste månedene.

Vi er svært fornøyde med resultatet. Det har tatt sin tid fra idéen ble unnfanget og til vi ble ferdige, men vi har trengt tiden også. Ikke minst har vi lært svært mye på dette, og vi håper de som leser boka vil lære litt av oss også.

Nå går manuset gjennom "kverna" hos forlaget, med redigering, kvalitetskontroll, og alt annet. Jeg håper de ikke teller ordene så nøye, for grensen som står i kontrakten ble overskredet med ganske nøyaktig 30%. Hvis forlaget mener det vi har skrevet er for dårlig kan de trekke seg, men det vil overraske mye om de gjør det. Vi var heldige som fikk kontrakt med et av de aller best ansette akademiske forlagene, men ulempen er at de vil selge den bare i innbundet utgave for å skvise de bibliotekene som fremdeles kjøper bøker. Det betyr færre lesere for oss, dessverre, men som forfatter kan jeg kjøpe bøker billigere og interesserte kan henvende seg til meg når den foreligger.

Når blir den å få kjøpt? Jeg aner ikke, men tipper til sommeren. (Foto: Gunnar Karlsen)

Euroruter

2011-11-29T09:44:00.000+01:00

Hvor vil Euroen gå? Stadig flere ser for seg et snarlig sammenbrudd, og det er ikke særlig lystelig, med et ettertrykkelig sammenbrudd i sentrale europeiske økonomier og globale nedgangstider. Men skal den holde må store beslutninger fattes uten å konsultere folkene som blir berørt (men man kan jo hevde at ingen har stemt for masseledighet og langvarig økonomisk depresjon heller). Her er en klar illustrasjon fra Financial Times på hvilke alternativ som er aktuelle:

Klikk på bildet for å forstørre det.

Alternativ 1
Av alternativene er det nr. 1 som etter min kaffegrut er den mest sannsynlige ruten som blir tatt. I dag er det ingen (tenk det: INGEN) euro-land som klarer å låne penger i det åpne markedet, og utstedelsen av euro-obligasjoner fra sentralbanken i Frankfurt er et essensielt vilkår for å gjenopprette tilliten. Det betyr at alle euroland står solidarisk bak, og det vil i sin tur si at sparsommelige land i nord som Tyskland, Nederland og Finland, stiller seg bak lånene til Hellas, Spania og Italia. Her er det noe som ikke stemmer, for flittige protestanter vil ikke gå med på dette. Noen må ut, og i dette alternativet er det forgjeldede land i sør som ryker ut - med god hjelp av IMF på veien. Planene for dette skrives i dette øyeblikk - det er jeg sikker på. Selvsagt sitter dette langt inne, men krympingen mot sør og strengere krav "med klør" gjør at Tyskland kan akseptere "eurobonds" - noe som vel er et være-eller-ikke-være for Euroen.

Alternativ 2
Dette er reprisen av 30-åra, og det som alle - kanskje bortsett fra Liv Signe Navarsete og Per Olav Lundteigen - frykter mest av alt. 17 nye valuttaer ville blitt et betydelig kaos, og mye værre enn om noen gjeldstyngede land i sør forlot skuten. Ingen har beskyttet seg mot de tilfeldige resultatene av verdiendringer og betalingsvansker som ville bli resultatet av dette. Store, tilfeldige og uventede endringer i gjeld, formue samt enorme utfordringer i forhold til millioner av kontrakter i euro, ville bli resultatet. Et slikt scenario er så ille at tyskerne, tror jeg, velger å gå for felles obligasjoner. Det er det alle håper i alle fall.

Alternativ 3
Dette er solskinnsalternativet. Planene legges, men dette er for usannsynlig til at det vil lykkes særlig lenge. Landene i sør kan ikke spare seg ut av krisen - de trenger vekst, og noen må gi den impulsen de selv ikke kan gi. Mye kan gjøres på arbeidsmarkedsregulering, investerings- og etableringshindringer, og offentlig effektivitet. Men ingenting av dette vil virke på kort sikt. Av landene er det Spania som har mest å vinne på å gå ut av euroen og dermed devaluere. De har relativt moderat gjeld (som ville bli dyrere), men svært stor ledig kapasitet (ledighet). Sjansene for at det traktatmessige grunnlaget lett skulle seile gjennom alle landene er også ganske liten. Kanskje kan denne ruten fungere en stund, men alle kan se at det ikke kan holde, og derfor holder det heller ikke.

PIIGS og konkurransekraft

2011-11-24T12:39:00.001+01:00

Grisene i tittelen er kjent som de landene i Eurosonen som har de største problemene med statsgjeld, men det er ikke de eneste problemene de har. Hvis de hadde vekst, gode tall på sysselsetting og innkommende investeringer ville ikke gjelden vært så problematisk å håndtere. Statsgjelden utgjør et betydelig problem for dem - og for alle som er i Eurosonen eller er avhengige av den (og det er vel nesten alle land med eksport av betydning) - men det er ikke selve kilden til problemene.

En grafikk i Daily Telegraph i dag er pensum for alle som er interesserte i EUs og Europas fremtid. Trykk på pilen til høyre i bildet og se på hver grafiske fremstilling (og til slutt er alle faktorene slått sammen). Det er ikke rart om folk og bedrifter i land som Italia og Hellas snyter på skatten når selve skatteinnkrevingssystemet er så tidkrevende og komplisert. Det er heller ikke rart om ledigheten i Spania er høy når det er umulig for bedriftene å si opp noen. Å starte en butikk eller en produksjonsbedrift i Irland er heller ikke bare-bare når det tar nesten over et halvt år å få strømmen slått på, og å lykkes i Italia er heller ikke så stor stas når 70% av overskuddet går i skatt.

Konkurransefordeler er ikke bare lønninger og priser, det er også en stort sett andre faktorer. Her i landet kan vi ha ganske høye lønninger siden mye av infrastrukturen og de offentlige ordningene er effektive. Grafikken i Daily Torygraph (som jeg liker å kalle den) bidrar til å nyansere en allerede opphetet diskusjon mellom "late katolikker og flittige protestanter", eller "maktsyke tyskere og misforståtte middelhavsland" (alt etter hvor du ser det fra).

Public Image

2011-11-23T23:21:00.000+01:00

Noen melodier bare etser seg i hjernevinningene dine. Dette er en som vil sitte bom fast langt inn i Alzheimer-tåken. Det første Public Image Limited gjorde. Kom ut i 1978. John Wardles (aka Jah Wobble) basslinje med Keith Levines intense men frittflytende gitar over. Fortreffelig!

Musigny og de andre

2011-11-20T16:30:00.000+01:00

Jeg var vert, og ingenting ble skrevet ned, men her er i alle fall noen inntrykk fra en del viner i godt selskap i går kveld. (Foto: fra Musigny, Gunnar Karlsen).

Champagne Grand Cru Les Mesnil sur Oger Blanc de Blancs 1996 (Doquet)
Flott champagne som kom seg i glasset. Dufter kalkmineraler, kapteinkjeks og syltet sitronskall. Lang og elegant, en flott BdB som står seg svært godt. Den kunne godt ha vært ti år yngre ut fra smaksprofilen, men det er 96-karakteren.

Château La Louviere (Blanc) 2001 (Magnum)
Siden jeg skriver bok der "magnumtrikset" er brukt som eksempel, syntes jeg det var på tide å teste det igjen. Utelukkende i vitenskapens tjeneste, så klart. Vinen ble fordelt mellom de to helt like karaflene på forsiktig vis: en finger eller halvannen i den ene, så det samme i den andre, og slumpen av flaske ble enda mer finfordelt. En av våre gjester lurte på om dette kunne være magnumtrikset, men korrigerte fort seg selv siden vinene var så ulike. Vinen(e) var typisk hvit bordeaux, flotte eksemplarer av arten. Men jeg ble motstrebende enig med de andre: den andre karaflen var rikere, og den første syrligere. Jeg er sikker på at - tross alle forsøk på det motsatte - det ble to viner av den ene. I alle fall i forhold til hva som møtte våre sanser. Her må det forskes mer, tror jeg. Er det, for eksempel, klart at alle viner er helt like i toppen og i bunnen av flasken (rent bortsett fra bunnfall og annet slikt)? Viner er jo komplekse og dynamiske system, så derfor kan jo to identiske flasker (eller karafler) utvikle seg forskjellig. Eller?

Wiltinger Braunfels Riesling 2002 (Van Volxem)
Man lærer så lenge man lever. En ganske rik og raus Riesling var dette, og jeg tippet vel Alsace eller et varmt område i Østerrike. Men nei: en tørr vin fra det området som gir mest syre: Saar. Nydelig og flott vin. Rik, lang og fokusert.

Heiligenstein Riesling 2001 (Gobelsburg)
Denne tok jeg fort som Østerriksk Riesling, men jeg trodde den var fra Wachau. Mineralsk, ren og dyp i smaksbildet. Rett og slett en flott vin som ikke gjorde seg bort i selskapet.

Château Lascombes 1999 (Margaux)
Typisk bordeaux, men verken denne eller den neste plasserte seg lett innen kommunen. Denne var den mest rustikke av de to Margaux-vinene, men den passet fint til maten (Kjølknøl - elg på Norrländsk vis)

Alter Ego de Château Palmer 2001 (Margaux)
Dette var klart den beste av de to fra Margaux: flere lag i vinen, og den hadde også mer eleganse og lengde. Riktig en flott vin - den kan være annenvin så mye den vil, for den gjorde ikke skam på hjemstedet sitt på noe vis.

Château Haut-Bailly 1994 (Pessac-Léognan)
Denne kom også litt bort i selskapet, litt rustikk kanskje, men det er mer ventende fra dette opphavet. God vin, og den hadde stått seg svært bra alderen tatt i betraktning.

Musigny 2001 (J.F. Mugnier)
Hva kan man si om denne vinen som ikke høres ut som en klisjé? En ting, i alle fall, det er en av få viner som man kan kalle "vakker" uten at det blir latterlig eller malplassert. Den vanlige karakteristikken av Musigny (se vinmarken på bilde over) er at vinen er the iron fist in the velvet glove. Ubesværet mykhet og eleganse, kombinert med dybde og kraft. For meg er dette guillstandarden for rødvin, man fylles ikke bare av glede men også av undring.

Chambolle-Musigny 1er Cru Les Fuées 2001 (J.F. Mugnier)
Dette var også en flott vin, men i selskap med storebroren over fallt den gjennom, ikke minst gjennom mer merkbar eik. Det er ellers liten grunn til å holde på 2001-erne. De er på tur ut nå.

Anmeldelse: DCI Banks (DVD)

2011-11-18T20:28:00.000+01:00

Peter Robinsons serie med romaner med DCI Alan Banks er kanskje det beste som er skrevet innen denne genren - i alle fall burde minst et halvt dusin av dem bli vurdert for å bli med på enhver tenkelig top ti liste av kriminalromaner. Jeg har aldri forstått hvorfor de ikke har blitt filmatisert, men nå har det blitt. De gikk på ITV tidligere i høst i Storbritannia.

Det man først lurer på er om de har truffet med han som spiller hovedpersonen. Stephen Tompkinson er ikke den første man forestiller seg når man leser romanene, og dialekten er feil. I bøkene er Banks fra Peterborough, men filmskuespilleren snakker Yorkshire dialekt. Han er for stor, og mange husker ham fra "snille" roller som i Ballykissangel. Likevel, ettersom episodene ruller på, vokser han inn i rollen - eller jeg godtar at han er Banks. Likevel, det er ikke Tompkinson som bærer serien.

Det gjør skriptet. Jeg har lest disse romanene, og adapsjonen klarer å holde på spenningen og fortette den, men stemningen man klarer å bygge i en roman lar seg ikke så lett overføre til serieformatet. Likevel: det avgjørende samspillet mellom Banks og Annie Cabbott har de fått bra til - selv om alle nyansene og undertonene ikke kan bli med.

En viktig grunn til at det går så bra er Andrea Lowe som Annie Cabbott. Hun er perfekt for rollen, og en god foil for Banks. (Og med etternavn Lowe, som vel er anglifisering av Löwe tipper jeg, er det relativt stor sannsynlighet for at familien er ashkenazi Levitter, og dermed ca. 50% sjanse for å være en [svært] fjern slektning av meg selv).

Det viktige her er at dette er svært godt håndverk, og gruelig spennende. Jeg bruker å handle på amazon.co.uk.

Klar anbefaling.

Riesling

2011-11-16T21:31:00.000+01:00

Her følger fem rieslinger fra Tyskland, smakt i Grieghallen 19. oktober i år.

Rausch Erste Lage Riesling Kabinett 2010 (Zilliken) kr. 199,90
Man kan jo være morsom og si at Saar er Tysklands Zilliken Valley, men det ville være urettferdig mot Egon Müller og noen andre topprodusenter der. 2010 har vært særlig vellykket på denne kanten, sies det, og denne vinen tyder ikke på noe annet. Det er 62 g/l restsukker, og den oppfører seg som en ung Kabinett skal gjøre: den er deilig, lang og lekker. Forfriskende, enkel på en god måte, og apetittvekkende.

Bockenauer Felseneck Riesling Trocken 2009 (Schäfer-Fröhlich) kr. 238.
Produsenten er på grensen til å være geni-erklært, og vinmarken begynner å bli anerkjent som en av de beste i landet (men det er kanskje en sammenheng der?). Duften er litt reduktiv, men preget av sitrus også. God fylde, men er uanstrengt lett i alt sitt vesen. Sitter godt, og har lang ettersmak.

Rausch Erste Lage Riesling Spätlese 2010 (Zilliken) kr. 276.
Litt over to kroner grammet for restsukkeret må man altså ut med for å gå fra Kabinett til Spätlese i Saarburger Rausch. Her er vinen 76 kroner dyrere, og vinen har 98 g/l restsukker. Jeg smakte dem i rekkefølge, og de framsto ganske like bortsett fra at denne har "mer av alt" - ikke minst lagringspotensiale, vil jeg tro. Flott vin!

Brauneberger Juffer Sonnenuhr Riesling Auslese 2010 (F. Haag) kr. 289,90
At lenken til polet mangler på denne har sikkert sin forklaring i at den fikk 94 poeng i DN. Den er sikkert forlengst forduftet fra lager og lister. Det var ikke så rart: flott pris, og en vin som duftet skifer, sitronterte, og hadde en snøklar smaksprofil fra begynnelse til slutt. Utrolig lekker var den, særlig til å være en ung Auslese.

Kiedrich Gräfenberg Riesling Erstes Gewächs 2010 (Weil) kr. 409,90
Jeg vet ikke om det er noen som lager grapefruktterte, men i så fall ville den trolig dufte noe likt med denne vinen på dette stadiet. Den har et utrolig grep i munnen, den bare sitter og sitter lenge at man har spyttet den ut. Fantastisk fylde og syre. Ikke vet jeg om det skyldtes at jeg var sliten, eller om det var vinen som gjorde det, men jeg brukte mer tid med denne vinen enn noen annen denne dagen. Den grep min oppmerksomhet og holdt på den. Per i dag er den uforløst, og jeg er ikke vanligvis den som verdsetter "mengde" når det gjelder smak, men denne hadde mye av alt som var godt. Det var som om den grep meg i jakkeslagene og holdt meg fast. Vektig og lett på en og samme tid. (Bildet øverst er av Dr. Robert Weil, 1843-1923)

Røde burgundere

2011-11-15T21:45:00.000+01:00

Hautes Côtes de Beaune La Dalignière 2009 (Les Caves des Hautes Côtes) kr. 165
Den står i 2008 i listene, men jeg smakte 2009. Det er lenge siden sist, men en gang var denne ofte å finne på matbordet hos oss. Den er lett, elegant, og har en helt uslåelig pris (nesten, i alle fall). En årgang som 2009 burde favorisere denne typen viner som vipper på kanten av adekvat modning i vanskelige år.

Côte de Nuits Villages 2009 (P. Rion) kr. 260
Denne vinen sto ikke på bordet da vi smakte viner hos Rion i oktober, men den var å finne i Grieghallen. Den samme vurderingen i forhold til årgangen som vinen over, og denne er flere hakk over i kvalitet. Fruktig og flott, har den dypere og mer "mollstemte" frukten til Nuits. En flott vin som jeg kjøpte mye av i 2005 - og drakk opp. (Bildet er fra Patrice Rions kjeller)

Nuits-Saint-Georges 1er Cru "Aux Thorey" 2009 (Benjamin Leroux) kr. 499
Leroux var vinmaker hos Armand, men driver nå og bygger opp sin egen business. Etter denne vinen å dømme er han ikke bare på rett vei, han lager vel så bra vin som noen annen. Nydelig duft av fioler og modne rødfrukter - men det er ingen "overmodning" her. Flott balanse og harmoni, myke tanniner, og den sitter lenge. En flott vin som jeg vurderer å kjøpe inn.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru "Clos de la Maréchale 2009 (J-F Mugnier) kr. 517
Litt plomme på nesen, mer fasthet enn friskhet, litt varm kanskje - på flere vis. Mer røde frukter, og har en fin struktur. Det står "utsolgt fra leverandør" på polet sine sider, og det er greit det. Leroux over fremsto i alle fall den dagen i Grieghallen som en bedre vin.

Caves Madeleine

2011-11-13T18:54:00.000+01:00

I Beaune spiste vi også på Caves Madeleine, en vinhandel som blir restaurant i lunsjtiden og om kvelden. Man kjøper en vin i vinhandelen, og maten fra restauranten. Menyen endres hver uke eller hver fjortende dag, og vinene i lokalet er utvalgt for å passe til maten. Litt for sent oppdaget vi at de hadde mye mer vin enn det vi kunne se i lokalet, men vi var nå likevel godt fornøyde med:

Volnay Cuvée Camille 2005 (Dom. Régis Rossignol-Chargarnier)
Jeg hadde ikke hørt om produsenten før, men årgangen er jo kjent. Det var påfallende at overalt der vi så etter viner i Burgund så var alle årgangene fra 2000-tallet representert - bortsett fra 2005. Men de fantes i restaurantene. Ingen tror vel at denne årgangen er moden ennå, men den har i de tilfellene jeg har smakt den kommet ut av skallet (for denne gang i det minste).

Jeg husker ikke vinen i detalj, bare at den ikke var særlig meddelsom på nesen, men hadde årgangen fløyelsfrukt og lengde. Jeg hadde lett gått med på at dette var premier cru hvis den ble servert blindt. En grunn til at vi prøvde oss på den var et besøk til lunsj på Le Chambolle. Der delte vi en halvflaske:
Gevrey-Chambertin 2005 (Harmand-Geoffroy).
Det ble vel kanskje besøkets beste vin - i alle fall delt over et måltid. På halvflaske utvikler den jo seg fortere, og her var det kirsebær, varm vårjord, og en lineær frisk fløyelsfruktighet hele veien gjennom. Både årgang og produsent fikk seg en stjerne i boka. Innlegget avsluttes med et bilde av Gevrey-Chambertin tatt fra Premier Cru Les Cazetiers. (Alle bilder: OMS)

Mon Millésime

2011-11-12T21:23:00.000+01:00

Rent tilfeldig ramlet vi innom Mon Millésime i Beaune. Butikken tiltrekker seg blikket til vinnerder, og etter å ha stirret litt inn vinduene gikk vi inn. De spesialiserer seg, som navnet tilsier, eldre viner - og her er det jo "jubileumsviner" som er lokkevaren: viner fra året du er født, for eksempel (min årgang).

Denne flaska var åpen da vi kom, og den fikk vi smake. Domaine Geoffroy Grand Cru Mazis-Chambertin 1978. Året jeg begynte på Gymnaset.

Hvordan smakte den? Som en gammel vin - hvilket ikke burde overraske gitt at den var 33 år. Hvis jeg hadde smakt mer eldre vin på fast basis kunne jeg kanskje sagt noe interessant om den, ut over at det var høstløv, morkent edelt treverk, litt ost, og slikt. Uansett smakte den godt og interessant, og den var absolutt i fin form. I forhold til Santenay 1966 smakt kvelden før virket den mer sliten (men den hadde vært åpen en god stund) og mindre fokusert i smaksbildet.

Alle vininteresserte som kommer til Beaune bør ta seg en tur innom, og dersom man kjører hjem igjen kan man vurdere noen innkjøp. Prisene var ikke avskrekkende.

Domaine Michèle et Patrice Rion - de hvite

2011-11-10T20:34:00.000+01:00

Hos Rion gikk vi altså motsatt vei av den vanlige - fra røde til hvite viner. Her driver de stort sett med røde viner - det er vesentlig mer hvitt lengre sør- og Rions røde var mer overbevisende enn de hvite. Men han viste frem to stykk:

Bourgogne Chardonnay 2008
Dette er den enkleste hvitvinen her, og druene vokser ved Nantoux - oppe i åsene ved Beaune, litt sør for motorveien A6 (Autoroute de Soleil). Vinen har skrukork, og det er reduksjon jeg tenker først på når jeg tar den første nesen (dufte uten å skvulpe vinen rundt først). "Reduksjon" er forsåvidt årsaken, kjemisk, til det man dufter. Duften ligner veldig på gummi, og i munnen fremstår den som litt varm - eller alkoholisk. Rion forteller at den har høy modning. Men med tid i glasset blir den friskere, og får litt voks-preg. Likevel, dette var ikke spesielt bra - selv om årgangen skulle være en av de beste.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Les Terres Blanches 2009
Jasper Morris mener ikke at denne vinmarken burde vært 1er Cru, men Rion deler ikke denne oppfatningen. Naturlig nok. Den er også, mener han, klart best egnet - i alle fall i den mest sandholdige delen - for Chardonnay og i mindre grad Pinot Blanc som hos Rion får ca. 80% og 20% respektivt av cuvéen. Blandingen skjer tre måneder før tapning.

Vinen er klart mineralsk (hva nå det betyr), med duft av sitrus, blomster og litt voks. Dette er et helt annet produkt enn den mindre vellykkede Bourgogne Blanc'en. Da den sist var inne på polet kostet den rundt 400 kroner, noe jeg mener er litt i overkant, men det er kanskje en funksjon av tilbud og etterspørsel for de lager bare 450 kasser i året av denne.

Vi avslutter med et bilde av Rion som går inn igjen til Rugbykampen. (Bildene: OMS)

Jobs

2011-11-08T20:54:00.000+01:00

Berlusconis fremtid

2011-11-08T11:08:00.001+01:00

Det kan være greit å ha øvd seg litt, for snart må han vel ut med lire-kassa. Det skal bli interessant å se om han stiller ved sveiva eller som apekatten.

Domaine Michèle et Patrice Rion - de røde

2011-11-07T22:15:00.000+01:00

Lørdag formiddag 15. oktober var vi på plass utenfor hos Michèle et Patrice Rion. Ikke noe liv. Etter en stund ble det oppnådd kontakt med fru Michèle. Mannen i huset, samt sønnen, satt og så rugby. En misforståelse hadde gjort sitt til at vår avtale ble strøket, men Patrice lot rugby være rugby, viste oss rundt, og sto for smakingen.

Forventingene mine var høye, for dette er en adresse jeg har gode erfaringer med, og vi startet med de røde - uvanlig nok.

Chambolle-Musigny 2009
Bringebær med litt over i kirsebær, frisk, delikat og typisk for landsbyen. Første inntrykk er lett og lekker, men den blir mer komplisert bare på kort tid i glasset - og (forventer man) med tid i flaske.

Nuits-Saint-Georges Vielles Vignes 2009
Den første flasken vi smakte av var korket, og den var åpnet fra før. Her hadde altså hele det tidligere følget smakt korket vin uten å mukke.

Dypere smaksbilde, mer kirsebær her, mer substans. Her merkes også tanninene mer enn i vinen over. Som dur og moll. Rion forteller at NSG er i ferd med å forandre seg siden produsentene prøver seg frem med mer bladverk og lavere ekstraksjon for å lage mer elegante viner enn det NSG har vært kjent for. Jorden her har mer leire, og ofte har det vært vanskeligere enn i flere andre landsbyer å modne vinene. Men nå er altså fortolkningen av NSG i ferd med å forandres.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos St. Marc 2009
Rions Monopole (se bildet, OMS) som ligger rett over veien for eiendommen. Bortsett fra rett ved veien er jorden her betydelig dypere enn i Argillières rett over, tre meter ned på fjell mot bare 70 cm. over. Vinene er mer konsistente, sier Rion, og Jasper Morris sier 'Clos St-Marc has an explosive succulence to it, a depth of flavour and a richness of fruit which suggests a much greater pedigree'. Jeg har tidligere bemerket en indre kraft og intensitet i denne vinen i en annen årgang.

Men hvordan smakte denne, da? Notatene sier: "Kirsebær, lekker, fast, varer lenge, superb". Jeg har to årganger av denne i kjelleren, og jeg vil nok legge 2009 til den rekken om ikke prisen går for høyt.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos des Argillières 2007
Som mange andre prøver Rion å selge 2007 i rødt, og det er ikke så enkelt tror jeg. Han fremhever årgangens optimale tilgang på vann, dens balanse, og at den vil lagre. Det siste tror jeg ikke noe på, med all respekt, men det er godt mulig at denne vinen vil langre lengre enn de fleste andre fra dette året.

Den fremstår som ung - yngre enn de fleste andre 2007'ere som jeg har smakt i det siste. Finslig, elegant og kirsebærpreget - men først og fremst slank uten å bli tynn. Denne har jeg bare i 2005-årgangen.

Hellas

2011-11-03T20:39:00.001+01:00

I dagens The Times sto en av de beste artiklene jeg har lest om Hellas på så lenge jeg kan huske. Avisen på nett krever abonnement, så jeg tar meg den frihet å oppsummere noe av den her.

Jason Manolopoulos (bildet, fra The Times) har skrevet en bok som heter Greece's 'Odious' Debt: The Looting of the Hellenic Republic by the Euro, the Political Elite and the Investment Community. Den kjenner jeg ikke, men jeg går ut fra at mye av artikkelen er hentet fra boka.

Et hovedpoeng er at få har forstått Hellas. Man har gått ut fra at landet er et moderne kapitalistisk land, men litt mindre utviklet enn andre land i Vest-Europa. Det er feil, sier Manolopoulos. Landet er mer som et u-land med konglomerater, en oppblåst offentlig sektor med utbredt korrupsjon, og politikere i nær og korrupt forbindelse med lokale oligarker. Billige euro har det siste drøye tiåret bidratt til at slike (mildt sagt) uhensiktsmessige konstruksjoner har kunnet overleve.

Den politiske klassen, der alle statsministre har kommet fra en av to familier, er dypt foraktet - og med god grunn. De har ikke gjort en tøddel for å modernisere stat og næringsliv - og det fordi de har interesse av at det har fortsatt som fram til nå. Derfor ligner Hellas på en stat i full kollaps: politikken har ingen legitimitet, det er utbredt korrupsjon blant de som styrer, offentlige tjenester er i ferd med å bryte sammen, økonomien er delt mellom noen få karteller, og den krymper.

Artikkelens viktigste, og svært instruktive,budskap er at det finansielle marerittet bare er et symptom på problemer som er dype, og som gjennomsyrer politikk, offentlig sektor og privat sektor. Disse problemene lar seg ikke løse hver for seg, og skal Hellas fortsette i Euroen og i EU (eller bli en moderne stat utenfor) må dype endringer finne sted. Krisen kan gjøre dem mulige og mer sannsynlige, men dette er langt fra den eneste mulige utgangen på denne krisen.

Authentic Wine - anmeldelse

2011-11-03T10:08:00.000+01:00

Jamie Goode & Sam Harrop - Authentic Wine: Toward Natural and Sustainable Winemaking

Boka koster mindre enn £15 på Amazon.co.uk, og er noe alle som mener noe om vin bør lese. Ingen som ønsker å bli tatt på alvor når de snakker eller skriver om terroir, mineralitet, vinfeil, naturvin etc. bør ha unngått å lese denne. Den er sikkert ikke siste ordet i disse debattene, men med en grundig, informert og balansert diskusjon av disse og mange andre tema gjør den alle leserne en stor tjeneste.

En av de mest interessante diskusjonene her er om det vi kaller "mineralitet" i en vin er basert på vinfeil - gjerne reduksjon. Jeg skal ikke spolere gleden ved å lese denne boka med å avsløre konklusjonen, men diskusjonen er som ellers: velinformert og balansert.

Diskusjonen om terroir er ikke mindre interessant, og det samme gjelder diskusjonen om gjær og dens betydning for vinens smaksprofil - samt hvorvidt naturlig gjæring er det samme som å gi vinen preg av voksestedet. Her må jeg spolere litt, og si at forfatterne påpeker at det er gjærstammer i vineriet som deltar i gjæringen, og at det hittil ikke har lyktes noen å få gjær fra skallet på druene til å bidra i gjæringen. Det finnes gjærstammer ute i vinmarken, men skal de bidra i vinen må de dyrkes frem og tilsettes. Kan det da være naturvin?

Jeg skriver selv om disse emnene for tiden og jeg vil ikke spole fort frem til konklusjonen - siden jeg ikke har skrevet den ennå.

Vurdering - Klar anbefaling

Italia

2011-11-01T20:52:00.000+01:00

I skrivende stund kan det synes som om Hellas er en tapt sak. Papandreou spiller høyt, og risikerer å kjøre ikke bare sitt eget land men også hele Euroen på dunken.

Den neste brikken som faller er nemlig Italia, og grafene over (fra The Times) viser hvorfor (dobbeltklikk for stort bilde). Landet har hatt stor gjeld lenge, men klarte å få den ned på mer overkommelige nivå for et tiår siden. Finanskrisen førte den tilbake til "normalen", men det virkelige problemet - og hovedgrunnen til at Italia er det neste landet på listen - er mangelen på vekst. Man kan alltids klare å betale renter på store lån dersom veksten er større enn rentene på lånet, men det er her Italia har havnet i bakleksa. Det siste tiåret har landet - som det eneste av de store i Eurosonen - hatt negativ vekst. Når nå rentene på å låne til landet er på over seks prosent sier det seg selv at landet uten vekst blir 6% fattigere i året på 100% belåning av BNP, når belåningen attpåtil er på 120% hjelper det ikke.

I dag fokuseres det på aksjemarkedenes reaksjoner på den greske tragedien, men det er obligasjonsmarkedene man må se på. Obligasjonsmarkedene er staute og rolige sammenlignet med de mer teatralske aksjemarkedene, men desto strengere. De tar et langsiktig perspektiv. Her er det ingen day-trading. Obligasjonsmarkedene dømte avtalen som grekerne nå skal ha folkeavstemning nord og ned med en gang, mens aksjemarkedene likte den.

Årsaken til at landet ikke klarer å vokse er at produktiviteten er helt flat (grafen til høyre). Italia har en aldrende befolkning, liten arbeidsinnvandring, befolkningsnedgang og et en sklerotisk offentlig sektor. Stillingsvernet er så sterkt at ingen tør å ansette noen. Mye behøver en solid runde med reformer, men det politiske system er ikke i stand til dette. 1,9 trillioner euro i offentlig gjeld gjør landet til verdens tredje største låntager. Dette blir ikke vakkert, og heller ikke behagelig.

Jeg kan ikke se at verken Hellas eller Italia er med i noen Euro om et år. Antakelig vil ting skje ganske fort fra nå, og ikke på noen ordnet måte heller. Igjen i Euroen vil vi finne Tyskland, Frankrike, Belgia (kanskje!), Nederland, Østerrike, Finland og Estland. I beste fall. Resesjonen vi allerede har i Europa vil bli en depresjon på flere år.

Selvsagt er ikke jeg synsk, og jeg er heller ikke økonom. Det siste er ingen ulempe, men kanskje det første. Men det vesentligste elementet her er at Italia ikke kan klare å betjene sin gjeld uten vekst, og Italia er ikke i stand til å vokse. Ergo blir det konkurs.

Skal Euroen overleve i det hele tatt må den bli en overføringsunion, og det er ingen sjanse for at sparsommelige nord-europeere vil sende store summer i en uendelig fremtid til land som Hellas og Italia. Det er bunnlinjen.

Nedsatte hvite burgundere

2011-11-01T18:28:00.000+01:00

Etter de røde kommer de hvite. Disse tre hvite burgunderne har fått lavere pris fra og med i dag:

Meursault 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 240
Litt sitrus, hasselnøtter, et lite fatpreg, fin balanse og svært god pris til Meursault å være.

Meursault 1er Cru Les Poruzots 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 350
Kjølig frukt, fin fylde, litt bivoks på begynnelsen av ettersmaken. En helt flott vin som byr på det man kan håpe på i en vin av denne typen. Virkelig bra, og jeg har bestilt den til egen kjeller.

Meursault 1er Cru Les Perrières 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 291
Strammere, slankere og kanskje mer fokusert enn Poruzots, men i dag er ikke dette en bedre vin. Om fem år, kanskje, hvis man tør vente på det. Poruzots er en komplett vin, dette er kanskje begynnelsen på en. (Foto: Meursault Les Perrières, 16. oktober 2011, OMS).

Nedsatte røde burgundere

2011-10-31T18:00:00.000+01:00

Fra Vinmonopolsmakingen i Grieghallen 19. oktober. Disse vinene er nedsatt i pris fra og med 1. november. (Bildet: Pinot Noir i NSG Les Chaliots i oktober 2011, OMS)

Pommard 1er Cru Pezerolles 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 299 (før 434)

Lett og kjølig i frukten. Elegant, men mangler dybde og lengde - og fremstår derfor som altfor enkel. Noen ganger er det slik at less remains less - and is not more.

Nuits-St.-Georges 1er Cru Clos des Grandes Vignes 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 299 (før 434)
Modning i fargen - det vil si at det skjærer over i det brune. Lett og lekker, fin fasthet, men tørrer i ettersmaken. Den hadde nok vært åpen i lengre tid da jeg smakte den, men alt tyder på at denne er på rask tur nedover.

Nuits-St.-Georges 1er Cru Clos des Grandes Vignes 2006 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 330 (før 450)

Dette er på alle vis en vesentlig bedre vin enn den ett år yngre utgaven (alt med forbehold om åpning av flasker og lignende). Fine røde frukter på nesen, en farge helt uten bruning, mer fylde og soliditet, og perfekt balanse. NSG er allerede erklært som den beste landsbyen av alle i 2006, og dette var en flott vin i fin form.

Naturvin på boks - og en Chablis

2011-10-29T17:11:00.000+01:00

Tami' Nero d'Avola e Frappato 2010 (Sicilia) BiB kr. 389,90 (2. nov, K6)
"Tami'" er et prosjekt fra Arianna Occhipinti der hun lager vinen fra druer dyrket av småbønder i Vittoira på sørøstsiden av Sicilia. Denne selges som naturvin, men gitt at det er en boks må det vel være tilsatt noe svovel for å unngå oksidering? Jeg håper i alle fall det. Drueblandingen her er 60% Nero d'Avola og 40% Frappato.

Hvordan smaker dette? Røde bær, så klart, men også noe mer jordlig og et tydelig preg av noe vegetalt i retning lyng. Jeg har drukket denne godt avkjølt, og det anbefales. Den er litt hul i midtpartiet synes jeg, men til prisen er dette virkelig flotte greier. Stilmessig en blanding av Burgund og Nord-Rhône, kan man si, og det er jo ingen dårlig attest.

(Bildet over av Arianna Occhipinti er fra Villas of Italy blog). For å unngå for mange poster hekter jeg på et notat til fra den nordlige kanten av det vinproduserende Europa.

Chablis 1er Cru Montmains 2000 (Duplessis)
Fra denne adressen har kvaliteten variert en del, men her er alt på stell. Dette er klassisk, kjølig Chablis med sitrus, et lite sjøpreg, en liten honningtone, og solid munnfølelse og en bortimot uendelig lengde på syrene. Chablis behøver ikke bli bedre enn dette.

Gjenkjøp? - Ja.

Rentefradraget

2011-10-29T10:35:00.001+01:00

Forslaget om å fjerne rentefradraget på skatten møter forventet motbør fra Finansdepartementet med sjefen i spissen. Bare vi får bygd nok boliger vil prisene komme ned er refrenget.

Men dette forsvarer ikke de perverse insentivene som ligger i dagens skattesystem: staten stiller opp og betaler noe av regningen din (rentefradraget på 28%) dersom du låner penger - og selv om du har skattet for dem kommer staten og tar noe av pengene dine om du ikke har brukt dem opp (formuesskatten). Som jeg flere ganger har påpekt her oppfordrer systemet til å låne stadig mer penger, helst for å kjøpe bolig (som har lav skattesats), år etter år.

Når man har betalt ned bolig- og studielån står man overfor denne situasjonen: jeg kan spare i bank, aksjer og slikt og betale formuesskatt på toppen av skatt på renter og utbytte, eller jeg kan investere i hytte og/eller bolig(er) til utleie. De siste har lavere skattesats enn innkjøpspris slik at formuen forsvinner, og låner du penger på toppen av egenkapitalen får du 28% av rentene sponset fra statskassa. Tror virkelig Finansministeren at dette ikke har betydning for boligprisene? Eller rentene (jo høyere etterspørsel, jo høyere pris)?

Før i tiden kunne man basere seg på at folk tenkte på barna, og sparte penger slik at de skulle ha det bedre enn en selv. Man hadde lån som ung for å kjøpe bolig og annet man trengte, og formue som moden for å kunne overlate noe til barna når man takket av. Men gode tider og effektive insentiver har gjort noe med oss som nasjon: nå er melodien at barna får klare seg selv, og at gjeld blir premiert, så da kjøper vi hytter og leiligheter som vi leier ut siden det lønner seg så godt. Privat belåningsgrad i Norge er på over 200% (gjennomsnittlig gjeld i husholdningene i forhold til bruttoinntekt), som vel er verdensrekord. Da sub-prime krisen slo inn i USA var tallet der 126%.

Dette gjør nasjonaløkonomien svært sårbar for renteendringer. Det er rart Finansministeren ikke synes å være bekymret for det. Han er ellers bekymret for renteheving - som øknomien har behov for, men som vil slå negativt ut på kronekurs og dermed eksportbedrifter. Fjerning av fradraget utgjør ingenting på kronekursen, men vil dempe kredittveksten. Johnsen avviser denne løsningen i kjappeste laget mener jeg.

Forslaget om å fjerne rentefradraget, som jeg sterkt støtter, har to hovedutfordringer - bortsett fra å "selge det" til en sterkt forgjeldet befolkning:

Mange baserer seg på det, slik at en innføring vil påvirke manges økonomi negativt.

Til det er å si at det bør fases inn over tid, slik at endringene ikke blir noe sjokk. Nå er rentene historisk lave, og tiden er slik sett gunstigere enn noen gang før. Endringene er innenfor den rentemargin alle låntaker og långivere burde ha tatt høyde for, og vil bare tilsvare en renteoppgang låntagere bør kunne tåle.

Fjerningen vil ramme familier i etableringsfasen uforholdsmessig.

Før ville det gjort det, men som jeg skriver over har vi som nasjon vendt oss på at gjeld er en fin og sponset ting livet gjennom. Likevel: i et livsløpsperspektiv er det klokt å skjerme familier i etableringsfasen, men det betyr ikke at det er klokt å sponse alle som tar opp gjeld uansett formål. Rentefradraget er likt enten du kjøper to rom og kjøkken eller en speedbåt til to millioner.

Med andre ord: vi trenger ordninger som letter etablering. Som nasjon har vi nå tilpasset oss insentivene, og rentefradraget kan ikke lenger gjøre jobben. Vi trenger mer målrettede tiltak, uten at jeg her og nå har noen gode forslag.

Anbefaling: Ma Cuisine - Beaune

2011-10-27T19:29:00.000+01:00

I en renovert stall fra 1400-tallet i Beaune, Frankrike, finner man en restaurant som bare er åpen fire kvelder i uken - og ikke i helgene. Fabienne Escoffier styrer kjøkkenet, og mannen Pierre løper til og fra vinforretningen ved enden av huset hele kvelden.

Restauranten i Passage Sainte-Helene er ikke lett å finne, og det å bestille er helt essensielt (tel. 03-80-22-30-22). Den er en åpen hemmelighet i vinkretser for sitt enkle men gode kjøkken, og en svært god vinliste. Hvis du går på do vil du ikke unngå å bli kjent med det faktum at U2 og Michael Douglas har vært der, men for vinfolk er det trolig mer imponerende skikkelser ved bordet ved siden av siden stedet er populært blant vinprodusentene i området.

Maten var enkel men svært god, basert på tradisjonelle burgunderske retter. Vinlisten var ytterst interessant. Mye å velge i, men vi endte opp med denne:

Santenay 1966 (Domaines des Hautes-Cornières)
Hva er det å si? Klar og rød farge, med vandig kant, men som bryter litt i det brune når den helles fra flasken. Duften er klassisk gammel vin: høstløv og et ørlite preg av sopp. Det viktigste er at den har bevart frukten og friskheten. Jeg har smakt 2001, 2004 og 2007 i det siste som har langt mindre å by på enn denne 45 år gamle vinen som kom på 88 euro.

Til forreten drakk vi en Chassagne-Montrachet 1er Cru Morgeot 2002, om jeg ikke husker feil. Produsenten husker jeg ikke, men at den var svært god og kommunetypisk - det husker jeg.

Velkommen etter!

2011-10-27T08:49:00.000+01:00

Jeg har her i et par år argumentert mot skattefradraget på renteutgifter. Jeg har så langt ikke hatt mye til selskap - med en nylig avgått Gjedrem som et unntak, og ofte ikke det selskapet jeg ønsker meg (Senterpartiets Per Olaf Lundteigen).
Men nå har jeg fått selskap fra noen som kan bety noe, og som jeg lettere kan vedkjenne meg enn Lundteigen: Vinje og Clemet i Civita. De foreslår å fjerne rentefradraget, og bruke "gevinsten" til å fjerne formuesskatten og senke skatter på arbeid. Med andre ord akkurat det jeg har foreslått på bloggen i et par år eller mer.

Det er langt fram, men denne velbegrunnede omleggingen har nå fått betydelig større tyngde!

Domaine Matrot - de røde

2011-10-26T17:41:00.000+01:00

Etter de hvite kommer de røde - slik er det som oftest (men ikke for alle, som jeg kommer tilbake til i et senere innlegg). (Bilde fra kjelleren til Matrot, 14. oktober 2011)

Monthelie 2009 (Domaine Matrot)
Fra gamle vinstokker. Typisk "nesevin": lekker og delikat, fruktig i retning kirsebær. Først klassifiserer jeg den som lett, men så oppdager jeg de finslige tanninene som gir vinen et godt grep i munnen. Svært sjarmerende vin, og den kunne vært brukt som eksempel på det enkelte sier om denne årgangen: den kan snu litt om på hierarkiet, og landsbyvinene er ofte gode kjøp sammenlignet med 1er cru.

Volnay-Santenots 1er Cru 2007
Felles for de to vinprodusentene vi traff i Burgund var at de snakket opp sine 2007-årganger. Det er en årgang jeg har ligget unna, og det er nok mange som meg. En god selger skal jo tro på det han selger, så jeg beskylder dem ikke for å være uærlige, men mange produsenter har nok mye 2007 som de ønsker å bli kvitt. Denne vinen er elegant, med røde frukter, mineralitet og fin struktur. Den viser absolutt sitt nivå, og hører med blant de bedre 2007'erne jeg har smakt på den røde siden.

Volnay-Santenots 1er Cru 2008
Dette var, grunnet hagl, en svært, svært vanskelig årgang for mange i dette området - ikke minst for Matrot som har betydelige vinmarker i det værst angrepne området. Avkastningen var helt nede i 22 hl/ha, og den beste måten å høste viste seg å være med maskin. Den fikk med seg de uskadde bærene, men ikke de skadde. Her er omstendigheter og innhold i harmoni, for dette er en vin som spiller i moll heller enn i dur. Mørk frukt, det er en dybde og struktur i denne vinen som gjør at det er vanskelig å tro at den kommer fra akkurat de samme vinstokkene som den over. Den er rik i frukten, og tanninene er av det litt grovere slaget, men lengden er upåklagelig. Drikk den om 8-10 år med vilt, sier Matrot. Det gjør jeg gjerne, men det er ikke sikkert Moestue tar inn denne?

Bildet under: Far og datter Matrot.

Akademiske ansettelser

2011-10-25T18:00:00.000+01:00

Jeg har en slags redaktørplakat her som sier at jeg ikke skal kommentere aktuelle saker på min arbeidsplass, men jeg kan ta for meg saker som har med høyere utdanning å gjøre allment sett. Saken i "nyutgaven" av Forskerforum om Universitetene ansetter for mange av sine egne faller tydelig i den siste kategorien.

Jeg jobber ikke på et sted der jeg har studert, og ikke har jeg vært medlem av noen ansettelseskomitéer - så jeg føler meg ikke særlig rammet av kritikken. Men problemstillingen er evig aktuell, og grunnene er det ikke vanskelig å få øye på:

Det er få stillinger innen akademia. Vi som satser og tar doktorgrad har svært få stillinger som er aktuelle for oss. Vi utdanner oss inn i et knøttlige arbeidsmarked der relevante stillinger dukker opp en gang hvert jubelår eller slikt.
Norske studenter er i snitt betydelig eldre enn de i andre land, og mange er veletablerte når de skal søke seg jobb. Terskelen for å flytte er da stor.
I Norge er det geografisk langt mellom Universitetene. Er man først etablert et sted kan man ikke på rimelig vis pendle til et Universitet i en annen by, og det er ekstra lett å gro fast et sted når man har barn og ektefelle/partner som også må skaffe seg jobb.
Så er det slik bevendt med oss mennesker at vi utvikler bånd og vennskap med de vi kjenner, og har større tillit til de vi kjenner og som ligner oss selv, enn vi har til vilt fremmede. Nepotisme er det regler mot, men vi utvikler også vennskap og nærhet til andre rundt oss - og det er bra. Men ikke bare uproblematisk når man skal ta avgjørelser for fremtiden deres. Da er sjansen stor for at de man ikke kjenner blir forfordelt.

Alt dette bevirker at de som har makt og myndighet i tilsettinger bevisst eller ubevisst favoriserer lokale helter over fremmede søkere. Noen ganger er det kanskje bevisst, gjennom utlysningsteksten, noen ganger mindre bevisst gjennom hva man legger vekt på og ikke i utvelgelsen av de beste søkerne. Så da er det ikke overraskende at NIFU melder at 90% av doktorander som har jobb i akademia fremdeles er ved samme universitet som der de tok den.

Jeg har min PhD fra England, fra University of Warwick. I England har man også "innavl", men bare ved Oxford og Cambridge (kankje også ved et par University of London colleges). De er eliteinstitusjoner, og hvorfor skulle de gå til "dårligere" universitet for å finne sine ansatte (men de ansetter mange fra andre lands eliteuniversiteter)? Ved Warwick fikk vi høre at her fikk ingen med PhD fra Warwick jobb. Slik var det bare, og ligndende uskrevne regler var det rundt ellers i landet også. Unntaket var hvis man hadde jobbet et annet sted i lengre tid og søkte et professorat eller lignende - da hadde man opptjent kredibilitet som outsider.

Kunne slike, skrevne eller uskrevne, regler være noe for oss i Norge? Absolutt! Men sjansene for at det skulle bli noe av er minimale - av de grunnene jeg nevnte innledningsvis. Det å slutte å rekruttere interne søkere vil nok særlig være tungt å svelge for Universitetet i Oslo, tipper jeg. De er også nærmest makten, og derfor blir det ikke noe av.

SN: Bordeaux

2011-10-23T20:48:00.000+01:00

Château Vieux Bonneau 2004 (Montaigne-St.-Emilion)
Da jeg smakte denne for et år siden var den stram, fast og uten sjarm - men en solid matvin. Det siste er den nå også, men den har skrudd på sjarmen - selv om den er av den maskuline typen. Den er fokusert, fruktig i retning mørke frukter. Solid og saftig, preget av grafitt (ikke de "høye" tonene i blyantspiss). Gjemmer man dette i fire år, som jeg gjorde, får man svært "mye vin" for 160 kroner på polet.

Gjenkjøp? - Absolutt

Siden ett notat blir litt skrint tar jeg med en bordeaux til, denne gang fra Frankrike-turen nettopp.

Château Haut-Batailley 2007 (Pauillac)
Denne vinen fortonte seg som det beste kjøpet på menyen hos La Fontaine de Mars (som forøvrig serverte svært god mat, og en helt strålende "dagens suppe"). Vinen var typisk vestside-bordeaux, ganske moden, mørk og med jordlige og mineralske toner i duften. Den passet svært godt til det litt rustikke kjøkkenet.

Domaine Matrot - de hvite

2011-10-22T17:54:00.001+01:00

Thierry Matrot (bildet, OMS) tok imot oss i bakgården på eiendommen i Meursault. Jeg ville naturlig nok vite hva han trodde om årgangen som nettopp var gjæret ferdig. Årgangen var vanskelig, sa han, med svært ujevn modning. Han satset på kort maserasjon for fruktighet, mente at vinene ville være modne etter 4-7 år på flaske, og at de hvite klart var best.

Meursault 2007 (Matrot)
Han var fornøyd over å høre at 1993 årgangen av denne var den første "dyre" vinen jeg hadde kjøpt. Denne var tro mot sitt opphav: lime, friskhet med et skikkelig 'snap' i ettersmaken. Mer åpen på nesen enn i munnen. Den har nok et par-tre år å gå på før den blir mer "gjennommoden".

Meursault-Blagny 1er Cru (2007) (Matrot)
Mer lukket på nesen enn vinen over. Et tydelig krydder-preg i midtpartiet, og flint-preget i ettersmaken. Stukturert og "tight". Thierry foreslår å dekantere den en time hvis den skal drikkes nå, men 7-10 års lagring foreslås også. (Under ser vi husklyngen Blagny øverst til venstre i bildet, med Meursault Perrieres i forgrunnen og oppe i skråningen).

Puligny-Montrachet 1er Cru Chalumeaux 2007 (Matrot) Hvite blomster, med lime i slutten. Delikat, svært delikat, slik den fremstår i dag. Denne vil nok også ha godt av noen år på langs. I dag foreslår Matrot kamskjell til denne vinen.

Meursault-Blagny 1er Cru 2003 (Matrot)
Gule frukter, fin syre (som ikke er korrigert sier Matrot), har en salt mineralitet, men er kanskje litt løs. Helt klart en sjarmerende og overraskende god vin som kanskje passer best til kjøtt? Årgangen har et svært dårlig rykte, men jeg har smakt nesten bare gode viner fra denne. Ikke store viner, men modne og attraktive.

Matrot hadde en noe avvikende teori om 2005-årgangen. Grunnet vann-stress ville denne, mente han, kollapse og tørre ut frukten om noen få år. Jeg er skeptisk, svært skeptisk, til denne teorien, men vi får se.

På tur ut sier de som jobber ute i porten - og som har avsluttet ukens arbeid med en liten smaking - at 2007 Perrieres er oksidert. Thierry later som ingen ting. For alt vi vet sier de dette for å terge han, men oksideringsspøkelset henger fremdeles over Burgund.

Caves Legrand II

2011-10-21T15:09:00.001+01:00

Så var det de røde vinene sin tur. De i forsamlingen som Barry (bildet over, av Gunnar Karlsen) mente hadde greie på vin fikk hver sin vin å kommentere, og den nest siste av disse ble meg til del. Vi ble også pålagt munnkurv da den tredje vinen ble servert blindt.

Nuits-Saint-Georges 1er Pruliers 2009 (Pascal Marchand)
Marchand er Pinot-ekspert, konsulent og mikro-negociant som sverger til bio-dynamisk dyrking. Alt det er vel og bra, men er vinen han lager noe tess? Frisk, lett, litt finslig, kirsebær og lyng med et snev av hvit pepper og et litt alkoholisk preg. Den er i overkant "saft-aktig" på en naturvin-måte. Basert på denne vinen kan det virke som om han ikke helt har behersket utfordringene i denne årgangen, for vinen er mer preget av "filosofien" og årgangen enn av stedet den kommer fra. Se forøvrig bildet under (av OMS): til høyre i bildet er denne vinmarken (Prulieres), og over strømmer elektrisiteten i monstermastene. Hvordan kan man lage biodynamisk vin i en slik sammenheng? Er det noe jeg har gått glipp av, eller var ikke Steiner særlig opptatt av den kraften som går i høyspentmaster? (Marchand er også omtalt av Burgundy Report)

Beaune 1er Cru Montée Rouge 2009 (Dom. de Bellene)
Potels egen vin fra en vinmark Jasper Morris mener burde vært et nivå lavere. Litt eik på nesen (som "blåser litt av"), relativt klar og kjølig men med et stadig tydeligere preg av Mocca. Jeg er slettes ikke overbevist av denne. På turen smakte vi flere fra årgangen, og denne var nok av de svakeste.

Barbera 2005 (Vietti)
Som nevnt ble denne servert blindt - og som eneste ikke-franske kunne man jo latt seg lure. Men er man litt orientert og interessert hadde man litt å gå ut fra. Jeg hadde sett "Vietti" på flasken, og da var jo spørsmålet bare hvilken druetype dette var. Da den kom i glasset var det ikke vanskelig: Barbera ut fra nesten fraværende tanniner men god syre. Mørk, røykpreget, jordlig og myk og utviklet. Den manglet finish, rett og slett. Den fungerte imidlertid som "bindeledd" mellom Burgund og Nord-Rhône, for det var dit vi skulle.

Crozes-Hermitage 2009 (Combier)
Denne ble det min oppgave å kommentere, så notatene ble litt sparsommelige og impresjonistiske. Jod, lyng og tranebær - og rått kjøtt. Litt fioler kommer også etterhvert. Svært så tydelig Syrah, og en nydelig representant for vintypen. Produsenten har visst vært inne på Valken i Bergen. Verdt å legge merke til. Nå har jeg ikke smakt konkurrentene i denne årgangen, men denne vinen fremstår som mindre vill i nikersen enn Graillot sine.

Côte-Rôtie 2005 (Gerin)
Ikke så utpreget Syrah som man kunne forvente - mer et umiskjennelig kvalitetspreg her. Preget av fylde og dybde, kjølig frukt og mørke bær, integrerte men merkbare tanniner. Den har både kraft og eleganse, og var klart den beste av rødvinene denne kvelden.

Exit Gaddafi

2011-10-21T14:11:00.000+01:00

Det er en fornøyelse å avslutte mine mange innlegg om Gaddafi og Libya, men jeg noterer samtidig med beklagelse at han ikke ble tatt i fangenskap og stilt for retten. Det er allikevel vanskelig å føle noe annet enn lettelse over at han er borte. 19. mars skrev jeg at "Ingenting annet enn Gaddafis fall er et akseptabelt resultat i denne konflikten," og det at han er død gjør kanskje sitt til at frykten fra 42 år med diktatur kan slippe taket? Selv om sjansene for hans retur til makten etter en rettssak ville vært mikroskopiske, skal man ikke bagatellisere den angsten som har bitt seg fast i befolkningen.

At Overgangsrådets rapporter om hans endeligt synes å være feilaktige anser jeg som en mindre forseelse all den stund hendelsesforløpet neppe er helt klart for noen. Han var i live, og så var han død, og krigens tåke hviler over det hele til tross for noen svært forvirrende videosnutter.

"Alle" ønsker en fredelig og demokratisk utvikling for Libya, men ingen av oss vet noe om fremtiden. Det er lett å glemme at demokrati er en krevende styringsform som forutsetter langt mer enn frie valg. Tillit er en avgjørende faktor, og et nøytralt og velfungerende statsapparat er en forutsetning. Gaddafi hadde ikke noe statsapparat. Alt av institusjoner må bygges opp fra grunnen - inklusive en fri og selvstendig presse.

Noen faktorer taler til landets fordel: oljepenger og en liten befolkning. Dessverre er pengene også en faktor i den store plagen for slike land: korrupsjon i ulike former. Det vil kreve mye bygge opp landet, men med Gaddafi-klanen ute av bildet kan det i alle fall ta til.

Caves Legrand I

2011-10-20T20:50:00.000+01:00

På bildet: OMS, filosofen Barry C. Smith (London), filosofen Ophelia Deroy (London og Paris), Neil Beckett (red. i The World of Fine Wine), filosofen Jonathan Cohen (San Diego), filosofen ?? (New York ?) og filosofen Jerrold Levinson (U. of Maryland). (Foto: Gunnar Karlsen)

For en uke siden holdt jeg et innlegg på en konferanse i Paris med tema "Wine and Expertise". Kort fortalt var mitt emne en drøfting av hvorfor man, som ikke-ideell kritiker, skulle ønske å oppgi det man liker til fordel for det som blir verdsatt av ideelle kritikere. Humes essay er naturlig nok sentralt her, og det var også Jerrold Levinsons artikkel "Hume's Real Problem". Jeg presenterte en kritikk av Levinsons artikkel, og ble ganske paff da jeg hørte at Levinson skulle være tilstede. Det gikk bra, og han takket med for fremstillingen av hans syn, og sa at han så på mitt bidrag som en evolusjon av hans perspektiv. Puh!

Nok om konferansen. Etter ni stive timer med innlegg og diskusjon var det en smaking i Caves Legrand (se bildet) der også Roger Scruton var tilstede, og det var også verdens beste sommeliér. Nok name-dropping. Her kommer de hvite vinene fra smakingen.

Legrand Champagne NV
Fin men ikke spesielt imponerende egen-champagne.

Caillou Blanc de Château Talbot 2008
Talbots hvite, som dyrkes på bare 5ha av den 102ha store eiendommen, er ganske utviklet allerede i denne årgangen. De 20% av Semillon gjør mye av seg, for det mest merkbare her er bivoksen som jeg gjerne forbinder med Semillon (selv om den kommer igjen i ettersmaken til en av de andre vinene under). Den får etterhvert litt svovelpreg like før ettersmaken begynner. Tross alt: en vin jeg gjerne skulle hatt i kjelleren.

Mâcon-Villages Les Tâches 2008 (Robert-Denogent)
Mango og rabarbra - frukten overvelder her ved første inntrykk, men når man konsentrerer seg litt merker man en flott struktur og klar definisjon i denne vinen. Både crowd pleaser og noe for entusiastene (et finere ord for nerdene).

Meursault 1er Cru Les Charmes 1995 (Dom. de Bellene)
Nicolas Potel kjøper inn viner fra kjellere og selger under eget domenes navn. Han holder identiteten til produsenten hemmelig. Stikkordene mine var mange: sitrus, frisk, dyp, nervøs, honning, litt skjør. Intens og lang - litt bivoks i ettersmaken. Kveldens vin for min del.

Condrieu 2007 (Pierre Gaillard)
Det som falt meg inn med en gang var: fruktkake med vaniljekrem og nøttebunn. Et mer seriøst notat ville hatt dette: aromatisk, søtlig duft, fruktig i retning aprikoskjerne og floral - som en vårmorgen. Den moderate syren på disse vinene skiller oppfatningene klart fra hverandre. En fransk venninne sier "je déteste Condrieu!", mens Berry Bros & Rudd sier at "decadence and joie de vivre lie at the heart of this wine!" Jeg? I can love it and leave it.

SN: Chablis

2011-10-18T19:19:00.001+01:00

Sist fredag spiste vi lunsj i Chablis, og kom å bestille en halvflaske av denne:

Chablis Grand Cru Les Preuses 2008 (La Chablisienne)
Det var vel en av de beste unge Chablisene jeg har smakt på så lenge jeg kan huske. Jeg begynner å helle til den oppfatningen at Chablis bør drikkes ung eller gammel (over ti år for 1er Cru og over - avhengig av årgang så klart). Denne var både strukturert og veldefinert, samtidig som den var fyldig og lang. Jeg får naturlig nok lyst til å skrive "mineralsk", men i lengre tid har jeg vært skeptisk til dette begrepet, og den er forsterket. (Dette skal jeg komme tilbake til). Det var nesten så jeg fikk troen på Chablis tilbake. Men bare nesten.

Siden det ble litt tynt med bare ett notat hekter jeg på et par notater på egne viner fra Les Preuses som jeg solgte til Vitis, og som ble smakt 2. oktober i klubben.

Chablis Grand Cru Les Preuses 2000 (Dauvissat)
Litt eplekjeller (ikke noe lovende preg i en Chardonnayvin fra Frankrike), litt grov i stilen, fin fylde - men grovkornet.

Gjenkjøp? - Nei.

Chablis Grand Cru Les Preuses 2002 (Dauvissat)

Honning og mineraler, snev av sure sokker. Intens, svir nesten litt, og er svært syrlig.
Gjenkjøp? - Nei.

(Bildet: OMS, fredag 14. oktober 2011, øverst i Grand Cru Les Clos)

Burgund 2011

2011-10-17T18:02:00.000+01:00

Bare en kort liten melding om at jeg har vært offline noen dager mens jeg var i Paris og i Burgund. En blanding av jobb og fornøyelse.

Her er bare et bilde mot Meursault tatt på søndag, men det vil komme mange innlegg fra denne turen framover.

Anbefaling: Luther

2011-10-10T20:24:00.000+01:00

Luther (DVD boks)

Idris Elba kjenner de fleste fra The Wire, der han spilte Stringer Bell - den tenksomme gangsteren som forsøker overgangen til seriøs forretningsmann.

Her som Luther er han på rett side av loven - eh, av og til. I alle fall er han politimann. Han er ikke den første TV-purken som fremstilles som en maverick - en som går sine egne veier, og her er det veier Gud ikke tør kjenne. Og i alle fall ikke politiet.

Luther er halvparten Columbo (vi kjenner morderen - det er en "how to solve it" heller enn en "whodunit"), halvparten Harry Hole (i politiet, men ikke av politiet) og halvparten Othello (fryktelig sjalu, og på ingen måte avbalansert). Med 150% er han absolutt larger than life.

Aldri blir man påmint Stringer Bell i denne serien - Elba inkarnerer en helt annen karakter.

Serien er heldigvis ikke av den grå-blå-grønne typen. Den paletten er jeg møkklei. Her er alt gjennomtenkt, og også vellykket - fra farger til kameravinkler og alt.

Innvendinger? Det topper seg i overkant - særlig mot slutten. Det kunne gjerne vært mer Columbo og mindre Othello, når sant skal sies. Men svært bra er det. Og Ruth Wilson som Alice Morgan glemmer man ikke så fort!

Jeg har fjernet "Ukens anbefaling" fra side-menyen, og vil følge opp anmeldelser som vanlige blogginnlegg fra nå av.

SN: Kallstadter Saumagen og Chablis

2011-10-10T20:08:00.000+01:00

Kallstadter Saumagen Riesling Auslese Trocken 2002 (Koehler-Ruprecht)
Ren, kjølig og klar duft med tropisk sødme. Fyldig men frisk i munnen. Rettlinjet, ikke spesielt kompleks, og med lang ettersmak. Helt uten snev av petroleum, som jo ofte er tilfelle med Pfalz-riesling. Flott vin som jeg heldigvis har en igjen av.

"Auslese Trocken" er vel å betrakte som forløperen for Grosses Gäwachs, men denne vinmakeren opererte jo på gamlemåten med fatgjæring og slikt. Så man kan ikke automatisk gå ut fra at dagens viner vil lagre på samme måten.

Gjenkjøp? - Ja.

Chablis 1er Cru Les Forest 2000 (Dauvissat)
Smakt i Vitis-sammenheng, men vinen hadde hatt et liv i min kjeller først. Først smørmalt og sitrondrops, en steinmineralsk tone - og honning. Smørmaltpreget forsvinner etter litt tid i glasset. Den henger godt i munnen på syrene, og steinmineralene er godt merkbare der også. Etter noen minutter i glasset: tydelig duft av rugbrød (pumpernickel). Det er honningtonen som sier at dette er en moden vin.

Les Forest (jada, det er riktig stavet i henhold til etiketten) og Butteaux (se under) er begge sub-climats i Montmains sør for landsbyen Chablis. Helningen er mot øst-sørøst, og Butteaux er sørligst, Les Fôrets mot nord, og deretter Montmains proper (som i partier også heller mot nord).

Gjenkjøp? - Nei. Jeg er ferdig med Dauvissat.

Chablis 1er Cru Les Forest 2002 (Dauvissat)

Mer sjø, litt smør - men ørlite. Klart fyldigere enn den to år eldre vinen, men ingen honning. Litt kortere, og svir litt i gummene. Jeg vil si at 2000 er moden, men ikke denne.

Denne flasken hadde samme historie som den over.

Gjenkjøp? - Nei. Jeg er ferdig med Dauvissat.

Chablis 1er Cru Butteaux 2002 (Raveneau)
Mer dempet i smaksbildet enn de to over, med et merkbart lite vaniljepreg. Ren sitrus på duft. Fin fylde, og mer av et Puligny-preg på denne vinen.

Denne kom ikke fra min kjeller, men Raveneau har vært mer konsistent enn Dauvissat etter min erfaring.

Lån som folkesport

2011-10-05T20:50:00.000+01:00

I et land der staten betaler renten for deg - uansett hvor i livet du er, og uansett hva du bruker pengene på - kan ingen undres over at de eldre vil låne penger helt til siste åndedrag. Vi sitter godt i det her i landet (de fleste av oss i alle fall), og nå har årtuseners ønske om å etterlate seg så mye som mulig til barn og barnebarn forlatt oss. Godt hjulpet av verdens kanskje mest effektive låneincentiv: 28% av renten dekkes av fellesskapet.

Dagens Næringsliv skriver i dag om dette, men de nevner ikke formuesskatten i den forbindelse. En viktig grunn til å låne mer penger, særlig til hytte og slikt, er jo å komme seg unna formuesskatten som spiser sakte men sikkert opp det du ikke klarer å svi av over 700.000 kr. Heller enn å betale skatt for penger som forlengst er beskattet låner de eldre mer penger.

De 28% i rentefradrag var antakelig begrunnet i at man ville hjelpe unge i etableringsfasen, men som vi ser låner alle over hele aldersspennet. Jeg er enig med Harald Magnus Andreasen: -Jeg fatter ikke at våre politikere kan forsvare et så håpløst skattesystem.

Formuesskatten

2011-10-05T08:52:00.001+01:00

Det er på ny bevegelse i skattedebatten, og det er bra. Denne gangen har initiativet kommet fra LO, og det er nytt, særlig siden det er bedriftenes ve og vel som har kommet i sentrum for Flaathens oppmerksomhet. Men hans synspunkter er ikke nye i den offentlige debatten, han sa mye det samme i februar i år.

Bedrifter betaler skatt på arbeidende kapital. Selv om bedriften går med underskudd skal bedriften betale for verdiene som ligger i maskiner og annet produksjonsutstyr. Det peker på et problem med formuesskatten: den er ikke knyttet til en pengestrøm, verken for bedrifter eller privatpersoner. Selv om det ikke kommer en krone inn, må man betale for ikke å ha brukt opp pengene sine. For det er det formuesskatt er: straff for ikke å ha brukt opp pengene sine. Så lenge ikke noe lovbrudd er begått, så har man betalt skatt på inntekter (personer) eller overskudd (bedrifter), og hvis man bruker dem opp er det greit. Men hvis du ikke gjør det, og sparer og legger til side, eller investerer i produksjonsutstyr eller legger opp reserver i bedriften, så kommer staten og tar litt av det som straff for at du ikke har brukt det opp.

Det som lanseres som alternativ av BT og andre er eiendomsskatt. Den lider av mange av de samme svakhetene som formuesskatt: den er ikke knyttet til kontantstrøm, og man må selge det som beskattes for å betale skatten dersom man ikke har en alternativ kontantstrøm. Økonomer liker eiendomsskatt, for det er et objekt som ikke så lett kan unndras beskatning og som lett kan identifiseres.

Som BT bemerker er Norge ett av en to-tre land i hele OECD som har beholdt formuesskatten - den er langt på vei særnorsk. Det de ikke nevner er at Norge utmerker seg på andre områder når det gjelder skatter og avgifter: staten sponser låneopptak. 28% av renteutgiftene betaler statskassen gjennom rentefradrag på skatten. Beskjeden fra skattesystemet er klar og tydelig: hvis du ikke bruker opp pengene kommer vi og tar dem (litt etter litt), men hvis du bruker penger du ikke har skal vi hjelpe deg. Og folk har tatt meldingen: Norge er verdensledende på privat gjeld. I gjennomsnitt ca. 200% av brutto inntekt er lånt. Da den amerikanske boligboblen sprakk og førte til finanskrisen var tallet i USA 126%.

Hvis man ser etter finansieringskilder for fjerning av formuesskatten ligger den her: rentefradraget. Det har bidratt til det klart mest foruroligende i norsk økonomi for tiden: den ekstreme private gjeldsgraden. Man må finne andre ordninger som hjelper familier i etableringsfasen, med boliglån, studielån og små barn, for rentefradraget hjelper stadig flere alle livsfaser til å låne så mye de tåler (eller mer).

Velkommen etter

2011-10-01T10:39:00.000+01:00

Nå begynner innflytelsesrike kommentatorer å komme etter, selv om de ikke har levert den opplagte konklusjonen jeg serverte i mitt innlegg fra 7. september: Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) kan ikke levere avkastning som forventet i tiden fremover. Fire prosent årlig realavkastning, som handlingsregelen forutsetter (bildet), er totalt urealistisk i vår forgjeldede verden. En lengre periode med balansering vil levere noe nær null avkastning på oljefondet, og da vil det være mer lønnsomt å investere i norsk infrastruktur.

Som jeg sier i mitt innlegg for snart en måned siden: dette sitter langt inne for meg, men jeg kan ikke komme til noen annen konklusjon. Hvis vi skal ha vare produksjon for eksport i Norge, vil investeringer i vei og jernbane her i landet lønne seg betydelig mer enn investeringer i utenlandske rente- og verdipapirer på mellomlang sikt.

Jeg har selv gitt mange argumenter mot dette før: inflasjonsdrivende, det er andre områder som også vil fremme produktivitet, osv. (det er også pinlig at FrP har fremmet dette før, selv om omstendighetene gjorde det feil da). Jeg tipper det nå kommer en ny runde med diskusjoner rundt "oljefondet", og inntil videre heller jeg mot at en del av de midlene som ellers ville bli investert i verdipapirer ute bør investeres i norsk infrastruktur.

Plug inn!

2011-10-01T10:03:00.000+01:00

Det er pinlig at ledende politikere ikke hadde fått med seg at det finnes annen forurensning enn CO2, og at CO2 ikke er skadelig i det omfang man finner i eksosmettet byluft. De rød-grønne (i alle fall de selverklært grønne av disse) hadde vel etset mantraet "sterkt forurensende gasskraftverk" i hjernebarken i den grad at det hadde blindet dem totalt for forurensning fra sotpartikler og NOX. Noen bedre forklaring finner jeg ikke på denne totale mangel på "to tanker i hodet samtidig". Dieselbiler ble solgt i mye større omfang enn før, og da vi kjøpte ny bil i 2008 spurte vi om bensinbil. Da svarte selgeren at hvis vi kjøpte bensinutgaven så måtte de få ta bilde av oss, for slike kunder hadde de ikke sett på lenge.

Nå kommer plug-in hybridene for fullt, med et vennligere avgiftsregime blir flere av dem å se i garasjer og oppkjørsler i årene som kommer. For min del tror jeg disse blir en ISDN-fase - analogien med tele-markedet er nærliggende. Teknologien er ikke optimal, batteriene har begrenset kapasitet, er dyre å lage, fulle av tungmetaller, og vi har allerede hydrogenbiler på markedet i California. De trenger ikke like store batterier, men også her er infrastrukturen mange år unna. (Bildet: Hydrogenhybriden Honda FCX Clarity)

En grunn til at disse neppe blir varige gjester i bilparken er at strømforsyningen ikke er klar for dem, og dette skrev jeg om for halvannet år siden. Det er klart at byluften blir renere med plug-inn hybridbiler, men strømforbruket vil øke betydelig og overføringskapasiteten må økes tilsvarende. Nå vet vi ikke hvor populære disse kjøretøyene blir, men produsentene står i kø for å lansere modeller. Det går fort å få disse på plass i garasjene rundt omkring, men overføringskapasiteten lar seg ikke øke i samme takt.

For kort tid siden ble dieselbilene sett på som redningen, uten at politkerne tok økt lokal forurensning med i betraktningen. Nå er det hybridbilene som er rediningen, uten at strømforsyningen tas med i betraktningen. Kanskje noen bør lære av sine feil?

Uansett gjelder det at elektrisitet ikke er noen energikilde - det er en energibærer. Det samme gjelder hydrogen. Vannkraft bygges ikke ut i noen skala, og vind- og bølgekraft bygges ut saktere enn atomkraften bygges ned i vår verdensdel. Enten energien kommer fra veggen eller fra pumpen ser det ut til at kilden er karbon uansett. Da må det utføres et regnestykke med variabler som effektiv forbrenning, rensning og tap av effekt ved overføring. For meg er det ikke klart at hybridbiler, elbiler eller hydrogenbiler er redningen - for noe annet enn lokal forurensning.

Anbefaling: Spooks 9

2011-09-26T20:00:00.000+01:00

Spooks 9 (DVD boks)

Jeg anbefaler ikke denne uten en del forbehold: 1) De første seriene var best! 2) Denne krever at man godtar en del som bryter med "virkeligheten" - først og fremst at ting går mye fortere enn de på noe tenkelig vis kunne gjort.

Men når det er sagt: som eskapisme er det lite som kommer opp mot denne serien. Man tenker ikke på så mye annet når det står på.

En annen styrke er skuespillet. I denne serien må jeg vel ha lov til å si at en av karakterene viser - ahem - andre sider av seg selv enn vi hadde trodd. Noen av de sentrale skuespillerne speiler denne usikkerheten på en utrolig måte. Peter Firth som Sir Harry Pearce er som vanlig strålende, og det er også Nicola Walker som Ruth.

SN: Meursault og BR

2011-09-25T20:40:00.000+01:00

Meursault 2006 (Dom. de la Perrière)
Dufter sitrus, litt nøtter og snev av fat. Vinen fremstår som lett på foten, lekker og balansert. Årgangen er en av de varmeste i nyere tid, men denne vinen preges ikke av det på noe vis. Vigneron er Bernard Martenot i St. Romain, og så vidt jeg kjenner til har ikke denne vært solgt i Norge. (Videoen over er fra landsbyen. Har ikke vært der på ti år, men skal tilbake neste måned.)

Bourgogne Rouge Couvent de Jacobins 2008 (Jadot)
Fargen er høvelig dyp for vintypen, og duften er fin. Jordbær og et jordlig snev dominerer. Men dette ble for tynt. Lett i munnen, helt uten dybde i smaksbildet, og - vel - hva skal man si når det meste utenom duften mangler? 2008 skiller svært godt mellom ulike kvalitetsnivå sies det. Her er vi langt nede i "næringskjeden". Andre årganger jeg har smakt av denne har vært gode, og 2005 var svært god.

ECB til Ibiza!

2011-09-24T13:13:00.000+01:00

Hvorfor bør ECB flytte fra Frankfurt til Ibiza? Svaret kommer etter hvert i innlegget under, men først litt bakgrunn.

Som jeg skrev i januar 2010, og igjen i fjor i november: finanskrisen er ikke over, den har bare skiftet ham. Nå er nedsmeltingen i gang, og vi i Norge vil også få merke den. Vi vet ennå ikke om EU blir en tettere og mer solidarisk union, eller om EU faller fra hverandre i et økonomisk armageddon. Men det er alternativene. Det første alternativet er politisk umulig, og det andre er forsiktig sagt økonomisk katastrofalt. Det siste alternativet er av UBS beregnet til å koste mellom 25 og 40% av BNP det første året for eurosonen. "Katastrofe" er ikke et for sterkt uttrykk.

Spørsmålet er vel hva som kommer først: katastrofen eller politikk som det umuliges kunst. Jeg tipper at man i flere europeiske land nå sitter og ser på hvordan det kan være mulig å gå tilbake til sin gamle valuta. Sannsynligvis vil de fleste se at det blir stygt - om ikke helt umulig kanskje. Et sosialt sammenbrudd kan lett følge et økonomisk. Hvis man først i Hellas, så i Italia, Portugal og flere land ikke lenger kan ta penger ut av banken begynner grunnen å røre seg under føttene på flere.

Hva som bør gjøres er i grunnen ganske klart (men utgang av Euroen for noen andre enn Hellas har jeg ikke tro på som løsning - det er bare del av et katastrofescenario), men som nevnt er det politisk umulig. Helt til det plutselig blir mulig, kanskje, og det bør det bli siden alternativet er så dårlig. Et viktig steg på veien er en klar strategi og troverdig for hvordan gjeld kan betales og vekst gjenreises. Det siste er helt avgjørende for vanskeligstilte stater i Eurosonen som Italia. Helt vesentlig her er liberalisering av næringsliv og arbeidsmarked i mange land - særlig de latinske, men også en helt annen tilnærming til økonomisk politikk fra den europeiske sentralbanken ECB. Inflasjonsmålet bør parkeres og erstattes av et vekstmål.

Lokaliseringen av banken er bundet av Amsterdam-traktaten, men tidene skifter. I Frankfurt sitter ECB fast i den gamle tyske (men velbegrunnede) frykten for ukontrollert inflasjon. ECBs lokalisering i Frankfurt er for å få med Bundesbanks kultur for aktiv og effektiv inflasjonsbekjempelse med på kjøpet. Men inflasjon er ikke faren for eurosonen så langt øyet kan se framover. Ekstrem gjeld, budsjettkutt og økte skatter og avgifter er utsiktene både på kort og mellomlang sikt i hele Europa. Eurorentene er for høye, og det som trengs er en løssluppen holdning som mye sol og festing på Ibiza kanskje kan injisere i denne institusjonen.

PS: som flere sikkert har lagt merke til har jeg de siste månedene gått fra mitt vanlige sado-monetaristiske selv til noe nær den motsatte ytterlighet. Mitt forsvar er at verdensbildet har endret seg, og da endrer jeg mitt syn også. Spørsmålet er om Angela Merkel og de andre som kan gjøre en forskjell endrer seg i tide.

Emiliana Torrini - Gun

2011-09-19T21:46:00.000+01:00

Emiliana Torrini - Gun, videoen er fra Shinya Tsukamoto's Bullet Ballet (1998).

Anbefaling

2011-09-19T20:06:00.000+01:00

Avery Gilbert - What the Nose Knows: the science of smell in everyday life

Den mest interessante boka jeg har lest på lenge. Den er full av uventede og konsekvensrike opplysninger, og fortalt på en svært god måte. Underholdende og opplysende - mer kan man ikke forlange av bøker som denne.

Den angår mine faglige og hobbymessige interesser på en svært direkte måte, og kanskje må jeg skrive om en god del på ting jeg hadde gjort meg ferdig med. Det er mange henvisninger til vitenskaplige kilder, men det er ikke en fagtekst i streng forstand. Alle som lurer på dette med luktesansen og hva den har å si for oss mennesker vil ha stort utbytte av denne boka - og de som ikke lurer på det bør sørge for å begynne med det snarest. Denne boka har kraft nok til å få deg til å endre svært grunnleggende oppfatninger - og sterkere anbefaling enn det er det ikke ofte jeg kommer med.

SN: Chenin Blanc og Bordeaux

2011-09-19T18:56:00.001+01:00

Savennières "Les Calladieres" 2000 (Dom. de Closel)
Dyp gyllen. Dufter modne epler og lanolin. Det virket ikke lovende, men frukten var der og vinen var ikke prematurt oksidert. Bare som en del av modningen, for denne hadde jeg vel ventet i lengste laget med. Duften er som skrevet i retning eplekjeller, smaken klar og finslepen - en kjølig og fin tone hele smakskurven gjennom. Ikke all verdens ettersmak, men den er der.

Gjenkjøp - Ja.

Château Mercier 2000
Denne Côte de Blaye vinen er et godt kjøp. Tross at den har levd et langt liv i min kjeller har den ikke tatt skade av det. Tvert om: den er frisk, men litt avrundet i tanniner, og selv om den har solbær og blyantspiss begynner den etterhvert å få preg av høst på mange vis.

Gjenkjøp? - Ja, absolutt!

Château Mercier 2005
Denne smakte jeg i en flight med tre andre ganske like viner fra ulike steder i verden - deriblant "annen Fransk". Selv om den var billigst utmerket den seg. Da jeg enda ikke visste hva slags vin det var skrev jeg: "Solbær+blyantspiss. Fast, strukturert og med ettersmak. Flott vin!". Den kan man godt la ligge i fem år til dersom man har tålmodighet til det. Denne er fremdeles til salgs for 144 kroner. Sammenlignet med vinen under er den enkel og rett fram, men bedre viner til prisen skal det godt gjøres å finne.

Château Verdignan 2000
Igjen: denne ble også smakt blindt, eller halvblindt siden vi visste at en av de fire var en Bordeaux. Mine notater før jeg visste hva dette var: "Solbær og blyant. Solid, fruktkjerne og herlig strukturert. Sitter godt og lenge. The real deal." Og det før jeg visste at det var the real deal. Den er fremdeles å få for 229,90, og får den prisen får man ikke noe fancy greier - bare the real deal. Jeg tok med slanten hjem, og den holdt en uke under vanlig kork i kjøleskapet. Like fin til søndagsmiddagen syv dager etter at den ble åpnet.

Viking? I alle fall indo-europeer

2011-09-14T22:46:00.001+01:00

For et drøyt år siden skrev jeg om at jeg hadde sendt mitt DNA til Leicester i England for å analysere mitt Y-kromosom. Siden ble en av de mest besøkte på min blogg. Bakgrunnen var at forskning i Leicester hadde vist sammenheng mellom Y-kromosomet til de med røtter i Wirrall tilbake til middelalderen, og en "norsk" variant av Y-komosomet.

Hvis du er mann har du et Y-kromosom. Det arver du fra din far, som arver fra sin far, som - ja, du forstår. I det villniss av forfedre og -mødre lager Y-komosomet en rett linje bakover. Dette kromosomet har mutasjoner som oppsto i ett individ en gang i tiden, gjerne for flere tusen år siden, som så spres til gutter.

Her er en lenke til flere artikler om dette What's in a name?-prosjektet. De forsøker med mitt og ca. 350 andre resultat å finne ut hvor i Norge disse vikingne, ledet av Ingimund, kom fra. For Y-komosomet er særlig utsatt for mutasjoner, og disse mutasjonene har de senere årene blitt et svært nyttig hjelpemiddel for arkeologer og migrasjonsforskere. Det er her mitt lille bidrag er med. De har søkt på flere markører i tillegg til de jeg omtaler her, og håper ut fra disse å sannsynliggjøre hvor i Norge Ingimund og hans gjeng kom fra.

Nå har jeg fått resultatet, men bare for mitt eget tilfelle. Jeg går ut fra at de nå analyserer data og skriver artikkel? Mitt Y-komosom HAR den såkalte viking-mutasjonen, R1a, som de bruker for å sannsynliggjøre viking-opphav på de britiske øyer. Min haplogruppe er R1a1 - M17, også gruppert som R1a1a. Utbredelsen er anskueliggjort i bildet over. Som man ser er det ikke bare vikinger som har denne, men utbredelsen i Norge (20-25%) er betydelig høyere enn i Danmark - og det er det viktigste for forskerne i Leicester. R1a er mer utbredt i midt-Norge enn i andre deler av landet (selv om det ikke vises på kartet over), men de har også brukt et bredt spekter av andre markører. Flest med denne haplo-gruppen er det blant Brahminer i Vest-Bengal og Khatris (herskere og krigere) i det nordlige India. I det sørlige India er denne haplo-gruppen også utbredt blant Kallar - en herskerkaste.

Det betyr altså at jeg (og ca. 20-25% av norske menn) deler en farfarsfarfar (osv. i laaaang tid) med herskerkastene på det Indiske sub-kontinent. Kult! Men det er viktig å huske på at denne mannen levde for svært lenge siden, mange tusen år. Den spredningen man ser på bildet øverst gjør jo også sitt til at mange knytter dette sammen med spredningen av de Indo-Europeiske språk. Men her skal man trå varsomt. At det i Asia er hersker-klasser som synes å være bærere i større grad enn andre kan tyde på at disse etterkommerne av vår felles farfarsfar..... hadde med seg noe nytt og viktig, som jordbruk, hestetemming eller lignende. Det er også den eneste av haplo-gruppene som ekspanderte i to svært lange retninger, noe som kan tyde på de besatte en sterk sosial og økonomisk fordel. Det kartet over forteller er jo det fellesskap som finnes mellom alle Indo-Europeiske folk, og utbredelsen kan kanskje støtte Kurgan-hypotesen.

Denne hevder at min haplo-gruppe forlot Dnjepr-Don området i dagens Russland ca. 4500 F.kr. Dersom disse hadde med seg det Indo-Europeiske (IE) språket så hadde de sterk innflytelse for områdene de kom til var jo allerede befolket i lang tid. I dag er det jo bare ett språk i Europa som ikke er IE: Baskisk. Språkene i dagens Pakistan og India er jo også (for det meste i alle fall) IE. Sammenfallet med spredningen av Haplogruppe R1a er i alle fall påfallende (under: spredningen av Indo-Europeiske språk), for min gruppe er den eneste som har spredd seg i to retninger - de samme retningene som IE.

Jeg har også, så langt som jeg har klart å forstå av de resultatene jeg fikk, også den viktige markøren M458 - enda en mutasjon. Denne er det lite av i Asia, svært lite, og regnes derfor som Europeisk i opphav og derfor yngre enn R1a. Dens episenter i dag er i Polen, og blant folkegruppene der denne har sin høyeste forekomst finner vi Ashkenasi-Jøder (og nesten ingen i Israelske jøder). Her har nok noen lurt seg ubemerket inn i gen-pølen. Som jøder (i etnisk forstand) regnes som kjent bare barn av jødisk mor. Det er greit for meg å dele denne biten av DNA med slike som Einstein, Kafka, Wittgenstein og Freud.
Jeg brukte mine markører og søkte på YHRD, og fant at mine markører hadde høyest forekomst i Litauen og Romania. Det hadde jeg vel ikke ventet.

Det som er klinkende klart, i det minste, er at opphavet er blandet. Dette er bare en tråd bakover blant utallige. Men tanken på denne mannen som er farfarsfar.... til så mange, fra India til Namdalen, er ganske fascinerende!

28% - Mennesker og ikke millioner

2011-09-13T20:12:00.000+01:00

Jeg må kommentere valget litt også, ikke bare kose meg over resultatet.

Min innsats denne gangen var relativt moderat i forhold til andre valg. 500 postkasser og halvannen time på stand med blant andre Monica Mæland og Erna Solberg. Bare kos, med andre ord (og litt namedropping på bloggen).

Da jeg gikk aktivt med i Høyre i 1995 var det blant annet for å sørge for alternativ til Arbeiderpartiet i norsk politikk. På den tiden fortonte det seg som om Arbeiderpartiet var dømt til å styre uansett, og det var heller ikke bra for det norske demokratiet. En annen vurdering som jeg delte med alle som ville høre på meg, var at Høyre måtte kommunisere bedre med velgerne. Høyre må fremfor alt huske at partiet blir vurdert som de velståendes parti. Mange som ellers sympatiserer med politikken har en kneik å overstige for å stemme på partiet, og alt som kan bekrefte fordommene vil skremme bort mange velgere og dømme partiet til 14% på landsplan. Dette (og mere til) tok jeg etter valget i 1997 opp på tomannshånd med Trude Drevland som da var leder i Bergen Høyre.

Da vi gikk til valg med slagordet "Mer igjen for pengene" advarte jeg mot hvordan dette skulle oppfattes - kalkulatorpartiet slår til igjen. Da vi oppsumerte et valg der Unge Høyre profilerte seg med "Lov å lykkes" påpekte jeg fra talerstolen i Bergen Høyres representantskap at dette ble oppfattet som de vellykkedes selvrettferdighet. Hvis vi i stedet hadde sagt "Lov å lykkes for alle" ville vi også lykkes. Nå ble det "Muligheter for alle" i stedet, og det er minst like bra.

Selvsagt er verken retorikken eller den politiske retningen min fortjeneste, men jeg legger jo merke til at også lille jeg blir hørt av ledende politikere. Jeg vil bare uttrykke dyp tilfredshet med partiets retoriske linje - "mennesker, ikke millioner" og "muligheter for alle" - og rollen som samlingspunkt for opposisjonen. Det siste kommer både av økt styrke for partiet og Ernas pålitelige lederskap.

I Bergen er det tredje valgseier på rad, med hele 35%!, og det er ikke minst Monicas fortjeneste. Som Erna på landsplan nyter Monica velfortjent og bred tillit i Bergen langt utenom Høyres kjernevelgere. Mye av Høyres styrke her dreier seg også om "mennesker, ikke millioner". Fellesforbundets millioner og åkre av røde roser klarer ikke å rokke ved velfortjent tillit.

SN: Potel igjen og Orzada

2011-09-13T19:43:00.000+01:00

For en tid siden skrev jeg om en skuffende burgunder, Potels Volnay 1er Cru 1999 (YouTube innslag med Nicolas selv over). Den ble først god, men i en svært moden stil, langt utpå kvelden da alle andre hadde slått den ut. Om det var dekanteringen eller flaskevariasjon vet jeg ikke men en av de andre flaskene slo til kort tid etter:

Volnay 1er Cru 1999 (Potel)
Mørk farge, "mørk" fruktkaraktér også: mer i retning skogsbær enn kirsebær, men en solid fruktkjerne er det her, og tydelig pinot-karaktér. En frukt i denne vinen som holder ettersmaken gående. Den bare setter seg fast, og man bare blir sittende og smatte på lenge etter at vinen er svelget ned. Flott matvin, men ikke videre typisk Volnay, og vel verdt de ca. 140 kronene jeg betalte på Carrefour i Nice i 2003. En flaske igjen.

Orzada Cabernet Sauvignon 2008 (Odfjell Vinyards) kr. 170
Vinen ble smakt blindt, dvs. den inngikk i en smaking av Bordeaux og Bordeaux-lignende viner verden rundt. Vi fikk vite at de fire vinene kom fra tre land, herunder Chile, i tillegg til Bordeaux. Jeg skrev om denne vinen: "Våt leire, fersk, konsentrert, og biter seg fast. Lite merkbare tanniner. Litt sjokolade." Den ble smakt sammen med dyrere viner og gjorde seg ikke bort.

Jeg fikk med meg slanten hjem, og resten gikk i går kveld. Myk og fruktig, og i overkant søt for min smak. Hvis man liker viner i denne stilen er dette et svært godt kjøp.

Hva 9/11 virkelig var

2011-09-11T16:14:00.000+01:00

Det var et angrep på USA fra en fanatisk og totalitær dødskult som hadde, og fremdeles har, som mål å opprette en verdensomspennende islamsk stat og å drepe alle jøder. De er rasister, og er totalt uten uten hemninger i sitt ønske om å omvende eller drepe alle kristne, hinduer, Shia-muslimer og ikke minst: agnostikere og ateister.

Deres mål er et samfunn som speiler det første kalifatet, og har hentet det meste av sine politiske og religiøse mål fra tidlig middelalder. Ikke siden nazistene hadde vel verden sett en mer motbydelig gjeng av morderiske skrullinger.

Som jeg har påpekt her tidligere, er vår hjemlige massemorder et speilbilde av dette - med middelalderske forbilder og det hele.

Mange har etter 9/11 tolket hendelsene i alle slags retninger, og gjerne mer eller mindre eksplisitt gitt USA ansvaret for hva disse terroristene gjorde. La oss derfor ikke glemme hva dette dreide seg om!

9/11 ti år etter

2011-09-10T12:28:00.000+01:00

Aviser og andre media fylles nå, helt forutsigbart, med stoff om Al Qaidas angrep på USA for ti år siden, "krigen mot terror" som fulgte, Afghanistan og Irak. En leder i dagens The Times (krever abonnement) minner oss om hva de som angrep USA var ute etter, og sammenligner med hendelser omtrent ti år tidligere: murens fall og kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa.

Heldigvis ser det ut til at det er de liberale og demokratiske impulsene bak murens fall som står sterkest for tiden, også i Midt-Østen, selv om islamistenes hat og offervilje utgjør en konstant trussel mot alle de oppfatter som fiender. Det kan derfor være grunn til å se nærmere på hva Al Qaidas "positive" program dreier seg om. De vil ramme USA og Vesten, samt alle de oppfatter som deres håndlangere i islamske land, men hva vil de oppnå?

Under alle "delmål", som utslettelse av Israel og islamistiske relvolusjoner i enkeltland, er målet å gjøre alle folkeslag islamske og å innføre sharia. Det er særlig en tenker som har hatt stor betydning for Osama bin Laden og dagens leder Ayman al-Sawahiri: Sayyid Qutb (bildet). Bin Ladens og Sawahiris fatwa fra 1998 er klar og tydelig, og i samsvar med Qutbs lære: drepe amerikanere og deres allierte - sivile såvel som militære - og ikke gi seg før det hersker rettferdighet og tro på Allah.

De fleste som har vært rekruttert har utført sine gjerninger i Irak og Afghanistan, men en del også i sine hjemland. Vi har lett for å fokusere på enkeltgjerningene: angrep på USA, på Madrid og London. Men målet er total islamsk dominans på jorden. Ganske ambisiøst.

Heldigvis: disse er ikke mange, og de sliter, men de kan fortsatt gjøre stor skade. Så lenge de ikke har fissile stoffer, eller midler til kjemisk eller bakteriologisk krigføring, ligger faren for meg og deg mest i det å være på feil sted til feil tid. Det mest effektive middelet vi har mot dem er trolig støtte til den demokratiske og økonomiske utviklingen i land som Egypt, Libya og Tunis.

Arbeiderpartiet, Fagforbundet og sykehjem

2011-09-09T14:33:00.000+01:00

Det er et tett samarbeid mellom LO og Arbeiderpartiet, og dette er institusjonalisert gjennom samarbeidsutvalget der representanter for disse to møtes for å meisle ut politikk, og LO har også egen representasjon i Arbeiderpartiets sentralstyre. I samarbeidsutvalget fattes det ikke vedtak, men målet er å være samstemt om de viktige sakene. I Sentralstyret fattes det vedtak, og når det gjelder harmonien de to i mellom hjelper nok den omfattende økonomiske støtten fra LO til Arbeiderpartiet godt på.

Den særstilling LO har for Arbeiderpartiet er ett av mine viktigste ankepunkter mot partiet. Svært mange i Norge er fagorganiserte - jeg er det også - men som meg er omtrent halvparten av disse ikke i LO.

Det er og bør være lov å støtte politiske partier i Norge, enten det er privatpersoner eller organisasjoner som gjør det. Det blir et demokratisk problem bare dersom penger og representasjon knyttes sammen - som det gjør i Arbeiderpartiet. Høyre og andre partier på den siden får støtte fra noen rike individer, men jeg ville meldt meg ut dersom en av disse fikk plass i sentralstyret på permanent basis, eller det ble opprettet et samarbeidsutvalg mellom Høyre og NHO. Sistnevnte avviklet sin støtte til de borgerlige partiene for mange år siden, men LO har nektet å følge etter det gode eksemplet.

Men LO representerer jo arbeiderklassen, "I som sulten knuget har" som det heter i Internasjonalen. Kan ikke det være et selvstendig argument for denne ordningen? Vel, for det første bare dersom organsierte utenom LO ikke er arbeiderklassen, og bare dersom de svakeste i samfunnet er arbeiderklassen.

Slik er det vel ikke lenger. De som er utenfor arbeidslivet er nok "svakere", og aller svakest er de som er pasienter på helseinstitusjoner. Her er det Fagforbundets video kommer inn. Den fremstiller private tilbydere innen eldreomsorgen som hjerterå og pengefikserte. Det er selvsagt feilaktig. Min svigermor er på et privat drevet sykehjem og hun har det trolig bedre enn de fleste i hennes situasjon! Det er neppe eierskapet som er avgjørende for omsorgen eller pleien, men som ellers er det gjerne ledelsen av institusjonen som setter en standard og en "tone" for hva som foregår der. De økonomiske rammene er naturlig nok viktige, men den personlige faktoren er nok betydelig! 26.100 brudd på arbeidsmiljøloven i Trondheim tyder ikke på at offentlig omsorg = arbeidervennlig omsorg i alle fall.

Mange brukere og pårørende ønsker "oljeturnus" i omsorgen. Mange ansatte ønsker også dette, og vil gjerne avgjøre lokalt hva som skal skje med dette. Men det vil ikke Fagforbundet. De vil avgjøre dette sentralt. Her er Fagforbundet den sterke gruppen, og pasienter og ansatte lokalt den svake.

16.000.000 i valgkampstøtte til Arbeiderpartiet, SV og Sp sørger vel for at de får sin vilje tipper jeg. Arbeiderpartiet gir LO politiske fordeler som de andre organisasjonene ikke har, og de får penger for det. Det ville vært bedre for samfunnet om LO og Arbeiderpartiet avviklet koblingene. De kan jo være enige likevel!

Vin og klima i Burgund

2011-09-08T17:19:00.000+01:00

Over ser dere en grafisk fremstilling av syre- og sukkernivåer på de modne Chardonnay-druene i Burgund(dobbeltklikk for stort bilde). Kort fortalt viser det at årgangene har - tross store variasjoner - blitt jevnt varmere. Druene har hatt høyere sukkernivåer og lavere syrenivåer. Sensorisk har de fleste foretrukket 2002 og 2008, mens særlig 2003 har vært vurdert som en svært atypisk årgang. Mon det!

Forrige tiår har plassert seg klart lavere på syre og høyere på sukkernivå enn tidligere årganger tilbake til 1986. Heldigvis er druenes egenskaper flere enn disse - men den genrerelle årgangskarakteren henter nok de fleste av sine ingredienser i disse to parametre.

Statens pensjonsfond utland

2011-09-07T17:29:00.000+01:00

For tiden tenker jeg kjetterske tanker - ja noe av et grunnleggende oppgjør med de dypeste fundamentene for mitt verdensbilde er i gang. Kort sagt lurer jeg på om mer av oljepengene burde investeres i norsk infrastruktur - veier og jernbane, og dermed mindre i utenlandske verdipapirer.

Handlingsregelen er jeg en stor tilhenger av, eller jeg har i alle fall vært det: bare realavkastningen av Statens pensjonsfond utland (aka "oljefondet") skal kunne brukes innenlands. Denne er satt til 4% pa. Slik skal vi og alle generasjoner etter oss kunne nyte godt av denne formuen, og vi skal ikke svi den av på kortsiktige gleder. So far so good.

Det som ikke er så good er at realavkastningen på fondet ser ut til å reise sørover. Den utviklede del av verden er på vei inn i en langvarig resesjon på grunn av nødvendig gjeldsnedbygging. Statsobligasjoner er ikke lenger så sikre, og aksjemarkedene i utviklede land vil neppe by på annet enn kortvarige gleder i overskuelig fremtid. Min generasjon, og den før oss, har opplevd kontinuerlig vekst og fremgang. Det gjør det vanskelig å forestille oss langvarig stagnasjon eller nedgang, men et blikk på Japans skjebne siden slutten av 80-tallet kan kanskje hjelpe på. (Øverst: Nikkei 225 siden 1970).

Avkastningsforventningene må nedjusteres betraktelig, og alternativ anvendelse av skatter og avgifter fra petroleumsnæringen må vurderes. Noen har også tatt til orde for å redusere uttaket til 3%, noe jeg har ment har vært fornuftig. Jeg forkaster umiddelbart typiske FrP-forslag om å kaste penger på alle tenkelige problemer man leser om i VG eller ser på TV. Selv om noe er vrangt og vanskelig i samfunnet er det ikke gitt at det vanskelige forsvinner om man kaster penger på det. Mye vil ha mer, og man justerer standarden deretter.

Skal det ha noen hensikt å avvike fra investeringene i SPU må man finne investeringer som vil kaste mer av seg enn de internasjonale obligasjons- og aksjemarkedene de neste 10-20 årene. Det burde ikke være vanskelig dersom Japans skjebne blir hele den vestlige verden til del.

Mine tanker er ikke helt originale, men det nye er at selv jeg som er sado-monetarist av natur vurderer dem. Jeg kan ikke forstå annet enn at utbygging av veier og jernbane, samt bredbånd mv., må ha potensiale til å slå aksjemarkedene de neste to tiårene. En ren utbygging av egen infrastruktur som investering for høyere inntektsvekst rett og slett.

Her må det en pakke til. Noen elementer:

Dobbeltsporet jernbane i triangelet mellom Porsgrunn, Halden og Lillehammer.
Ferjefri vei fra Stavanger via Bergen, Førde, Ålesund og til Trondheim.
Rask skinnegående transport i de tre-fire største byene.
Fire felt fra Stavanger via Kristiansand til Oslo, og videre derfra til Trondheim.
Nordnorge må også "få sitt" her, og veier er kanskje det mest naturlige.
Gul stripe og midtdelere på alle stamveiene, forbikjøringsfelt på Europaveier

Transportkostnadene i Norge er store og utgjør en hemsko for næringslivet. Selv om vei og jernbane ikke er næringsnøytrale investeringer vil de komme alle i landet til gode. Dertil kommer det at vi i dag allerede ligger langt etter våre naboland på vei og jernbane. Uansett hva vi skal leve av etter olje- og gassepoken vil investeringer i infrastruktur være klok anvendelse av midlene.

Man vil legge merke til at jeg ikke har med noen lyntog mellom de store byene. Jeg er fremdeles ikke overbevist om at disse vil være noen god anvendelse av svært store summer, og har gitt noen grunner for det.

Jeg ser noen grunner til at vi ikke skal gjøre dette også. Kan det ikke sannsynliggjøres at alternativ anvendelse av midlene, også innenlands, vil bedre produktiviteten i større grad?

Forskningsinnsats kan være en slik, særlig anvendt og produktrelatert forkning og utvikling.
Hva er det som ikke kan være gode investeringer for næringslivet? Å få syke behandlet fortere, for eksempel, senker trygdeutgifter og hever produktiviteten. Investeringer i sykehus og rehabilitering vil lett presse seg fram.
Hva er vel viktigere for produktiviteten i fremtiden enn en god utdannelse for barna? Skolesektoren vil lett kunne argumentere for større satsning.

Og så har vi det gående med inflasjonsdrivende investeringer over en lav sko i nær sagt enhver sektor av økonomien. Det er derfor jeg har vært en stor tilhenger av handlingsregelen. Men når avkastningen på SPU synker mot null og kanskje under vil slike tanker som jeg her har presentert, om alternative investeringer i infrastruktur, også melde seg i ansvarlige partier som Arbeiderpartiet og Høyre.

Kilden til planking funnet

2011-09-05T21:05:00.002+01:00

Dobbelklikk på bildet

Anbefaling: Henning Mankell - Den orolige mannen

2011-09-04T14:48:00.000+01:00

Henning Mankell - Den Orolige Mannen

De fleste kjenner til Kurt Wallander, og dette er den siste boka om Wallander på svensk.

Jeg leser disse på svensk, og det er sterkt å anbefale. Svært mange i Norge misliker sterkt å lese på svensk, men det er snakk om en terskel man må over. På andre siden er det svært billige bøker (denne koster 39 kroner) og mange forfattere man kan lese på originalspråket.

Det er ikke til å komme forbi at Mankells politiske verdensbilde kommer til syne i hans bøker, og dette er ikke noe unntak. Det faller ikke sammen med mitt, men det må man tåle. Det viktigste er at det er spennende. Wallander er kanskje kriminallitteraturens mest vellykkede anti-helt, og dette er virkelig slutten på Kurt Wallanders karriære. Den må man altså bare få med seg, og helst på svensk.

SN: Mâcon, Absterde

2011-09-04T11:46:00.000+01:00

Mâcon-Pierreclos "Le Chavigne" 2002 (Guffens-Heynen)
Moden og nydelig hvit burgunder. Fremdeles lys, dufter ørlite fat, allehånde, sitrus og et snev av ferskost (som fromage blanc). God fedme i munnen, og også god lengde.

Gjenkjøp? - Ja.

Westhofener Absterde Riesling Grosses Gewächs 2009 (Keller)
Drukket i Vitis-sammenheng 28. august. Denne vinen ga Schildknecht 97 poeng, og Keller selv fortalte at "From the first day of fermentation, I smelled this and got goose bumps.” Schildknect er mer enn alminnelig lyrisk: leaves my mouth drooling and my tongue quivering helplessly in hopeful anticipation of the next sip. Levde den opp til dette? Den er ung, men viste det jeg på egen hånd har brukt som kriterium på en virkelig stor vin: den er en flytende selvmotsigelse. Både fokusert og bred, elegant og dyp, harmonisk og kompleks. De to siste er ikke nødvendigvis motsigelser, men de to andre parene viser i motsatt retning. Et annet trekk ved mitt møte med de beste vinene er at det er lite å skrive om dem. Man må bruke fantasien, hente noen ord ut av kjente sjablonger dersom man absolutt skal ha noe ned på papiret. Det er liksom ikke noe som stikker seg ut: alt er i harmoni, elementene spiller samme melodi, og det er helheten som setter seg. Mine notater: "Fantastisk. Finslig og intens". Man går fra det deskriptive til det estetiske vokabularet - et godt tegn.

Selvsagt er den ikke å oppdrive lenger, og jeg er stolt over min egen generøsitet i å dele denne med smakerne i Vitis. Min ene gjenværende flaske lurer jeg på hvor lenge jeg skal ruge på.

Gjenkjøp? - Et par kasser, takk! Pris av mindre betydning.

The taste of Fords to come

2011-09-03T10:22:00.001+01:00

Siden første Mondeo, eller i alle fall Focus som kom i 1998, har Ford i Europa posisjonert seg som ledende på kjøreegenskaper i masse-markedet. Freude am Fahren for arbeiderklassen, for å låne et uttrykk fra BMW. VW har høyere kvalitetsfølelse i kabinen, Toyota mindre plunder og heft, men ingen sitter på veien som en Ford. (Bildet: FordInsideNews.com) 'Class leading handling and ride qualities', som Wikipedia så treffende sier det. Et instruktivt innslag på Top Gear var da The Stig kjørte runden med familiebiler med to-liters motor, deriblant Mondeo, BMW 320i, Mercedes C-klasse og flere andre. Til tross for at den var tyngst vant Mondeoen.

Fra og med Iosis og Kinetic design har merket også satset på å være ledende innen design - særlig utvendig. Det koster ikke noe ekstra i utvikling å brette noen plater, men det skaffer oppmerksomhet og har appell til yngre grupper (som har flere bilkjøp framfor seg enn de eldre). Det var også interessant nok for meg også til at vi kjøpte ny bil (Mondeo 2008) et par år før vi hadde tenkt det. Bilen over viser noen av trekk ved de neste modellrekkene fra den eneste av de amerikanske bilprodusentene som ikke gikk konkurs, men måkevingene vil vi nok slippe å se på produksjonsutgavene.

Det vi ser nå, er at Ford også ønsker å være helt der fremme når det gjelder elektronikk og internet. Å laste ned sin kjørerprofil fra satelitt er mildt sagt ganske langt fremme, men internet i bilen kommer ikke høyt på min ønskeliste. Kjernen her er tydeligvis connectivity og målet er å gjøre kjøreoppelvelsen personlig og unik. Det gjenstår å se hva dette ender opp med, men jeg er skeptisk av natur. "Sømløs forbindelse mellom kjøretøyet og førerens 'personlige sky' av informasjon" er visjonen. Min erfaring med teknologi er at noe alltid slår klikk, og jo mer du har av det jo mer er det som kan slå klikk.

Min frykt er at Ford, til tross for alle ressursene one Ford (felles basis for modeller av samme størrelse verden over) byr på vil glemme det første aspektet som gjorde at jeg glemte alle fordommene jeg hadde om Ford: kjøreegenskapene. En tur i siste utgave av Focus gjorde meg litt bekymret. Den kjørte ikke like skarpt som forrige utgave - selv om det var en knakende god bil. Det kan selvsagt ha med andre forhold å gjøre, som dekk og slikt, men jeg fikk ikke lenger følelsen av å ha bilen i fingertuppene - som jeg utenom Ford ellers bare har hatt i BMW.

Men bilen over ser utrolig tøff ut. Kanskje vi må kjøpe en ny om et par år likevel?

(PS: noen lurer vel på hvorfor jeg, som ellers skriver mest om vin, politikk, etc., også skriver om biler. Kortversjonen: jeg er oppvokst med dette, og bilindustrien er utrolig viktig for verdensøkonomien, og instruktiv for trender og utviklingen i produksjonsforholdene.)

SN: Litt av hvert

2011-08-30T20:09:00.000+01:00

Det sliter på fantasien å skulle finne dekkende overskrifter på blandede smaksnotater som knapt er smaksnotater. Mer inntrykk og oppsummeringer. Her følger en snodig blanding av litt sånn ymse.

Savennières "Clos du Papillon" 1999 (Baumard)
Nydelig vin i en vanskelig årgang. Dufter lanolin (eller linoleum som noen foreslo). Ganske typisk Chenin Blanc. Med litt tid i glasset kommer honningen også, og man får kombinasjonen av frisk, tørr og søtlig duft. Jeg ser at 2005 er å få, og det er et lovende prosjekt.

Riesling Cuvée Frédéric Émile 1996 (Trimbach)
Denne var lys som vann, og ganske brutal i syrene. Langt fra optimum - om det noen gang vil være oppnåelig for denne årgangen. Ellers er dette en vin som stråler, år etter år, og som norske vinjournalister helt overser. Det kan være greit at den unnslipper hysteriet som noen ganger bryter løs over vinmiljøet, men på den annen side bikker det kanskje i retning av at importøren ikke gidder mer?

Volnay 1er Cru 1999 (Potel)
Denne hadde nok blitt litt for gammel, og dessuten ble den dekantert. Det er en litt risikabel øvelse når det gjelder burgundere. Den duftet ikke ulikt en Barolo til å begynne med, men "delene" sluttet fort å henge sammen. Den ble rar og ikke særlig sjarmerende, selv om en av forsamlingens mer skarpsindige plasserte den som Volnay. Men likevel: vin slutter aldri å overraske, for etter at siste slanten hadde stått i glasset en time eller to duftet den som en moden burgunder skal gjøre: skogsbunn og litt sopp, og det kantete og usammenhengende preget var forsvunnet. Nå var det fløyel hele veien inn. Men nå hadde de andre slått ut vinen i vånde, og var gått over til:

Gjenkjøp - Ja, såfremt den drikkes før den blir for gammel

Clos Vougeot Grand Cru 2001 (Meo-Camuzet)
Dette er en årgang som ikke har overbevist, men her skjønner man hvorfor man skal legge på grovt med penger for å kjøpe vin i øverste prislag. Eller kanskje ikke? Ren fløyel, først kirsebær og fiol, men dessverre: jo lengre vinen får i glasset jo mer påtrengende blir geraniumsduften - som jeg først identifiserte som fiol da den var mindre dominerende. Det kan skyldes 3,7-Dimethylocta-2,6-dien-1-ol, også kjent som geraniol. Det er et molekyl som kan dannes i alkholholdige væsker. Nei, det er nok ikke til å fornekte: verken gode årganger eller gode produsenter er noen garanti i Burgund. Men du hildrande du så nydelig det er når alt klaffer!

Aftenpostens valgomat

2011-08-27T13:59:00.000+01:00

I går testet jeg NRKs valgomat, som jeg antydet var vridd til fordel for Arbeiderpartiet og Venstre. I dag prøvde jeg Aftenpostens valgomat i nasjonal drakt - det vil si uten lokale saker eller noe.

Først tok jeg den som den jeg er, og forsøkte å svare så ærlig som mulig. Rekkefølgen overrasket ikke:

Høyre
Venstre
Fremskrittspartiet

Og nederst Rødt og SV. So far so good!

Og som noksagt da? En person som er usikker på alle spørsmål og mener de er lite viktige, eller clueless and careless. Her var Arbeiderpartiet og Venstre høyt oppe på NRKs valgomat, med rundt 70% (hvordan det er mulig må de selv forklare - noksagten tar ikke stilling til noen spørsmål, og bryr seg ikke, men er 67% enig med Arbeiderpartiet). Aftenposten:

Senterpartiet
Venstre
KrF

Men her var prosentene mer sannsynlige, med rundt 17% for alle. Og dette med "mellompartiene" får en renessanse: det er partiene for de som ikke vet og ikke bryr seg.

Så kommer turen til entusiastene, de som er helt enige i alt og mener saken er svært viktig. Vinnerne i NRKs valgomat var igjen Arbeiderpartiet og Venstre (ganske utrolig gitt at også noksagtene burde velge disse av de nasjonale partiene). Men Aftenposten utpekte andre vinnere:

Rødt
SV
FrP

Dette virker mer sannsynlig. Dette er partier med sterke og tydelige oppfatninger. Kanskje de også slår godt ut for kverulantene? Det eneste ved NRKs valgomat som virket sannsynlig var at Rødt var partiet for kverulantene de som er mot alt og mener saken er svært viktig (men mindre sannsynlig at Senterpartiet var nest mest kverulantisk).

Fremskrittspartiet (51,7%)
Rødt (40%)
Høyre (36,6%)

De to øverste er ikke så unsannsynlige, og det må sies at mange andre partier var på samme nivå som Høyre.

Ut fra testene på ekstreme utfall virker det som om Aftenposten har den mest rimelige fordelingen av standpunkter. Min egen opplevelse av å foretrekke Høyre og Venstre dekkes også inn da jeg tok testen som meg selv. For NRKs del bør de gå i seg selv. Når Venstre og Arbeiderpartiet kommer ut som partiene for både noksagter og entusiaster bør det ringe en bjelle eller flere. Eller søker de bevisst å støtte disse partiene gjennom å forlede folk til å tro at de er mer enige med dem enn de kanskje er?

Valgomaten: innebygd tendens?

2011-08-26T13:27:00.001+01:00

Jeg er godt over gjennomsnittet interessert i politikk - og informert om politikk. Det siste håper jeg i alle fall.

Men hva med de som ikke følger med så mye, og kanskje ikke har så sterke oppfatninger om så mange spørsmål? Jeg utstyrte meg selv med en for meg ukjent personlighet, gikk til NRKs valgomat for Bergen, og svarte først som dette: Verken/eller og litt viktig på alle spørsmål. Resultatet ble som følger

Byluftlisten (73%)
Arbeiderpartiet (67%)
Venstre (66%)

For å variere litt svarte jeg så verken/eller og uviktig på alle spørsmål. En velger som ikke mener noe, og bryr seg mindre - både clueless and careless.. Hva skal han eller hun velge?

Byluftlisten (73%)
Arbeiderpartiet (67%)
Venstre (66%)

Litt interessant var det at SV kom helt på bunn. Som entusiast, da, som er helt enig i alt og mener det er svært viktig?

Venstre (62%)
Arbeiderpartiet (56%)
Pensjonistpartiet (56%)

Legg merke til at vi så langt har to partier som er med på toppen av alle listene: Arbeiderpartiet og Venstre. Men så: hva skal kverulanten velge - han eller hun som er drivende uenig i alt og mener det er svært viktig. Her fikk vi et annet utvalg. For første gang.

Rødt (52%)
Senterpartiet (51%)
Miljøpartiet De Grønne (50%)

Så hva sier slike tester om folks partivalg? Da jeg prøvde den som åpen og ærlig velger heller enn ekstremist kom heldigvis Høyre på topp, men Kystpartiet og Pensjonistpartiet gjorde det skremmende godt. En annen gang kom også FrP altfor høyt opp.

Slike tester er aldri bedre enn de forutsetningene som legges inn. Resultatene over kan tyde på en innebygd tendens i retning Arbeiderpartiet og Venstre - for nesten alle er vel usikre eller lite engasjerte i en del ting?

Kystpartiet ville jeg aldri velge uansett hvor enige jeg måtte være med deres program, og det samme for Pensjonistpartiet. Å basere politikk på så snevert grunnlag er etter min mening helt feil. FrP gir populismen et dårlig rykte, og å blande politikk og religion som KrF gjør partiet uaktuelt for meg. Slike forhold klarer ikke valgomater å ta høyde for ser det ut til. Og det kan jo være greit: anvendelse av egen dømmekraft og klokskap kan ingen algoritme erstatte.

Libya

2011-08-25T19:00:00.000+01:00

Historien gjentar seg ikke. Libya er ikke Irak, for i Libya har folket selv vært i førersetet selv om hjelpen fra NATO har vært nødvendig. Likevel: det jeg sa tidlig om at Libya hadde alle forutsetninger for å bli en suppe behøver ikke ende i en rett av den art jeg forestilte meg. Men likevel:

foreløpig vet visst ingen hvor Gaddafi befinner seg. Noen avklart situasjon vil man ikke få før han er lokalisert - død eller levende.
ingen har noen klar formening om hvilken rolle stammer eller kulturforskjeller mellom øst og vest i Libya vil ha for samholdet i landet.
Libya har olje, men regionen behøver antakelig assistanse utenfra for å stabiliseres. EU og USA er nede for telling økonomisk, kanskje Kina vil spille en rolle her. Det vil være en vekker for EU å eventuelt få Kina som betydelig aktør så nært på sitt eget område.

Alt tyder på at Gaddafis dager som diktator i Libya er over, og det var, som jeg tidligere har pekt på, et nødvendig resultat av borgerkrigen. Det behøver ikke bli noen suppe i Libya, og alternativet i vinter var dårligere. Hvis NATO og FN hadde latt erfaringene fra Irak styre handlingene - eller helst mangelen på handlinger - så hadde Gaddafi massakrert Benghazi, slått ned opprørerne, og fått fornyet selvtillit som despot og horn i siden til den vestlige verden. Områdets andre diktatorer, som Assad, hadde vært mer brutale med å slå ned opprør i egne land. Det tjener Norge til ære at vi deltok i NATO-operasjonene i landet, for det var ikke klart den gang at assistanse fra luften alene ville holde til noe annet enn å forlenge konflikten.

Det var denne gangen Europa, og særlig Storbritannia og Frankrike, som drev fram en kraftfull respons utenfra. Kan disse klare å drive fram et internasjonalt klima der et samlet og demokratisk Libya kan finne sin plass og bli et forbilde for regionen? Jeg tillater meg å tvile - men så langt har det gått bedre med Libya enn jeg fryktet i vinter.

SN: Riesling og Nebbiolo

2011-08-21T20:06:00.000+01:00

Riesling 2009 (Hugel)
Innkjøpt på Flesland på tur hjem fra ferie til 95 kroner (tror jeg at det var). Helt klart et godt kjøp i alle fall. Fersk og tørr Riesling med fine 12%. Fargen er lys med et ørlite grønnskjær. Kjølig og mineralsk stil, duft av druer og sitrus. God lengde, og i ettersmaken et lite preg av fat. Det siste er på ingen måte skjemmende, og jeg vet ikke om det faktisk kommer fra fat.

Gjenkjøp? - Ja (men ikke foran Schloss Johannisberg)

Schloss Johannisberg Riesling Kabinett Fenherb 2010
Også innkjøpt på Flesland etter ferien. Dette er en vin jeg har fulgt over tid og mange årganger - alltid fra flyplassen. Vinene på polet er over dobbelt så dyre. 2009, som jeg sist prøvde, var fersk og pågående. Uten den flotte balansen jeg hadde ventet meg ut fra erfaringene med årganger fra 2002 og framover. Derfor kjøpte jeg bare to av denne, og supplerte med Hugel over. Det skulle jeg ikke gjort. Hugel var flott, men denne var superb. Helt strålende. 139 kr., men verdt hver krone. Sublim balanse mellom fyldig fruktighet med solid preg av druer, og velintegrert syre som får deg til å tørste etter mer. Kabinett med 11% lar seg høre. Dette er den optimale struktur for Riesling fra dette området, mener nå jeg.

Enda har ikke norske vinjournalister gjenoppdaget Schloss Johannisberg. Det er på tide. De ligger høyt over oppskrytte produsenter som Leitz. (Og i det siste har jeg begynt å lure på Breuer også). Etter min gane er det Johannisberg og Weil som leverer konsistent i Rheingau.

Gjenkjøp? - Oh yes! Her må man reise mer på utlandet!

Barbaresco "Ovello" 1996 (Produttori di Barbaresco)
Dette er ikke vinen du severer for at den skal være innsmigrende. Fortsatt ganske mørk på fargen selv etter femten år. I duften er det mest tjære og lær å spore - lite eller ingenting av mer utviklede aromaer og ingen fruktkaraktér å spore. Mineralsk og med grei lengde. Ganske endimensjonal og hard i kantene, men jeg likte den nå likevel selv om den ikke overbeviste.

Gjenkjøp? - Neppe.

Stemmerett for 16-åringer?

2011-08-20T19:49:00.000+01:00

Skal personer på 16 år få lov til å stemme ved Stortingsvalg eller lokalvalg? Saken er ikke ny, og ble aktualisert gjennom en Stortingsmelding, og i år er det forsøk i 20 kommuner landet rundt.

Ved lokalvalget i 1979 kunne 18-åringer for første gang stemme. Da var jeg 17 år, men ble intervjuet på NRK Nord-Trøndelag i anledning skolevalgkampen det året. Jeg var nok moden nok til å stemme den gangen selv om jeg ikke fikk lov. Men det gjelder kanskje ikke alle?

Det er flere argumenter for og imot, naturlig nok. En serie av argumentene for finner du her. Ingen av dem overbeviser meg. En viktig grunn for meg er at politiske valg henger sammen med modenhet, en evne til å vurdere for og imot og foreta valg med konsekvenser for seg selv og andre. Det er derfor vi har noe som kalles "myndighetsalder" - og den er på 18 år.

Når man er 18 - men ikke før - blir man regnet som moden nok til å føre bil, og til å avgjøre om man skal drikke alkoholholdige væsker. For min del ser jeg en nær sammenheng mellom myndighetsalder og stemmerett. En frikobling mellom disse betyr at man vurderer politiske avgjørelser lavere enn avgjørelser som har med andres (motorvogn) eller egen (motorvogn og alkohol) sikkerhet. Det er ikke så nøye, kan det virke, hva man velger politisk. Når man blir atten år og myndig kan man selv slutte juridisk bindende avtaler og råde over egne midler uten verge.

For meg er det helt urimelig å skille myndighetsalder og stemmerett fra hverandre. Hvis den siste skal være lavere enn den første betyr det at man på offisielt hold vurderer de politiske rettighetene lavere enn de økonomiske og rettslige. Jeg mener helt klart at disse henger sammen, og at man ikke bør stille lavere krav til personer som skal avgjøre den politiske sammensetningen av styrende organer enn til de som skal inngå avtaler og råde over egne midler.

Anbefaling: The Fast Show (DVD boks)

2011-08-17T20:19:00.000+01:00

The Fast Show (DVD Box)

BBC Comedy sketsjer fra midten til slutten av 90-tallet, hovedsaklig bygd rundt karakterer. Den viktigste og klart beste skuespilleren her, og samtidig skaperen til mye av det beste materialet og de viktigste karakterene, er geniet Paul Whitehouse (men Johnny Depps påstand om at Whitehouse er 'the greatest actor of all time' er kanskje i overkant rosende).

Man skal ikke vente seg å rulle rundt på gulvet etter en episode, men det bygger seg opp. Det er "alternativ humor", men det har også en dybde og en (tør jeg si det?) humanitet som stort sett er fraværende i genren forøvrig. Det er de uforglemmelige karakterene som gjør dette virkelig stort. Blant de beste er Ron Manager, Ted and Ralph, Rowley Birkin QC, Bob Fleming, Unlucky Alf, Louis Balfour, Ken and Kenneth (oh, suit you sir!), Chip Cobb (døv stuntman - se klippet over) og Chris the Crafty Cockney - bare for å nevne noen.
Artikkelen på Wikipedia er instruktiv.

Meg bekjent har ikke dette gått på norsk TV. De som bestemmer fryktet nok at ingen ville forstå det, men jeg tror de tar feil. Det tar litt tid å komme inn i, men det er det absolutt verdt. Etter å ha sett siste episoden i går kveld senket mismotet seg. Men med boksen i hus kan man gjøre noe med det når som helst!

Opptøyene igjen

2011-08-16T19:34:00.000+01:00

Jeg klarer ikke helt å slippe opptøyene og masseplyndringen i England i forrige uke. Mitt forrige innlegg dreide seg mye om at kommentatorer først og fremst avslører sitt verdensbilde når de skal komme med forklaringer: de fordommer man har sitter dypt, og man har nok, som kommentator, lett for å fortsette der man slapp sist.

For min del vil jeg peke på noen trekk det kan være verdt å få med seg, og som har havnet litt under radaren for de fleste.

Det hele startet som en demonstrasjon i forbindelse med at politiet skjøt og drepte en firebarnsfar i Tottenham. Han var bevepnet, men hadde såvidt vites ikke avfyrt sitt våpen. Politiet fikk beskjed om å holde en lav profil, og ikke provosere. Når demonstrasjonen så kom ut av kontroll og plyndringen begynte holdt de seg tilbake og grep ikke inn i noen grad. Mange ellers lovlydige følte nok at det var fritt fram, og vi fikk et sammebrudd i den offentlige orden som vi ellers også ser i krig og krise. I Namsos 20. april 1940 var det plyndring i forlengelsen av bombingen, og mannen som kom ut av naboens kjeller med en sekk potet da han møtte eieren sa "det vart ei underlig tid". Slik masse-psykose var nok en vesentlig del av forklaringen i Tottenham og andre steder.
Det har vært mye fokus på lærere, lærlinger, studenter og millionærdøtre som ble tatt etter plyndringen, men mindre på det at 69% av de arresterte var gjengangere. Mange av disse igjen var gjengmedlemmer. Det sies på engelsk at opportunity makes the thief, men her var det mange tyver ute allerede.
Mange har oversett et klart etnisk aspekt: blant de arresterte er det en relativ overvekt av unge menn med karibisk og hvit engelsk bakgrunn, mens det blant ofrene (drepte og plyndrede) var en klar overvekt av asiater (pakistanere og bangladeshi i særlig grad). Det er de siste som driver forretninger i fattige områder, og bygger lokalsamfunnene. Deres familiestruktur er vesentlig sterkere enn blant karibiere og hvite engelske, der fraværende fedre synes å være normen.
Britene er kanskje planetens mest selvkritiske folkeferd. Det er mye vrangt og leit i landet, men også mye fortreffelig og bra. Jeg anbefaler sterkt denne artikkelen i det venstreorienterte tidsskriftet Prospect. Når livet påviselig blir bare bedre og bedre, så mener britene at det blir værre og værre.

Men det er, for all del, store og påviselige forskjeller i landet og innen London. Da jeg bodde i England var jeg svært ofte i London, særlig i helgene. Jeg brukte å bo hos en venn i Tottenham (fem min. spasertur fra Seven Sisters tube) og en venn i Kensington (i Lexham Mews - der eiendommer i snitt selges for 13 mill. norske kroner). Det var virkelig a tale of two cities - selv om det var samme byen. Det første en nedkjørt del av et arbeiderklassestrøk, det andre på motsatte enden av den sosiale skalaen. Ikke helt Mayfair, men absolutt øvre middelklasse. (Min venn i Tottenham var jøde, kommunist og politisk flyktning fra Sør-Afrika. Jobbet i det britske motsvaret til Kommuneforbundet, mens min venn i Kensington bodde i foreldrenes hus og var konservativ chartered accountant. Født i Argentina, oppvokst i Brasil, utdannet på katolsk kostskole i England).

Very educational!

No comment

2011-08-16T13:45:00.000+01:00

SN: To rimelige bordeauxer

2011-08-15T21:40:00.000+01:00

Og grunnen til at de var rimelige var at jeg ikke kjøpte via Vinmonopolet, men derimot Carrefour i Balaruc. Det er vel ingen viner som har større prisforskjeller fra Frankrike og til polet i Norge enn Bordeaux'er?

Château Cantemerle 2005
Denne ga jeg 24 euro for, noe som blir i nærheten av 200 kroner. Forbløffende langt kommet til årgangen å være. Det sies at denne eiendommen har stort potensiale, men driverne har svært små ambisjoner. Dufter sigarkasse, snev av blyantspiss og varm murstein. Flott og deilig vin, men som sagt: forbløffende utviklet.

Château Pontet-Canet 2007
29 euro var prisen her, ontrent 240 kr, noe som lar seg høre for denne vinen. 655 kr. skal polet ha. Den nærmeste beskrivelsen må bli "en god Barolo uten de brutale tanninene". Betydelig mørkere rød enn Cantemerle, duft av kirsebær/roser/høstløv. Saftig stil og god lengde. Årgangen er vel av de svakeste i Bordeaux i forrige tiår, noe som kan forklare hvorfor denne vinen var å finne på super'n til en svært grei pris. Jeg har alle årgangene fra 2004-2006, men denne tror jeg at jeg hopper over. I alle fall til 655 kroner. Det ryktes at 2009 kommer til Norge for i overkant av 900 kroner. Det er mye for vin, men jeg har ikke helt avskrevet den som innkjøpskandidat. Dette slottet er en stigende stjerne.